Min Bok 2 - Kapittel 26: Mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.

Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).

Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).

Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.

Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.

Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.

Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).

Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).

Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).

Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).

Og at han karen hadde vært 'klengete' da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.

Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.

Vi gikk bort i retning av Oslo City.

Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.

Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).

Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.

Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).

Og jeg sa at det var greit.

Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.

For hu hadde ikke lighter da.

Og da var det en kar på bussen.

Som snudde seg, etter noen minutter.

(En kar i 40-åra kanskje).

Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.

Jeg svarte 'nei'.

For det hadde jeg jo ikke.

Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.

Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.

Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.

Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.

Han som ble kalt 'Edderkoppen', vel.

Noe sånt.

Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).

Og det var visst riktig da, skjønte jeg.

Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.

Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.

(Som jeg ikke husker hva heter nå.

Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).

Nei, jeg fant det ikke nå.

Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.

Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.

Ikke langt fra Sock Shop der vel.

Og Marlboro-klesbutikken.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.

Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.

Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.

Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).

Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på 'Haleluja-møter').

Han 'måtte' da liksom ha den buksa da.

Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.

Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.

Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.

Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.

Han skjønte ikke at jeg kødda da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.

Og etter militæret, så var det nedgangstider.

Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.

Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.

(Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).

Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.

Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).

(For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).

Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.

Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.

Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.

Og han kjøpte først noe godteri.

Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.

Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).

Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.

For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.

(Og rydda i noen hyller, eller noe).

Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.

Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.

Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.

Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.

Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.

Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.

Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra 'Abildsø-tida', plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.

Også fikk de bare beholde depositumet.

Det var greit, sa Jorås, etterhvert.

Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.

Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.

(Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).

Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.

Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.

Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.

Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.

Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.

Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.

Og det slapp jeg da.

Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.

Mens hu lo litt vel.

Men jeg var jo ikke vant til å sy.

(Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).

Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.

Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.

Jeg flytta ut i slutten av juni da.

Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.

At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.

For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.

For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.

(Siden NHI var en privat høgskole da).

Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.

Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min tremenning Øystein Andersen og jeg.

Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.

(For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).

Men jeg hadde ikke så mye penger.

Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.

(Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).

For 1000 kroner da.

(Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.

Så jeg var kanskje litt sleip da.

Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.

(Ser jeg på notatene mine her).

Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.

Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.

Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.

Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.

For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.

Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.

For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.