Min Bok 4 - Kapittel 46: Norsk Idrettshjelp

Våren 1995, (må det vel ha vært), så begynte jeg å kikke etter ekstrajobber, i Aftenposten.

For jeg hadde planer om å ta kjøretimer, da.

Og jeg syntes at jeg nok tjente litt lite penger, på Rimi.

For jeg hadde ikke lyst til å bare spise tomatbønner, hver dag, liksom.

Noe Glenn Hesler og jeg, hadde sett et program på TV, om en litt eldre kar, som gjorde, da.

(En som levde for ti kroner om dagen, da.

Eller noe).

Og han sa at handla på I.-C.-A., (husker jeg), på TV, (istedet for ICA), da.

Og det virka så dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at jeg også satt inn en annonse, etter ekstrajobb, i Aftenposten.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg dro opp til Stovner.

Til et par, i 30-40-årene vel.

Som hadde svart på min annonse, eller noe.

De bodde i en leilighet, i det samme bygget vel, som Stovner Senter der, da.

Og de ville at jeg skulle selge bil-sjampo, eller noe.

Til bekjente eller fra en stand på gata, da.

Noe jeg ikke syntes at hørtes så fristende ut, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var på bølgelengde, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her, husker jeg.

For hu spurte meg hvordan det møtet om den ekstrajobben hadde gått da, husker jeg.

For jeg dro vel innom Stovner på vei til jobben da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg så etterhvert en annen annonse, om ekstrajobb, i Aftenposten, da.

Og det var om en telefonsalg-jobb, for et firma, som het Norsk Idrettshjelp.

Jeg dro på jobbintervju der, og det viste seg det, at den jobben, den gikk ut på å selge sekker med dopapir, på vegne av idrettsklubber, i Oslo-området, da.

Jeg tenkte vel det, at det var ikke så nøye, hva jeg jobba med.

Dette var jo bare en ekstrajobb, uansett.

Sånn at jeg skulle få penger, til å endelig få meg lappen.

Så jeg begynte å jobbe i den her ekstrajobben, om kveldene, på tirsdager, (så jeg måtte jobbe tidligvakter, på tirsdagene, på Rimi Nylænde), samt også på ganske mange lørdager og søndager.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De fleste andre som jobba, på Norsk Idrettshjelp der.

De var en del yngre enn meg, og nesten alle de andre, var vel, fra Oslo Vest.

Så jeg skilte meg litt ut der, da.

For de sjefene sa om meg, (husker jeg), at de tenkte at de kunne ha en fra Oslo Øst der og.

Så det var ikke sånn, at de kjente meg så bra der, at de visste at jeg egentlig var fra Berger, da.

Og det var en ung kar, (med lyst hår vel), fra Oslo Vest der, som spurte meg, hva jeg, som var i 20-årene, dreiv med der.

(Eller noe sånt).

Men da bare forklarte jeg det, at jeg egentlig jobba som assisterende butikksjef, i Rimi, og at jeg bare trengte litt ekstra penger, for å endelig klare å skaffe meg lappen, da.

Og da skjønte dem vel det, (hvorfor jeg jobba der), etter at jeg først ble litt mobba, for å være treig med å skaffe meg lappen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selve jobben der, den bestod bare i, å ringe hjem, til masse folk, som det stod navna til, på noen lister, da.

Og da skulle man si det, at man ringte på vegne av den og den Oslo-idrettsklubben, da.

(Den idrettsklubben, som var i nabolaget, til de folka, som stod på de forskjellige listene, da.

Jeg husker at jeg ringte på vegne av flere Oslo Vest-idrettsklubber, men også på vegne av Nordstrand Idrettsforening, mener jeg, at det vel var, da).

Og det var forresten Tiny Budbiler, (husker jeg), som leverte de her dopapir-sekkene, (som kosta cirka to hundre kroner, per sekk vel), hjem til kundene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle vi som ringte, for å selge de her dopapir-sekkene.

Vi satt jo i samme rom der.

Og jeg hørte jo hva de andre sa, for å selge sekker.

(For dette ble jo diskutert høyt, hva man kunne si, for å selge dopapir, da).

Og det var sånn, at vi pleide å si, om disse rullene, (som vel var vanlig dopapir, fra Saba Mølnlycke), mener jeg å huske.

At de hadde fler meter dopapir, på rullen, enn vanlige doruller, da.

(Noe som jeg ikke er helt sikker på om var sant, men.

Men det stod vel på scriptet vårt, at vi skulle si det, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så hendte det, at noen kunder ville si det, (var det noen der som sa), at da hadde ikke de plass til de dorullene, i dorullholderen sin.

For de hadde en sånn spesiell dorullholder, da.

Og da var det et triks, at man kunne si det, at vi hadde laget hylsene, til disse dorullene våre, mindre, sånn at de skulle passe likevel, da.

Men dette var jo egentlig bare vanlige doruller, da.

Også jugde man da, (eller om man skal si at det ble overdrevet eller fantasert, eller hva som kan være det riktige ordet), om de her dorullene, for å prøve å få solgt de, da.

For vi fikk bare provisjonslønn der, da.

Vi fikk vel noe sånt som 15-20 kroner, per salg der, (eller noe), mener jeg å huske.

Så hvis vi ikke solgte noe, så fikk vi ikke noe lønn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var også på den samme tida, som det var en stor flomkatastrofe, oppover langs Glomma, husker jeg.

Og en kar der, (en litt lav tenåring, med mørkt hår, vel), han sa at han het Kirkenær, (til etternavn), da han ringte, den her uka da, (husker jeg).

