Min Bok 4 - Kapittel 9: Mer om Pia

Pia er jo en marxist, (må man vel si, hun pleide å ha sosialistisk ungdom-plakater på veggen, da hu bodde på Sand, mener jeg å huske, ihvertfall), hun er en rebell, må man vel si, siden hu flytta opp fra Haldis og faren min, og til meg, (skoleåret 1988/89), og hu er feminist, (tror jeg), og afrikansk borgerrettighetsforkjemper, da.

Hu er nesten som Krutsjov, (som banket med skoen sin, i bordet, i FN, på 60 eller 70-tallet), eller som Yngve Hågensen eller Gro Harlem Brundtland, som liksom skriker fælt da, ofte, istedet for å prate vel.

En enda mer skrikete versjon av Gro Harlem Brundland, kan man vel kanskje kalle søstera mi.

Mens jeg er mer som Kåre Willoch, da.

Så Pia og jeg, vi er som hund og katt eller Kåre og Gro, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men selv om Pia og jeg, er veldig forskjellige, så støttet jeg hennes opprør, mot faren min.

For jeg syntes at faren min var så uansvarlig, siden han hadde latt meg bo alene, siden jeg var ni år, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden at begge mine foreldre hadde liksom støtt meg fra seg, da.

Så prøvde jeg heller, (som ung voksen), å få det til sånn, at vi hadde et samhold, oss tre søsknene, Pia, Axel og meg.

Siden jeg liksom hadde en slags tomhet da, i livet mitt.

Siden jeg hadde et dårlig forhold, til begge mine foreldre, (må man vel si).

Og siden jeg derfor heller ikke hadde så mye kontakt, med mine andre slektninger, annet enn søstera mi og broren min da, som begge bodde i samme by som meg, nemlig Oslo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det er altså sånn, (vil jeg si), at man liksom må tenke seg om, før man spør Pia om noe.

For hu er sånn, at hvis man spør henne om noe hu ikke liker å prate om.

Så begynner hu å hyle og skrike, da.

Så man kan nesten ikke bare spørre henne om ting.

Man må nesten vente og høre hva hu velger å fortelle selv, om forskjellig, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og man kan også si det, at Pia, er litt sjuskete.

Når for eksempel mora vår, var på besøk hos oss, på Ungbo.

Så husker jeg at hu sa det, at det var meg hu måtte låne reine håndklær av.

Og at søstera mi ikke hadde noe særlig bra rutiner for å vaske klær da.

(Noe sånt).

Og en gang, som Pia vaska klær, (i en vaskemaskin, som vi på Ungbo, spleisa på å leie, fra Thorn, siden den vaskekjelleren var så upraktisk).

Så lot Pia tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, da.

Og da jeg turte å ta opp det, neste gang jeg så søstera mi.

At hu måtte huske å ta ut tøyet etter seg, når hu vaska klær.

Så ble søstera mi fly forbanna, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i hennes liv.

Men jeg blanda meg bare opp i den vaskemaskinen, (som jeg var med å spleise på), egentlig.

Så søstera ga et litt forvirra inntrykk, vil jeg si.

Når hu mente at jeg blanda meg opp i hvordan hu levde sitt liv, bare fordi jeg mente at hu måtte ta ut tøyet etter seg, av vaskemaskinen.

Men jeg blanda meg egentlig ikke opp i livet hennes.

Men jeg blanda meg bare opp i hvordan hu brukte vaskemaskinen.

Og den ble leid i mitt navn, fra Thorn, og jeg betalte like mye som henne, for å bruke den.

Og så begynte Pia å overdramatisere da, (eller hva man skal kalle det), å si at jeg blanda meg opp i livet hennes.

Så Pia har ikke beina på jorda, vil jeg si.

Hun har en dårlig virkelighetsoppfatning da, (vil jeg si).

(Hvis hu ikke bare spiller, da).

Så det er nesten som et mareritt, å bo sammen med søstera mi, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.