Min Bok 2 - Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

(For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

Men dette var en hverdag da.

På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

(Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

Så stod jeg der aleine, husker jeg.

Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

Så det var en del slag å lære seg da.

En 15-20 slag kanskje.

(Noe sånt).

Men salaten var vel merket tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om 'er det skinke-salat?'.

Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

(Noe sånt).

Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Siden den salaten hadde et lag av 'guffe' liksom, på toppen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

For den så jo ikke helt bra ut.

Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

Så bomma han, for å si det sånn.

For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

(Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

(Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

(Noe som aldri skjedde men.

Men men).

Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

Det stod, 'Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?'.

(Noe sånt).

For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

Men der overstyrte Ungbo meg da.

De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

Men dette var visst ikke aktuelt.

Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

Men Ungbo bestemte for meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

(Noe sånt).

Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

En jobb han måtte slutte i vel.

Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

(Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det møtet, som jeg var med på.

Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

Hu husker jeg ikke hva jobba med.

Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

Hu 'vestlands-blondinna', hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

Så sånn var det

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg hadde jo ikke noen seng.

(For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel 'køyeseng-enkeltseng' da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

(Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

Og det fikk jeg.

Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

Noe jeg ikke likte så bra vel.

Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.