Min Bok 3 - Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

(En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

Nemlig noe som het stridsløype.

Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

(Må det vel ha vært).

Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at 'kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB'.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

(For jeg hadde vært den første som dytta da).

Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

For jeg var så langt foran dem plutselig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

Han pussa AG3-en bedre vel.

Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

De fleste søkte vel på sin egen stilling.

Ihvertfall gjorde jeg det.

Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

(Noe sånt).

Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

Og de på reservelaget, de var helt gærne.

Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

(Noe sånt).

Stoler ble kasta rundt omkring der.

Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

(Som lå over meg).

Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt 'gjennom' senga da.

Hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig 'Blood Sugar Sex Magik'), som var så populær, på den her tiden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

Jeg skulle ta en drill, som het 'tøm våpen kontroller'.

Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

(Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

(Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

Så pekte jeg, og sa at 'dem er der', (eller noe).

Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

(Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

(Vi gikk oss bort da).

Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

For de var gjennomvåte da.

Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

(Husker jeg).

For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

(Var det vel).

Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

Nei, han drøyde det da.

Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

Før Johansen dro oss med bort dit da.

Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

(For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

Så var jeg jo våt og utslitt.

Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

Og jeg husker at jeg frøys veldig.

Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

Og da våkna jeg da.

Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som 'alltid' satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.