Min Bok 4 - Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

Det var litt rart da, kan man vel si.

Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

(Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

(For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

Så fikk han sjokk, (må man vel si).

Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

(Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

(Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

Det var å tømme papp-pressa.

Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

Men Pål var jo stor og sterk.

Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

(For Pål satt jo egentlig i kassa).

Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Pål også slutta før Line.

Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa 'fitte' høyt, inne på tellerommet der.

Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine 'undersåtter' dreiv med privat, da.

Så jeg sa ingenting, da.

For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at 'kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?'.

(Noe sånt).

For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

Og muligens også kamerater som lurte han.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

Både buksa og jakka hennes, så helt 'klovnete' ut da, (må man vel si).

Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

(For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

(Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

Eller om det var nyttårsaften 1995).

Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.