Min Bok 4 - Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

Så slutta jeg å røyke og da.

(Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

Så fikk jeg jo litt bedre råd.

Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde 'ordentlige sko', (som hu sa).

Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

(Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine 'undersotter', (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

(Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å 'ha seg' litt, en gang.

Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

(Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

Ifølge Henning Sanne, da.

(Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

(Som vi begge ble medlemmer i vel.

Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

(For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

Så mange folk kan trene samtidig der).

Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

Det var fem folk, som spilte fotball.

Og de var rimelig gode, da.

Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

(Må man vel si).

Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

(Må jeg vel si).

Så jeg ble sliten, da.

(Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

(Av en eller annen grunn).

Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

(Det er nok ikke umulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.