Min Bok 2 - Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.

Så var plutselig Jan Stadheim, fra 'Narver-gjengen', på Sand, der, husker jeg.

(Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).

Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.

Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.

Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).

Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.

Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.

For da ble liksom rollene litt byttet om da.

For på Sand var jo jeg liksom hjemme.

Men da ble Axel gjest da.

Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.

Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.

Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.

Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Buss Burger'n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.

Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.

Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.

For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.

Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.

Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.

Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.

(Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.

Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.

Og det brevet var fra Svelvik-banken.

Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).

Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.

(Sånn som jeg huska det, ihvertfall).

Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.

(Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.

Høsten 1990.

Og tjent 4000-5000 der vel.

Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).

Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.

(Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).

Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.

Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.

Men så ikke.

Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.

(Som jeg hadde signert vel).

Som et trofet liksom vel.

Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).

Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.

(Vel den siste gangen, som jeg var der).

Like fattig som da jeg gikk inn der da.

Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.

Og som jeg mener at det var noen penger på da.

Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.

Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?

Hm.

Men det blir jo bare spekulasjon da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.

Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.

Og etterlyste feriepengene mine da.

For Axel huska vel hva det firmaet het.

Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.

Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.

Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.

Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.

Så legger jeg plutselig merke til to kjente 'filurer', som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).

Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.

Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.

Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.

Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.

Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.

Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.

Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.

Hva vet jeg.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.

Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).

Og så spurte Axel meg plutselig:

'Kan ikke jeg få det skrinet da?'.

Flere ganger.

Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.

Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.

Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.

Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.

For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.

(Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).

Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).

Hu ble sutrete.

Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.

Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.

Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.

Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.

(For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).

Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.

I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.

Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.

Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.

Som jeg skjønte at hu blei.

Når jeg ga Axel de myntene da.

(Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.

Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.

Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.

Axel lagde et forbasket leven.

Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.

Jeg lurte på om de kom til å angripe.

Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.

Så vi kunne ikke være så bråkete.

Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.

Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.

Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.

Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.

Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.

(For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.

Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.

Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.

Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.

Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).

Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).

Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.

Vi kom oss på t-banen.

Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.

Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.

Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg tenker nå.

Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.

Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).

Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?

Hva vet jeg.

Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.

Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.

(På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).

Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.

Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.

(For hva kunne jeg si liksom da.

Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.

For det har jeg aldri fått spurt han om.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.