Min Bok 2 - Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

(Av en eller annen grunn).

Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

(Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

Det er nok ikke helt umulig).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

(Må det vel ha vært).

Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

(Som faren hans var eier eller medeier i da).

Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

(For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

Så sånn var det).

Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

(Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

(Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

(Noe sånt).

Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

(Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

Så dette var en sjeldenhet da.

Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

(For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

Hvem vet.

Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

(Noe sånt).

Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

(Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

(Eller når det var, som den banken stengte igjen).

Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

(Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.