Min Bok 4 - Kapittel 71: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo X

En gang, vinteren 1993/94, (må det vel ha vært), som jeg jobba, på Rimi Nylænde.

(Hvis det ikke var vinteren etter).

Så var det en stund, til T-banen, ned mot Brynseng gikk, (husker jeg).

Og dette var om kvelden, og det var rimelig kaldt, da.

Rundt ti kuldegrader, kanskje.

Og det var vel bare halvtimes-ruter, (tror jeg).

(Kanskje det hadde vært varetelling, (eller noe sånt), på jobben.

Noe sånt).

Så jeg bestemte meg for det, å gå fra Lambertseter T-banestasjon og bort til Karlsrud T-banestasjon, for å prøve å holde varmen litt, i vinterkulda, da.

Men jeg venta på at T-banen skulle dukke opp, da.

Og da jeg kom fram til Karlsrud T-banestasjon.

(Etter en gåtur på kanskje ti minutter).

Så var det ei tenåringsjente der, som prøvde å rappe den blå 'nisselua' mi, som jeg hadde fått av Magne Winnem, et år eller noe, før det her vel.

(Den lua som jeg hadde hatt på meg, da jeg lette etter Pia.

Vinteren 1993/94, da hu plutselig ble borte, fra Ungbo.

(Hvor hu bodde, på gulvet, på rommet mitt, på den her tida)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det noen tenåringsgutter, som rappa en six-pack med øl, på Rimi Nylænde.

Butikksjef Elisabeth Falkenberg, assistent Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, og meg, vi stod i kassaområdet der da, på Rimi Nylænde.

Jeg hadde ikke noe erfaring i hvordan man skulle oppføre seg mot butikktyver.

Og jeg var ikke leder ennå, i Rimi.

Så jeg lot butikksjef Elisabeth Falkenberg, ta seg av situasjonen, da.

(Siden jeg ikke så hva som skjedde, helt i starten, på denne situasjonen heller, vel).

Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu stod og diskuterte, med butikktyven.

(En ung mann, som stod flankert av noen jevnaldrende kamerater, vel).

Og plutselig så reagerte butikksjef Elisabeth Falkenberg lynraskt, og prøvde å gripe tak i six-packen, med øl, som han butikktyven holdt i, da.

Men hu klarte ikke å rive til seg six-packen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg la jo da merke til hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde reagert, da noen hadde stjålet øl, fra butikken, som hu var butikksjef i.

Så jeg herma litt etter henne, da.

Og jeg grep etter lua mi, (som tenåringsjenta hadde revet av hue mitt), på nesten den samme måten som butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde tatt etter den six-packen med øl da, som han butikktyven, hadde tatt.

Og til forskjell fra butikksjef Elisabeth Falkenberg sitt angrep.

Så ble mitt forsøk vellykket, da.

Jeg bare angrep lynraskt, (på samme måte som jeg hadde sett Falkenberg gjøre det), og rev til meg lua mi, da.

Og tok vel på meg denne igjen også, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu tenåringsjenta, hu ga seg ikke med dette.

Neida, hu begynte også å skulle sparke meg, husker jeg.

Jeg løfta da på beinet mitt, sånn at skinnleggen hennes traff skinnleggen min, som hang i lufta, liksom.

Så jeg parerte liksom sparket hennes, da.

Og hu jenta hu prøvde også å slå meg, bakfra, i hode/skulder-regionen.

Men jeg merka nesten ikke slagene hennes, må jeg si.

Og til slutt, så la eller satt hu seg vel bare på en benk, og grein, ved siden av venninna si, (eller noe sånt), vel.

Og jeg var jo butikkleder, (eller ihvertfall butikkansatt), på en lokal Rimi-butikk.

Så jeg hadde ikke lyst til å være med i noen slåsskamp, egentlig, da.

Og jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, i et år, og lært nærkamp, osv., der.

Så hvis jeg ville så kunne jeg nok drept hu tenåringsjenta, eller hevet henne ut på T-bane-skinnene, eller noe.

Men jeg prøvde å beherske meg, da.

Jeg syntes at dette bare var flaut, egentlig.