Og Kirkenær, det var jo et av de stedene, som ble hardest rammet, under den her flomkatastrofen, 'Lille-Ofsen' da, (ble den vel kalt).

Så jeg husker det, at jeg lurte på det, om han 'stor-selgeren' egentlig het Kirkenær, eller om det bare var noe han fant på, da.

(For å selge mer dopapir, på grunn av sympati, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Rimi Nylænde, på den her tida.

Så skulle forresten Henning Sanne og noen bekjente av han.

De skulle kjøre oppover til Hedmark osv., en dag, den her våren da, husker jeg.

For å 'se på flom', som Henning Sanne uttrykte det da, (husker jeg).

(Noe som jeg syntes at var litt spesielt kanskje, men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sjekka forresten på nettet nå, og den flommen, den ble kalt for Vesleofsen, så jeg nå, på Wikipedia.

Og den var visst i juni, i 1995, så jeg nå.

Så jeg begynte nok i Norsk Idrettshjelp, i mai, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall. Selv om det kanskje kan ha vært i april og), i 1995, da.

(Eller noe sånt).

Og jeg jobba der fram til juli eller august, (var det vel).

Så jeg jobba der bare i et par-tre måneder, da.

(For det var en rimelig kjedelig jobb da, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det viste seg forresten det, at Axel, (som jo er født høsten 1978, og som denne sommeren, da var snart 17 år).

Han hadde også fått seg jobb, som telefonselger.

Axel jobbet for et firma, som holdt til, like ved Saga kino der.

(Husker jeg at han viste meg, en gang).

Og jeg ble litt flau, da jeg hørte det, at Axel jo tjente mer enn meg, på sin telefonsalgjobb, enn jeg gjorde på min telefonsalgjobb, da.

Men jeg beit det i meg, da.

For dette var jo bare en ekstrajobb, (som jeg hadde funnet i Aftenposten), for å få meg førerkort da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde også kjøpt meg min første mobil, denne våren.

For man fikk mobiler ganske billig, på den her tiden, da.

Og det var en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte på Økern Senteret, (for 200-300 kroner, vel).

(Det var vel et Netcom-abonnement, mener jeg å huske.

Og jeg husker at jeg ikke ville ha 'voicemail' da, (eller talebeskjeder, heter det vel, i Norge).

Siden det kosta mer penger da.

Så jeg prøvde å spare litt da, siden jeg jo ikke tjente så mye, på Rimi).

Etter sikkert å ha sett en annonse, for et tilbud, i Aftenposten, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da ringte Axel meg, på jobb, en gang, (må det vel ha vært).

Da jeg jobbet på Norsk Idrettshjelp da, i Dronningens gate der, het det vel.

(Som var en sidegate, til Karl Johan).

Og så møtte jeg Axel, ved Burger King, nederst i Karl Johan der, i en pause, (var det vel), en lørdag eller søndag vel, fra jobben min, hos Norsk Idrettshjelp da, (husker jeg).

Og da satt vi og spiste burgere utendørs vel, i Karls Johans gate der, da.

Ihvertfall så satt vi der og prata da.

Ved Kirkeristen der, eller hva det heter igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sånn, at Norsk Idrettshjelp, det lå nesten i horestrøket der da, må man vel si.

Og en gang på jobb, så husker jeg det, at han lysåra fra Oslo Vest, (som syntes at jeg var så treig, med å ta meg lappen), var det vel.

Han fortalte det, at han hadde møtt ei ung hore, på vei til jobb, en gang, da.

Og begynt å prate med henne, da.

Og hu hadde egentlig slutta, å gå på strøket da, hadde hu sagt da, (ifølge han ungdommen).

Men hu skulle bare ha seg litt feriepenger da, fortalte han.

Og en annen gang, etter jobben der, så var det i ung og pen og frodig hore, som sto og bydde seg fram, og spurte meg om jeg var interessert i å kjøpe henne da, på veien mellom Norsk Idrettshjelp og Karl Johan der, (husker jeg).

Og da husker jeg det, at det gikk noen unge kolleger bak meg.

Så jeg svarte ikke noe, da.

Men jeg husker at hu hora var rimelig ung, pen og attraktiv da, og hu smilte vel også, der hu stod, mener jeg å huske.

Så det var nesten sånn at man ble litt frista da, må jeg innrømme.

For hu var skikkelig ung og deilig og fager, hu hora da, må man vel si.

Så det her var litt spesielt da, at man liksom jobba midt oppe i horestrøket.

(På vegne av masse idrettsklubber, i Oslo da).

Må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det er mulig at det var på grunn av den episoden der, med hu smilende hora.

At fristelsen ble litt for stor, et par ganger, den siste tida, som jeg bodde, på Ungbo, da.

For jeg hadde jo ikke hatt sex, på mange år, (siden jeg knulla med med hu Ragnhild fra Stovner, i 1990 og 1991, (var det vel), og det var jo cirka fire år, før det her), da.

Så jeg ble etterhvert lei av det, at jeg ikke hadde noe lykke, med å sjekke damer, på byen, etter militæret, da.

Så jeg gikk en gang, på horestrøket og fikk ei hore i 40-åra, eller noe, til å suge meg da, husker jeg.

Noe som kosta 300-400 kroner, vel.

Og hu hora sa at utlendingene, de skulle ha så mye for penga da, (mener jeg å huske).

Og det var hendte også en annen episode, som jeg skal skrive mer om seinere, tenkte jeg, på den her tida, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.