Min Bok 3 - Kapittel 37: Mygg-splætter'n

Etter at lagfører Bricen hadde jobbdimma, så var det en siste øvelse, i leirområdet, på Terningmoen, (husker jeg).

Nestlagfører Frydenlund, var en slags lagfører, på denne øvelsen.

Men han var bare leder for tre-fire soldater da.

For vi var ikke så mange igjen på laget.

Men han fikk det på tjenestebeviset sitt, ihvertfall, at han hadde vært leder for tre eller fire folk da.

Noe han syntes at så dumt ut, (husker jeg at han sa), og at dem da kanskje like gjerne kunne ha latt være å skrive det.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bekklund, fra lag 1, og jeg, vi hadde fått i jobb, og sitte vakt i leiren vår, mens de andre dreiv med noe bakholdsangrep, eller noe, da.

Og det visste seg det, at vi måtte sitte, i det verste mygg-hølet da.

Men Bekklund, som var fra Hedmark/Oppland et sted vel.

Han hadde vært ute og fiska og sånn mye før.

Så han begynte med en gang med noe han kalte for 'mygg-splætting'.

Han drepte myggene før de klarte å stikke han da.

Og jeg fikk også etterhvert 'teken' på det her, og drepte vel mellom 50 og 100 mygg, (vil jeg vel tippe på).

Selv om jeg ikke var på langt nær så god, som selveste mygg-splætter'n, (Bekklund), som trolig drepte et par hundre mygg, mens vi satt der og venta, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når disse folka fra troppen vår dukka opp i leiren igjen.

Så skulle vi liksom ha sagt noe sånn 'holdt', og sånn da.

Men det gjorde vi ikke.

Så da fikk troppsjef 'Kalesj-Bjørn' litt kjeft, (mener jeg), av de folka, som liksom skulle bedømme han, (og troppen vår), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bekklund han var vel nesten enda mer pinglete enn meg, tror jeg.

Men han var en tøffing da.

Og han var god i fotball.

En gang, så husker jeg at han finta meg, mange ganger, når jeg var keeper, og vi spilte fotball, i Leto-hallen, som den hallen het, (en hall som lå like ved Terningmoen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bekklund og jeg vi hadde også rocka fælt, på Alexis en gang.

Når Frøshaug og dem også var der, tror jeg.

Og når jeg da kom på oppstillingsplassen, dagen etter.

Så fikk jeg en strengere tjeneste, av troppsjef Frøshaug.

Så jeg måtte stå på ski bak en BV.

(Eller noe sånt).

Istedet for det som det egentlig var planlagt, at jeg skulle gjøre, den fredagen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var forresten veldig nedtrykt, i militæret, i januar, februar og mars, i 1993.

For jeg var ikke så god på ski.

Så vinteren på Terningmoen var som et mareritt for meg da.

Må jeg vel si.

Men så begynte folka i troppen å spille fotball, ganske ofte, i Leto-hallen da.

Og det syntes jeg at var litt morsomt, husker jeg.

Jeg husker at jeg en gang dytta vekk Arvesen, (som var litt lav), fra lag 1, og så sparka ballen på en annen soldat.

Så det var litt sånn tull og tøys der noen ganger og, (må man vel si).

Og en annen gang så klagde Thomassen, på lag 1, på meg, fordi at jeg ikke hadde sentra.

For da ble det ikke mål da, mente han.

Men jeg var ganske sikker, med mitt høyrebein.

Så jeg bare spente ballen i mål, og sa at 'se her, det ble jo mål likevel'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så hadde jeg gått på mange løp, mens vi spilte fotball, og jeg var litt sliten da.

Så når jeg fikk en pasning bak ryggen min, på høyre vingen.

Så tok jeg bare et hælspark, bak ryggen.

Og ballen den føyk så i en bue, gjennom nesten halve Leto-hallen vel.

Og landa rett oppå tverrliggeren, på det lave målet, som vi spilte mot da.

Så det hadde visst blitt årets mål, hvis den hadde gått inn.

Sa Paulsen vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo spilt litt fotball i England, de somrene jeg var på ferie der.

Og lært meg til å spille litt tøft, med dytting og sånn, (av den engelske vertsfamilien min, i Brighton da).

Og da jeg skuldertakla, (var det vel), sersjant Dybvig, en gang.

Så sa han 'oj, fysisk fra Ribsskog'.

(Noe sånt).

Og det var jo da liksom noe slags mobbing, av meg da, må man vel si.

Siden Dybvig da liksom skulle mobbe meg, siden jeg var så pinglete da.

Sånn at liksom ingen ville ha forventa seg en takling fra meg da, (var det vel, at han hinta om).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.