Min Bok 4 - Kapittel 94: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIII

Det var kanskje fordi at jeg ikke var vant til å jobbe sammen med noen leder-kolleger, med mindre leder-erfaring, enn meg selv, i Rimi.

At jeg kanskje var litt dum, ovenfor Marianne Hansen, da hu begynte som leder, på Rimi Nylænde.

(Sommeren 1995, må det vel ha vært).

For en av de første dagene, som hu jobba som leder, så klagde jeg på henne, (nede på lageret, på Rimi Nylænde der), fordi hu hadde surra med noe, under en Hakon-levering, da.

(Da jeg dukka opp på jobben der, på Rimi Nylænde.

For å jobbe seinvakt, mens hu Marianne Hansen jobba tidligvakt, (må det vel ha vært).

Antagelig mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på ferie, (eller noe), sommeren 1995, da.

Noe sånt).

Og da hadde visst hu Marianne Hansen følt seg dum, (eller noe), fortalte hu meg seinere.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Marianne Hansen, hu hadde jo jobba som kasserer forresten, på Rimi Nylænde, etter at Solveig fra Vestlandet slutta.

Og vi var ganske vant, til å samarbeide, (må man vel si).

For eksempel, så var det sånn, at hver dag, når jeg kom på jobb, i 12-tida, (selv om seinvakta egentlig ikke begynte før klokka 13), så hadde Marianne Hansen, i kassa, skrevet ferdig en lapp til meg.

Hvor det stod, hvor mye røyk som det var plass til, i kasse 1 og 2, da.

(Som var de to kassene som vanligvis ble brukt).

Også tok jeg med den røyken opp, for jeg stabla kanskje frukta, (eller noe sånt), nede på lageret da, så jeg måtte liksom ned dit, da.

(Noe sånt).

Og da tok jeg vel flaskebordet og, tror jeg.

(Noe sånt).

Og da slapp jeg det, (noe som irriterte meg), å bli mast på, om at kassene trengte røyk, hele tiden, når jeg var den eneste lederen, på jobb.

Så ved å ha sånne her rutiner, så 'temte' vi egentlig butikken, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Og den rutinen, (at Marianne Hansen skrev sånne lapper), det funka greit, da.

Selv om jeg husker det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, tulla med Marianne Hansen, en gang.

Og sa noe sånt som, at 'skriver du lapper til Erik, du da?'.

Enda vel butikksjef Elisabeth Falkenberg må ha visst om det, at vi hadde begynt med en sånn rutine, da.

Men hu skulle vel kanskje skøye da, (eller noe).

(Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så kjøpte jeg rekesalat, istedet for leverpostei, som pålegg, da jeg hadde frihelg, (eller noe), på Rimi Nylænde, da.

Og det var fordi, at jeg hadde sett butikksjef Elisabeth Falkenberg, sitte og spise brødskiver med rekesalat, nede på spiserommet der, da.

Og da fikk jeg litt lyst på sånn rekesalat, (fra Delikat), for det var det lenge siden, at jeg hadde spist, da.

Og det her fortalte jeg til butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

Siden vi pleide å veksle noen ord, noen ganger, i løpet av en arbeidsdag, da.

(Om 'ståa' i butikken, osv.

Ihvertfall på den tida, som vi jobba, som de eneste to lederne, på Rimi Nylænde der, da.

Noe som vel var fra jula 1994 til sommeren 1995, hvis jeg ikke tar helt feil).

Og da, så sa butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den rekesalaten, den hadde hu spist ved siden av noen wienerpølser, som hu hadde lagd, nede på spiserommet der, dagen før da, (eller noe).

Men så hadde hu hatt igjen en del rekesalat, i pakka, da.

Og den hadde stått over natta, i et kjøleskap, i rommet ved siden av spiserommet der, da.

(Nemlig i det rommet, som vi pleide å smøre brødskivene våre i, da.

Et rom, som også var det rommet, som vi pleide å dele opp vannmelon i, (som vi pakket inn i plastfolie, og la i fruktavdelinga da), om somrene).

Men det var ikke sånn, at jeg da kjøpte wienerpølser også.

