Min Bok 4 - Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

(For dette stod markert på listene, da).

Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

(I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

(Fant jeg ut etterhvert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

(For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

Og da ble det lange dager.

Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

(Eller noe sånt).

Noe jeg gjorde, da.

(Uten å møte noen horer denne gangen.

Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

(For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

(For de var ganske mange da).

'Zombier' og 'levende døde', husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

Til hu fra Skedsmo, da.

Og hu var vel litt enig, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

(Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

(Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

Så da sa jeg ikke noe selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

(Noe sånt).

Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

Og jeg var så glad i burgere, da.

Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

(Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde 'ordentlige sko', (eller noe).

Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å 'hype' Dr. Martens, da.

Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

Og de hadde luft i sålen, var det vel.

Så de var gode for føttene da.

For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

(For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

Selv om de ikke hadde ståltupper).

Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

(Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

(Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.