Hellinga-tegneserie

PS.

Det her begynte med at faren min, meldte seg inn i en lokal sykkelklubb, våren 1980.

(Jeg hadde begynt å spille fotball, etter at mora mi hadde dukka opp i 'Ågot-huset', noen måneder tidligere vel, og sagt at jeg ikke fikk lov til å bare sitte der og lese avisa og løse kryssord, jeg måtte også spille fotball.

Og Ågot og Øivind holdt med henne vel.

Så jeg begynte å trene med Berger IL., på Berger skole, den vinteren vel.

Men men).

Faren min kjøpte en Peugeot racersykkel.

Han ble kjent med den da 16 år gamle gutten Jan Snoghøj, som også var i sykkelklubben.

Og han ble gjennom Jan kjent med Jans mor Haldis.

Så begynte faren min å besøke Haldis og Jan og de, om kveldene, og jeg ble sittende aleine, i noen timer.

Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

Men så en kveld, så kom ikke faren min hjem i det hele tatt.

(Enda jeg trodde at han kom til å bare være borte noen få timer, nede hos Haldis, som jeg ikke hadde møtt selv enda da).

Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.

Kan dette ha vært noe hevn fra faren min mot mora mi, siden hu fikk meg til å spille fotball?

Og så hevna faren min seg på meg?

Jeg følte meg liksom sånn tom innvendig, når jeg satt oppe lenger og lenger, den kvelden faren min ikke kom hjem, fra Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

Jeg ble trist og følte meg sånn at det stakk inni meg og jeg ble liksom tom innvendig.

Eller hva man skal kalle det.

Så det var som et sjokk for meg.

Så da jeg en av de neste dagene ble med faren min ned til Haldis.

Så var jeg ikke helt meg selv.

Men bare satt rett opp og ned, foran TV-en, uten å si et ord til noen.

Men jeg hadde hatt en lillesøster, i Larvik, nemlig Pia.

Og jeg visste at sånne lillesøstere, de måtte man kryne og sånn, for å få respekt av.

Så da faren min og Haldis forsvant inn på soverommet.

Så begynte jeg med en gang og løpe etter hu Christell, sånn at hu skulle skjønne det, at hu måtte skjerpe seg.

(Eller hva man skal si).

For at hu skulle få litt respekt og sånn, eller hva man skal si.

Så sånn var det.

Det var bare sånn jeg var vant til å behandle lillesøstera mi Pia, da vi vokste opp.

Selv om det var noen år tidligere, i Larvik-området.

Så sånn var det.

Men jeg fikk ikke tak i Christell, for hu var så smidig, og løp så raskt.

Og det var vanskelig å løpe rundt det bordet der.

Og jeg var kanskje litt sånn stiv og unaturlig, siden jeg hadde fått sjokk, siden faren min plutselig slutta å komme hjem om kvelden, uten å si fra.

Det er mulig.

Så jeg fikk ikke tak i henne.

Enda vi løp rundt det bordet en stund.

Men men.

Kanskje Christell er neanderthal, tenker jeg litt nå.

Siden jeg ikke klarte å få tak i henne.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog