Min Bok 2 - Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

Etter å ha 'forsja', hjemme hos meg vel.

På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

Og dit dro vi da.

Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

I et rom eller to i kjelleren deres der da.

Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

(Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

Så jeg dro hjem til hybelen min da.

Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

Og hu Lene sa at hu ville det da.

Så jeg lot henne få være med da.

Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

Mens jeg fant fram plater da.

Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

Siden hu bare var femten år da.

For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

Så derfor lot jeg henne være i fred.

Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

For da ble de bare ødelagt, sa hu.

Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

'Det skjedde ikke noe', sa jeg.

Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

(Mener jeg at det var).

Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

(Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

Noe sånt).

Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde 'fittesaft på pikken', osv. da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

(En sang jeg hadde hørt på MTV).

Og syntes at var kul da.

Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

Og det var jeg egentlig enig i selv og.

For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

(Den het vel 'Rasberry Riple Remix').

Og den var litt døv, syntes jeg.

Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom 'måtte' ha den og den sangen da.

Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den andre sangen, som jeg satte på.

Det var 'Shake the Disease', med Depeche Mode vel.

(Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

Og han begynte å synge med på teksten da.

Og sang sånn 'understanding'.

Et par ganger vel.

Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn 'understand me'.

Eller noe.

Men det er mulig at jeg tok feil.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Det var vel muligens den gangen.

Eller en annen gang.

At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

Så sa hu det, at det funka ikke.

'Skummer det da', drista jeg meg til å si da.

'Ja', svarte hu da.

Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

(Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

Men jeg turte fortsatt ikke.

For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med 'barnerov', hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel 'Et Dukkehjem' da.

Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

(Noe som vel var feil tror jeg.

Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

Det er mulig).

Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

Men jeg gadd ikke.

Det ble litt for svett liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

I Oslofjorden vel.

Ikke så langt unna Abildsø vel.

Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

Og som var et stykke hjemmenfra da.

Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

Mens man drakk masse alkohol og sånn.

Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

(Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

Av Jorås-familien da.

Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

Altså sånne 'halleluja'-møter da.

Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

Og at jeg ikke var kristen da.

Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

Jeg syntes at det var døvt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

(Det var kanskje på Levis 501-busker.

Det husker jeg ikke her).

En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

(Hvis jeg fikk det med meg riktig).

At jeg også kunne ha vært modell da.

At han sa at, 'he could have been a model', (eller noe), om meg da.

Hvis jeg skjønte det riktig.

Men dette ble jo ikke sagt til meg.

Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

(Noe sånt).

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

Og ville at jeg skulle bokse mot han.

(Av en eller annen grunn).

Han hadde vel bare to hansker.

(Mener jeg).

Og vi boksa da.

Hjemme hos han.

Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

Som lurte på hvem jeg var da.

Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

Men det var jo litt rart, mener jeg.

At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

Hva vet jeg.

Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

(Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

(I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

I faget programmering.

(Med han Lasse 'Liten' Berntzen, som foreleser vel).

Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

Vi satt i det store auditoriet.

Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

Og de hadde gjort noe feil da.

For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

For det ble feil hele tida.

Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

(Eller noe sånt).

For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

(For å overdrive litt kanskje.

Men likevel.

For dette var jo et tenkt eksempel da.

Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

Til nærmeste ti-øring.

_Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

Men jeg redda nesten hele NHI da.

(Kan man vel kanskje nesten si).

For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

Og turte å si det ut da, midt i timen.

Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

Vi får se.