At en bøllete tenåringsjente skulle angripe meg sånn.

Og jeg var jo en kjent Rimi-medarbeider, som jo hadde jobba på både Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og også på Rimi Karlsrud, som lå bare noen få hundre meter unna Karlsrud T-banestasjon, da.

Så jeg måtte oppføre meg så pent som mulig, syntes jeg.

Og jeg er heller ikke typen, som starter slåsskamper.

Så jeg har vel heller aldri vært i noen ordentlig slåsskamp, vil jeg si.

Så det var ikke sånn at jeg brukte de nærkamp-triksene, som vi hadde lært, i Geværkompaniet, (eller noe), mot hu her jenta.

Eller at jeg prøvde å slå tilbake, eller noe.

Nei, jeg skjønte ikke hvorfor hu skulle rappe lua mi, (og sånn), så jeg prøvde bare å roe det her ned, da.

Men jeg ville ikke miste lua mi, (som vel var den eneste jeg hadde), så den tok jeg tilbake, da hu her fæle jenta, reiv den av hue mitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det stod også en gjeng, på 5-6 tenåringsgutter, ikke så langt unna, på T-banestasjonen der, da.

Så jeg var litt redd for det, at jeg skulle få en hel gjeng med tenåringer, mot meg, liksom.

Så derfor sa jeg heller ikke noe.

Men jeg husker det, at jeg hørte det, at de gutta, som stod der, de snakka om hu jenta sitt angrep, på meg, seg imellom, da.

Og sa det, at de trodde det, at hu hadde driti seg ut, den her gangen, eller noe, da.

(Noe sånt).

Så det var tydelig at dette her var ei kjent slåss-jente da, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu slåssjenta, det mener jeg at var ei, som bodde like ved Rimi Nylænde der.

For en gang, ikke så lenge etter denne episoden.

Så husker jeg det, at jeg satt i kasse 1 der, på Rimi Nylænde.

(Muligens mens avløste Solveig fra Vestlandet, og hu hadde lunsjpause, eller noe, da).

Og da var hu slåssjenta innom i kassa mi, og kjøpte seg en sjokolade, eller noe, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Men jeg vet ikke om hu kjente igjen meg.

Men dette var ei som ganske ofte var innom Rimi Nylænde der da, mener jeg.

Så hu bodde nok like ved Rimi Nylænde der, (et sted), med familien sin, vil jeg nok tippe på.

Så hva hu gjorde borte på Karlsrud T-banestasjon der, om kvelden.

Og slåss mot meg.

Det veit jeg ikke.

Men det var kanskje sant, det som ei av venninnene til Maylinn sa en gang, på Ungbo der.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

At 'Oslo nå var som New York'.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde der.

(Altså før jeg ble leder, i Rimi da, antagelig).

Mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobba på Rimi Nylænde, husker jeg.

(Og hu slutta vel der, på slutten av 1994.

Var det vel).

Så var Kjetil, fra Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), innom, på Rimi Nylænde der.

Da, så hadde jeg jo ikke sett han Kjetil, fra Abildsø.

Siden den gangen, som Ragnhild fra Stovner og jeg, møtte han, nede på Jernbanetorget der, (da han fortalte at han hadde begynt å vanke på Blitz vel).

Etter at Ragnhild fra Stovner og jeg, hadde møtt Andre Willassen og Magne Winnem, på Burger King, nederst i Karl Johan der.

Siden Ragnhild fra Stovner, hadde ønsket å møte kameratene mine da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, han var vel overrasket, over at jeg jobba, på Rimi Nylænde, (tror jeg).

Jeg fikk vel ikke forklart det, at Magne Winnem, (som Kjetil fra Abildsø muligens visste hvem var, siden Magne Winnem var med meg, på en fest hos Anna Lene og dem en gang, og også vanka mye hos meg, den tida jeg bodde på Abildsø, spesielt før han dro i militæret, på begynnelsen av 1990, var det vel), hadde blitt butikksjef, på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, og ansatt meg, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, et år eller to, før det her.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, han hadde besøkt ei dame, på Lambertseter, fortalte han.

(Det tar bare cirka 10-15 minutter, å gå, fra Abildsø og til Lambertseter).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, han kjøpte mye forskjellig godteri.