For det var noen, (onkel Håkon muligens), som en gang hadde fortalt meg det, at han vært på en pølsefabrikk, en gang, og sett hvor mye 'dritt', som de putta oppi pølsene der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg fikk også et sånn 'mat-kick', (eller hva det heter igjen), på Maarud Potetgull, med sour-cream and onion, (var det vel), en gang, på den her tida, da.

Sammen med sånn rømme-dip, da, (også fra Maarud, men man måtte blande ut det dip-pulveret, med et beger lettrømme, fra Tine da, husker jeg).

Som jeg pleide å kjøpe, enkelte helger, som jeg hadde fri, da.

Så appetitten min, den begynte nok å bli litt bedre, vil jeg si, utover i 1995, (må det vel ha vært).

Kanskje fordi jeg løfta ganske mye varer, på jobben, og at dette ble nesten som noe slags trening, da.

Samtidig med at jeg også trente mye badminton, tennis og fotball, sammen med kamerater, da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde.

(Det her var vel våren/sommeren 1995, vel).

Så jobba jeg tidligvakt da, en tirsdag.

For på den her tida, så hadde jeg jo også den ekstrajobben, for Norsk Idrettshjelp, i Dronningens gate, siden jeg jo trengte penger, til å ta kjøretimer for, da.

Og der jobba jeg tirsdagskvelder og søndager, (var det vel), i 3-4 måneder da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så derfor, så ville jeg gjerne bli tidlig ferdig, med alt jeg skulle, på tirsdagene, da.

For da hadde jeg snakka med butikksjef Elisabeth Falkenberg, på forhånd.

For jeg oppdaterte henne hele tida, om at jeg prøvde å få tak i en ekstrajobb, da.

Og da hadde hu sagt det da, (før jeg begynte i den jobben, hos Norsk Idrettshjelp), at det var greit, at jeg bytta med henne, sånn at jeg jobba tidligvakter, (istedet for seinvakter, som jeg vanligvis alltid pleide å jobbe, siden butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, først hadde hatt en avtale om det da, at hu jobba alle tidligvaktene, og jeg jobba alle seinvaktene), på tirsdagene da.

(Siden jeg skulle prøve å få meg lappen, da).

Så på tirsdagene, så stressa jeg kanskje en del, da.

For på tirsdagene, så måtte jeg nesten se litt på klokka og.

(Og ikke bare på 'ståa', i butikken).

Siden jeg jo også hadde en ekstrajobb, på tirsdags-ettermiddagene/kveldene, på den her tida, da).

Men jeg ville ikke, at vi skulle miste kontrollen, på butikken da, liksom.

(For hvis vi mista kontrollen, på butikken, så ble det ofte et skikkelig stress, (og nesten som et helvete), å jobbe, da.

For da måtte man fly høyt og lavt og hente varer til kunder, og sånn, da.

Hele dagen gjerne).

Så jeg prøvde å bli ferdig med de tingene, som vanligvis ble gjort, på en tidligvakt.

Selv om jeg også måtte på jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

(Siden jeg vel hadde lovet butikksjef Elisabeth Falkenberg, at den jobben, ikke skulle gå ut over Rimi-jobben, da.

Eller, det var kanskje selvsagt).

Så derfor, så hendte det, at jeg på tidligvaktene, på tirsdagene, stressa litt rundt, som en strikkball, (som også var rimelig trøtt ofte vel), for å bli ferdig, med alt jeg skulle, da.

Før jeg måtte på min andre jobb, på Norsk Idrettshjelp, da.

Men dette var vel mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i butikken, da.

Fra klokka 12-13 cirka, da.

Og fram til klokka 14-15 kanskje, da.

Så butikksjef Elisabeth Falkenberg var på jobb, ihvertfall da.

(Og hvis dette var før hu kom på jobb, så var jo ikke formiddagene, på tirsdag, den vakta, som det var mest butikktyver, i butikken heller, liksom).

Så da kunne jeg liksom stresse litt da, syntes jeg kanskje, siden butikksjefen var på jobb uansett liksom, da.

Så da forta jeg meg da, for å bli ferdig med det jeg skulle, før jeg skulle på den andre jobben, da.

Men en tirsdag, (må det vel ha vært), så var det ei dame, fra Toro, (eller noe sånt), i butikken, for å steike vafler, (eller noe sånt), mens jeg var litt stressa, (og jobba raskt), da.

Siden jeg måtte rekke den andre jobben min også, da.

