Min Bok 4 - Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

Dette var en søndag, husker jeg.

Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

(Siden det var så fint vær da, var det vel).

Så jeg skulle akkurat til å gå.

Men så dukka en av sjefene opp der.

Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

Så salget gikk veldig trått, da.

Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

(Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

Hvis jeg husker det riktig, da.

Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

(Hvis jeg ikke visste det fra før).

Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

(Mest for å se vel.

For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

(Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Og det var: 'Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?'.

Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

Også var det ei ung studinne som svarte.

Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

(I den øverste etasjen, på So What, der).

Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

(Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et 'mainstream' utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille 'Enjoy the Silence', med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

(Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

For So What var liksom et veldig kult utested, da.

Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

Så det var kanskje ikke 'kosher' på det utestedet da, å gå dit aleine.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, 'mamma, en mann!'.

Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

Og gjorde et poeng av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

Og da mista jeg interessen, husker jeg.

Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

(Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.