Min Bok 4 - Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII

En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).

Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).

Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen 'Fader Jacob', for meg.

Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.

Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på 'ei', (husker jeg), da hu sang den sangen.

Som at hu ikke skjønte den.

'Hører du _ei_ klokka'.

Jeg syntes at hu sang 'ei' som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til 'ikke'.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvorfor hu sang den sangen?

Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?

Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.

Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.

Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.

Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.

(Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).

At hu 'alltid' gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.

Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, i 1994, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å 'ta' svinnboka.

Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.

Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.

Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.

Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.

Og året etter.

(Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).

Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.

Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.

Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.

Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).

Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).

(Av en eller annen grunn).

Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.

Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.

Så det ble nesten som i det eventyret 'Den syvende far i huset' da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.

Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.

For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.

At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.

(Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).

Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.

Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.

Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.

(Må man vel si).

Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.

(Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).

På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.

For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.

Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).

Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.

Så sa jeg det, at 'skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller'?

Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.

(For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.

Noe sånt).

Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.

For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.

Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.

Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.

(Og som var ganske god, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.

Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).

Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.

Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.

Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.

Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.

Det er mulig.

(For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.

Så prøvde ganske ofte, å spise 'ordentlig' middag, da.

Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Pizza med ost og skinke.

Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.

Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.

Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.

(Ihvertfall ute i Romerike der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.