Pia og jeg er også litt fra Stenseth Terrasse. Spesielt Pia da. (In Norwegian)

Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.

Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.

De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.

Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.

Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe 'mafian' eller illuminati, eventuelt.

Det er mulig.

Noe var det ihvertfall som foregikk der.

En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.

Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.

De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.

Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.

Og hun la også ann på meg, husker jeg.

Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.

Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.

Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.

Så sånn var det.

Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.

Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.

Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.

Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?

Hva vet jeg.

En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.

Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.

For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.

Det var min ide da.

Som de andre gikk med på etterhvert.

Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.

Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.

Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.

Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.

Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.

Men jeg hadde ikke lyst til å være der.

For det var alltid så 'hysterisk' steming der.

Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.

(Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)

Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.

Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.

For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.

Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.

Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.

Så jeg klarte ikke rømme til Berger.

Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.

Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.

Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.

Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.

F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.

Men det var egentlig ikke sant.

Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.

Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.

Jeg var bare glad da, husker jeg.

I noen måneder ihvertfall.

Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.

Så sånn var det.

Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.

Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.

Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.

Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.

Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.

Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.

Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.

Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.

Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.

Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.

Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.

Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.

Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.

Men bussen bare stod der.

Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.

Så det var litt traumatiserende.

Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.

Det hørtes rart ut, syntes jeg.

Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.

Men vi gikk bare videre.

Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.

Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.

Bussen stod jo stille så.

Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.

Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.

Det var vanskelig å si.

Men men.

Men hva skulle jeg skrive om.

Jo, Stenseth Terrasse ja.

Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.

Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.

Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.

Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.

Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.

Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.

Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.

Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.

Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.

Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.

Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.

Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.

Så sånn var det.

Og man kunne også gå på skøyter der.

Og jeg hadde skøyter, tror jeg.

Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.

Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.

Så sånn var det.

Ellers var det ingenting å gjøre der.

De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og 'vil du være sola mi'.

Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?

Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.

Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.

En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.

Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.

Og også søstra mi.

Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.

Men den må hun ha feira på sommeren.

For da var det noen som spilte fotball.

Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.

Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.

Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.

Så det var artig.

Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.

Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.

Så sånn var det.

Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.

En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.

Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.

Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.

For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.

Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.

Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.

Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.

Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.

Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.

Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.

De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.

Så sånn var det.

Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.

Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.

Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.

Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.

Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.

Og da ble vi kjent med alle folka.

Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.

Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.

Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.

Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.

Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.

I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.

Og de startet, da Norge var under Danmark.

Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.

Er ikke det litt rart?

Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?

Vi får se.

Det skjedde også noe rart der.

Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.

En slags mus, som hoppet på bakbeina.

Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.

Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.

Enda vi bare så på det dyret.

Så det virka litt rart, var dette noe plott?

Hvem vet.

Men men.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.

For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.

Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.

Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.

Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.

Og jeg ville gå aleine.

Ei dame, var febersyk.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

Hun skreik i ørska da.

Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.

Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.

Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.

Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.

Så alle var hyggelige, ville jeg si.

Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.

Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.

Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.

Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.

Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.

Men de ga fem kroner da.

Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.

Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.

Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.

Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.

Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.

Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.

Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.

Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.

To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.

(For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.

Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.

Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.

Så sånn var det.

Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.

For de dytta ikke og sånn, de her kristne.

Så sisten-greiene var artig.

Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.

Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.

Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.

Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.

Og også Axel.

Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.

Så sånn var det.

Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og utover der, så er de nok norske.

For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.

Dette var under Bros-tida.

Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.

Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.

Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.

Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.

Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.

Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.

Sikkert bare for å få noen 'norske' folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.

Noe sånt.

Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?

Det var også uti der, at faren min kjørte.

Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.

Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.

Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.

Til forbi Krokstadelva der, og oppi 'dalom' nesten, i en minst en halv time, tror jeg.

Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.

Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?

For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.

Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.

For jeg var så bilsjuk.

Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.

Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.

Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.

Så her var det noe rart kanskje.

Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.

Kanskje ikke 'mafian', som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.

Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?

Hvem vet.

Noe var det nok ihvertfall.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.

Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.

Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.

Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.

Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.

Men men.

Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.

Det er mulig.

Mer da.

Jeg var med i tre frimerkeklubber.

Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.

Jeg var med på turn, som sagt.

Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.

Og det var vel det kanskje.

Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.

Men men.

Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.

Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.

Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.

Noe sånt.

Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.

Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.

Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.

Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.

Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.

Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.

Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.

Mer da.

Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.

Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.

Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.

Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.

Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.

Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.

Hm.

Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.

Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.

Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.

Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.

Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.

Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.

Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.

Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.

Så sånn var det.

Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.

For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.

Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.

Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.

Så jeg var ganske sosial, i militæret.

Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.

Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.