Hvorfor jeg ikke hadde tysk og fransk, på skolen

Det var fordi, at da jeg gikk på ungdomsskolen.

Så ble jeg veldig mye mobba i klassen, og jeg bodde alene, i min fars leilighet, (han hadde fått seg ny familie), noe som tæret på meg, for jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte bo alene.

Så hver dag var som et helvete, stort sett, og hver dag var som en krig, stort sett.

Så jeg hadde nok med å holde hodet over vannet, på skolen og ellers, ovenfor mobbere.

Jeg hadde mye fravær, og da ville jeg bare sitte foran TV-en i en slags tilstand av, hva heter det.

Jeg husker ikke hva det heter nå.

Men jeg var sånn at jeg såvidt ikke klarte å røre meg da.

Sånn nervøs/stiv, av denne stadige krigingen da, på skolen og i familien.

Så jeg hadde ikke så mye overskudd, til å lære meg tysk.

Det hørtes ut som et ork.

Så da tok jeg heller noe jeg kunne fra før, dvs. bordtennis og sjakk.

For tysk var jo valgfag, på ungdomsskolen, på 80-tallet.

For jeg trengte det jeg hadde av overskudd, til den stadige krigingen, som var i klassen og i familien min da.

Min far ville ca. hver kveld, eller annenhver kveld, plutselig dukke opp, etter jobben, og si noen ord.

Og da måtte jeg være klar da, og vite hva jeg skulle si.

For da måtte vi skrike, husker jeg.

For sånn var det, i min fars nye familie, at der skreik man, man pratet ikke.

Og sånn var det også hos mora mi, husker jeg.

Ihvertfall til tider.

Det var mye skriking, både der faren min bodde, og der mora mi bodde.

Men veldig sjelden der hvor mine besteforeldre bodde.

Selv om Ingeborg kanskje kunne prate veldig høyt, noen ganger, på en måte som kunne minne om skriking.

Ja, det må man vel si.

Min farfar Øivind, han skreik bare en gang, og det var da jeg leika, som barn, i huset til Ågot og Øivind, og løp rundt i gangene, og hoppa på de farga flisene, sånn som vi pleide å gjøre som barn.

Det var liksom fliser, der man hadde lov å tråkke da.

Jeg vet ikke om det var noe symbolsk?

Men det var artig for unger, for da kunne vi hoppe bare på de flisene, som var farget, også var det ikke lov å gå utenfor de da liksom.

Så da kunne vi leke i huset til min fars foreldre, at det ble en egen lek da liksom.

Hvis vi kjedet oss, om vinteren eller om kvelden.

Om sommeren så kunne vi jo spille f.eks. badminton eller fotball i hagen.

Eller hvis det var på dagen, så fikk vi alltid noen småpenger, av bestemor Ågot, (eller jeg fikk jo alltid penger av faren min da), f.eks., så da kunne vi gå i butikken.

Mens da jeg bodde hos mora mi, så fikk veldig sjelden penger til godteri.

Og jeg var så glad i godteri.

Mens hos faren min, så fikk jeg spise omtrent så mye godteri jeg ville.

Selv om det ikke var lørdag.

Så det roet meg nok kanskje litt ned, at jeg fikk så mye godteri og cola jeg ville, hos faren min.

Og jeg fikk tegneserieblader, og alt mulig.

Mens hos mora mi, så fikk jeg ting, kanskje til jul og bursdagen min.

De hadde nok dårlig råd.

Men mora mi og Arne Thormod, de røyka.

Og da satt ofte jeg og Pia, i stua om kvelden, og så på TV, sammen med mora mi og Arne Thormod, og hele stua var full av røyk, så det noen ganger svei i øynene.

Så sånn var det.

Mens på Bergeråsen så satt jeg aleine og så på TV da.

Og kunne legge meg når jeg ville.

Og det var ikke noe røyk der, som svei i øynene.

Faren min var motstander av røyk.

Men han var alltid nede hos Haldis.

Haldis røyka, (og da brukte hun noen kjempelange munnstykker, av en eller annen grunn), men slutta plutselig, midt på 80-tallet en gang vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog