Min Bok 4 - Kapittel 57: Rimis julebord 1995

Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.

Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).

Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.

For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.

(Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.

Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.

Men da syntes jeg det ble litt dumt.

At liksom to 'undersåtter', skulle følge med sånn på meg.

Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.

Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.

Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.

Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.

Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.

At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).

Hvem vet.

Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.

Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.

Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.

Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.

Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).

For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.

Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.

Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.

For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).

(På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).

Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).

Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.

Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.

Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som om det ikke var nok.

På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).

Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).

Så det var litt spesielt da, husker jeg.

At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.

Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.

Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.

Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.

Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.

Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.

Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.

Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.

Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.

Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).

Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.

(Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).

Men da jeg gikk ned, i første etasje der.

Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.

(Ei med mørkt hår, vel).

Og flørta vel, (virka det som).

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.

Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).

Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.

Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.