Og han prøvde liksom å signalisere til meg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg ikke skulle slå inn alt godteriet, på kassa mi, da.

Men jeg tok jo min karriere, i Rimi, seriøst.

Og jeg hadde jo planer om å bli butikksjef, (eller ihvertfall assisterende butikksjef).

Så jeg hadde jo ikke noe interesse, av å bli med på noe lureri, da.

Og han Kjetil fra Abildsø.

Han gikk også inn i butikken enda en gang.

Og kjøpte seg enda mer godteri, da.

Men jeg slo inn alt på kassa, også den andre gangen, som han handla, da.

Så det er mulig at han ble sur på meg, siden at jeg ikke ble med på noe fanteri, da.

(Det er mulig).

Hvem vet.

Og jeg mener også å huske det, at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, stod ikke så langt unna kassa, (opp mot platået der), og rydda hyller, og liksom fulgte med da, på hva Kjetil fra Abildsø og jeg, babla om, i kassa, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Jeg hadde jo vært kamerat med Kjetil fra Abildsø, (eller ihvertfall blitt litt kjent med han), da jeg bodde på Abildsø, (og gikk det første året på NHI), skoleåret 1989/90.

(Og vi begge vanka utafor Abildsø-kiosken der, da

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Men i 1993, (eller om dette var i 1994), så ble jeg rimelig overrasket, (må jeg si), over å se han Kjetil fra Abildsø, på Rimi Nylænde der, da.

(For de hadde jo en egen Rimi, nede ved Abildsø der.

Nemlig den som heter Rimi Ryen.

Men som vel ligger nærmere Abildsø, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

Og Kjetil fra Abildsø, han hadde jo begynt å gå på Blitz og sånn.

Sa han ihvertfall, i 1990, (eller om det var i 1991), da hu Ragnhild fra Stovner, og jeg, traff han, ved Jernbanetorget der.

Og Blitz, det er et sted hvor jeg aldri har vært, (for å si det sånn).

Så det var ikke sånn at jeg regna han Kjetil fra Abildsø, for å være en kamerat liksom, i 1993, (eller om dette var i 1994).

For Rimi sin instruks, den sier vel det, at hvis noen du kjenner, dukker opp i kassa di.

Så må du rope på en annen kasserer.

Men det tror jeg at så og si aldri hendte, at kassereren ropte sånn.

For det ville nok ha virka litt dumt, vil jeg si.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at jeg jobba en vakt, på Rimi Manglerud, rundt 1996, (eller noe), vel.

(For dem trengte visst hjelp til å sette opp varer der.

For dem hadde visst mye sykdom, (eller noe).

Mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa.

Eller, det var vel det, at en leder der, skulle slutte, (tror jeg).

Også hadde arbeidsstokken der, blitt urolig, av det her, da.

Også trengte Rimi en der, som bare skulle hjelpe til, sånn at butikkstandarden ble bra, før helga.

Sånn at kundene ikke skulle merke så mye til de her problemene, da.

Noe sånt).

Så da dreiv jeg og satt opp varer, på Rimi Manglerud der da, den vakta.

En vakt jeg vel jobba ekstra, etter min vanlige vakt, da.

Og det var vel ikke snakk om så mye som en full vakt heller, som jeg jobba, på Rimi Manglerud der, vel.

Det var vel bare snakk om 4-5 timers jobbing, (eller noe sånt), en kveld, tror jeg.

Og da var det visst noe slags opprør, (eller noe), på Rimi Manglerud der, (den dagen).

For alle de andre ansatte der, (som jobba gølvet ihvertfall), hadde satt seg inn på spiserommet da, (var det vel).

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg jobba rimelig aleine, på gølvet, på Rimi Manglerud der, og stabla varer, (som var lå spredd, i en ganske lav høyde, nederst ved en del av tørrvarehyllene, i butikken der, da).

(En fredag, eller noe, var vel muligens det her.

Så butikken var vel ikke helt i rute, da.

For de hadde vel antagelig som mål, å få alle eskene med varer, som lå spredd rundt i butikken, opp i hyllene, før helga, vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.