Min Bok 3 - Kapittel 53: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet

En gang, som jeg stod utafor rommet til reservelaget, (eller om det var rommet til lag 3).

Så begynte Grønvold, (fra Son vel), plutselig å prate om 'pakkisa utafor Oslo City', (eller noe).

Uten at jeg helt skjønte hva det var, som Grønvold mente.

Men Grønvold var ganske sur/opprørt, da han sa det her.

Så jeg skjønte at jeg var uønska der, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når jeg stod i dusjen der, i brakka, på Terningmoen.

Så stod han med det mørke, krøllete håret, på lag 1, (Brisner?), også i dusjen der.

Og jeg hadde litt problemer med kviser, på den her tida, så jeg brukte sånn Clerasil ansiktsvask, (husker jeg).

Og Brisner spurte om han kunne få litt av den da.

Og jeg sa at det var greit.

Også spurte Brisner om jeg hadde såpe og.

Og det sa jeg at jeg hadde.

Men det var bare et vanlig gammeldags såpestykke, (av merke Sterilan vel, som faren min hadde pleid å kjøpe), og det såpestykket, det ville ikke Brisner låne likevel da, (når han så det), i dusjen, på brakka der da.

Han hadde vel trodd at det var dusjsåpe, som jeg hadde, tror jeg.

(Og syntes nok kanskje at det var litt for intimt da, å dele et gammeldags såpestykke.

Men det hadde ikke jeg tenkt på akkurat, at det liksom skulle være som noe intimt, å dele et sånt såpestykke.

For jeg var ikke vant med det, å ha mine egne såpestykker, da jeg vokste opp, på Bergeråsen.

For faren min pleide noen ganger å dusje der, i leiligheten 'min', så det var sånn at faren min og meg, delte de samme såpestykkene da.

Og sånn var det vel hos mora mi og, tror jeg, at alle der brukte det samme såpestykket).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, han hadde kanskje ikke det samme 'macho-imaget', som mange av de andre troppsbefala.

Dybvig hadde kanskje mer image som 'myk mann', (eller noe).

Han hadde ihvertfall ikke en sånn streng, gammeldags lederstil.

Så det ble sånn, syntes jeg, at man kunne fleipe litt, når Dybvig var leder, for en økt da.

(Det ble ihvertfall sånn.

Uten at dette var noe gjennomtenkt, fra min side.

Men når jeg tenker tilbake på det nå, så husker jeg jo det, at jeg liksom var litt rappkjefta noen ganger, når Dybvig var leder for troppen da).

For eksempel, så øvde vi på angrep på ski, om vinteren, en av de første månedene, i 1993 vel.

Like ved skytebaneveien, på Terningmoen da.

Og da sa Dybvig at vi måtte passe på, at ikke vinden ledet, fra oss, og mot de vi angrep.

Og da spurte jeg, om det var fordi at de ikke skulle 'lukte oss'.

(Jeg fleipa da.

For jeg var litt lei da).

Men da sa Dybvig at dette ikke var noe Sølvpilen-greier.

(Noe sånt).

Så Dybvig prøvde kanskje å være litt morsom, og prøvde kanskje å være nesten 'kamerat', og ha en litt sånn fleipete tone, med oss soldatene, da.

Men det var vel for at 'fi' ikke skulle høre oss, at man ikke måtte angripe, i den retningen, som vinden blåste, (når man angrep på ski, da), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som vi gikk, ledet av sersjant Dybvig, for å skyte, (eller noe), et eller annet sted, langs skytebaneveien vel.

Så husker jeg at Dybvig klagde, og sa at vi gikk som en 'saueflokk'.

Og da tulla jeg igjen da, og sa 'bæ'.

Og da sa Dybvig at, 'jeg venta på det'.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var lei, på nyåret, i 1993 vel.

Så skulle vi gå et eller annet sted da, i kulda.

(Og jeg var skikkelig lei da).

Så mens vi gikk, hele troppen da, så var jeg så lei/oppgitt, så jeg var litt sånn sarkastisk da, (heter det kanskje).

Også begynte jeg plutselig å synge/si høyt, noe fra en DumDumBoys-sang, som ofte hadde blitt spilt, på rommet til reservelaget, ihvertfall.

Og det var: 'Å som sola skinner, jeg har solbriller på'.

Også var det i januar, og med mange minusgrader osv., og vi hadde noe som virket som en nesten endeløs rekke av kalde vinterdager, med streng disiplin og mye tjeneste utendørs, foran oss, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg hadde tatt 'helgeperm-toget', fra Elverum og til Oslo, en fredag ettermiddag.

(Dette var kanskje våren 1993.

Jeg husker ihvertfall at jeg gikk i permuniform-bukse og skjorte, men at det vel var såpass varmt, at vi ikke hadde feltjakkene våre på oss også).

Så var det to amerikanske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, som stoppet meg, nederst i Karl Johan, (eller om det var på Jernbanetorget), og spurte meg, om hvor Stortorget lå.

(På engelsk da).

Jeg skulle jo gå til den Rimi-butikken, ved Grev Wedels Plass, (hvor jeg pleide å kjøpe matvarer, for helgen).

Så jeg sa til dem, at jeg kunne vise dem hvor Stortorget lå, for jeg gikk jo den veien, uansett.

Mens vi gikk nederst i Karl Johan der, så så de to amerikanske damene, en narkoman, som var helt i heroinrus, (eller noe), og som hadde spasmer da, (eller noe).

Og de to amerikanske damene, de begynte plutselig bare å le fælt, av han heroinmisbrukeren, da.

Noe jeg som jeg ikke likte, for det var ikke vanlig, i Norge, at man stod og pekte på, og lo av, sånne 'stakkarer', da.

De skulle man liksom synes synd på, da.

Så jeg merka at de her to damene nok hadde en annen kultur da, (for å si det sånn).

For de syntes visst bare at han narkomane var morsom da.

Og når vi kom opp til ved Domkirken der, så pekte jeg, og viste de damene, hvor Stortorget og sånn var da.

Og akkurat på hjørnet av Karl Johan og Kirkegata, (heter det vel der), så stod det en politikonstabel, (husker jeg).

Og han så stygt på meg da.

(Sånn som jeg oppfattet det, ihvertfall).

Akkurat som om jeg gjorde noe galt, fordi jeg visste de her to amerikanske damene veien, og chatta litt med de, da.

Akkurat som om det skulle være noe kriminelt, eller noe.

(Når jeg bare hjalp de to damene, som hadde bedt meg om hjelp, og var galant og høflig da, må jeg vel si, at jeg vel prøvde å være, ihvertfall).

Men jeg så aldri de her damene igjen.

Jeg hadde vel spurt dem, om dem skulle ut på byen kanskje, den helgen.

Men det ble ikke til, at jeg avtalte å møte dem, (eller noe).

Og jeg gikk vel ikke ut på byen selv engang den helgen, tror jeg.

(Selv om jeg ikke husker det helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.