Og da husker jeg det, at hu Toro-dama, (eller hvilket firma hu var fra igjen), begynte å baksnakke meg der da, ovenfor butikksjefen osv., (var det vel).

Hu snakka 'dritt' om meg, og sa noe om at jeg stressa så mye, enda det nesten ikke var noen kunder, i butikken, da.

Men jeg hadde jo liksom en liste da, over ting jeg skulle ha gjort, før min vakt var ferdig.

Men det skjønte vel ikke hu demonstrasjons-dama, da.

Så dette ble som noe ekkelt, husker jeg, at jeg syntes.

At hu demonstrasjons-dama bare stod der, og så på at jeg stressa, og prata dritt om meg, da.

Istedet for å passe sine egne ting, (for å si det sånn).

Det var vel nok at jeg stod ansvarlig ovenfor butikksjefen, når det gjaldt hvordan jeg gjorde jobben min.

Om jeg ikke skulle stå ansvarlig ovenfor Toro-dama også, (for å si det sånn).

Men hu trodde kanskje det, at å jobbe som butikkleder var akkurat som å jobbe som demonstrasjons-dame.

Men det er jo selvbetjening, i Rimi-butikker.

Mens det vel ikke var selvbetjening, på vaffel-pressa, til hu demonstrasjonsdama, (for å si det sånn).

Så derfor er det kanskje mulig å jobbe mye, selv om det er lite kunder, i matbutikker.

Og hu demonstrasjonsdama, hu kunne jo ha lagd masse vafler, hu og, før rushet kom, (for eksempel).

Også kunne hu kanskje ha gitt alle kundene, i ettermiddags-rushet, (altså de som var på vei hjem fra jobb), en vaffel hver seg, eller noe, da.

Da måtte hu kanskje ha stått på litt, hu og.

Men hu bare stod der og prata dritt om meg da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Ovenfor andre selgere og sånn da, som også var i butikken, på den samme tiden, må det vel ha vært).

Så det her var ikke noe artig da, (kom jeg på nå, når jeg har skrevet de her notantene).

Det var vel kanskje også litt rart, å ha ei demonstrasjondame, i butikken, på et rolig tidspunkt, som tidlig på en tirsdag ettermiddag, og.

Men jeg tror ikke at det var jeg som hadde 'bestilt' hu demonstrasjonsdama.

(Selv om det også kunne hendte, at jeg noen ganger ringte rundt, til forskjellige leverandører, for å prøve å få noen sånne demostrasjonsdamer, til å dukke opp i butikken, da.

Eller at jeg ringte til forskjellig leverandører, for å prøve å få tak i vareprøver, som vi kunne dele ut, i kassene, da.

(For Rimi Nylænde var liksom en litt liten og litt kjedelig butikk kanskje, da.

Det var vel den minste Rimi/ICA-butikken, på Lambertseter, for eksempel.

Så vi prøvde liksom å finne på noe ekstra da, innimellom, for at kundene skulle bli fornøyde).

Og en gang, (som jeg ringte rundt, til en 'haug' av leverandører, for å prøve å få tak i noen sånne vareprøver), så klarte jeg faktisk å få hele ti rimelig store esker, med vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, sendt til butikken, fra Kellogg's, (eller hvilket firma det var igjen, som var agent, for den varen, i Norge).

Så da ble det delt ut vareprøver, på Kellogs Corn Flakes, i mange dager, (hvis ikke uker), i kassene, på Rimi Nylænde, da).

Det var ganske sjelden at vi klarte å få sånne til å dukke opp, på Rimi Nylænde.

(Siden Rimi Nylænde var en ganske liten butikk, da).

Selv om vel Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, var ganske ivrig etter å få ting til å skje, i butikken.

(Og det samme var vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og, vel).

Men det hørte vel til sjeldenhetene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), at butikksjef Elisabeth Falkenberg, brukte tid og engasjement, på å få sånne demonstrasjonsdamer, til å dukke opp, i butikken.

Så det var kanskje noen ugler i mosen, når det gjaldt hu Toro-dama, (eller hvilken firma, som hu var fra, igjen).

Hva vet jeg.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg bare tre stikkord-linjer igjen, på det A4-arket mitt, med notater her.

Så da er det vel bare et kapittel til, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i denne boken.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det.

Vi får se.