Min Bok 5 - Kapittel 8: Mer fra Chinatown Expressen

De som drev Chinatown Expressen Eiksmarka, det var en ung, kinesisk dame, og faren hennes.

De bodde på Veitvet, (eller noe), og et par søndager, så spurte de meg, om jeg kunne kjøre de hjem, etter jobben, (husker jeg).

Da satt datteren i midten, foran, i HiAce-en min, og faren satt på setet til høyre, da.

Og også en annen medarbeider satt på til sentrum, etter jobben en gang, (husker jeg).

Det var vel også en kineser, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og jeg husker at han lo litt, da jeg fortalte han det, at jeg bare hadde hatt lappen, i et par måneder, da.

(Etter at han spurte meg om det, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg hadde jobbet ferdig vakta mi, en søndag, (må det vel ha vært).

Så spurte hu unge kinesiske dama, (må det vel ha vært), om jeg ville kjøpe med noe mat der, for å ta med meg hjem, da.

(For vi som jobbet der, vi betalte bare cirka tjue kroner, for en rett, som kundene betalte cirka 100 kroner for, da).

Og da ringte jeg søstera mi, Pia, (husker jeg).

Og spurte henne, om hu ville ha noe billig kinamat, da.

Og da svarte hu det, at hu skulle ringe tilbake.

Også gikk det et minutt eller to, da.

Også ringte hu tilbake, og da ville hu ha en rett som het 'and i satesaus', (husker jeg).

Men Chinatown Expressen, de førte ikke den retten da, så jeg foreslo kylling i karrisaus, (var det vel), istedet.

Også dro jeg vel innom Pia, i Tromsøgata, (dette var vel muligesn på hennes andre adresse der, for hu flytta etterhvert litt lenger bort i gata der, til en to-romsleilighet, som hu leide privat da, og ikke av Ungbo).

(Selv om jeg følte meg litt dum, husker jeg.

For jeg hadde jo ikke spurt, om Negib, (hennes samboer fra Etiopia), skulle ha noe kinamat.

Fordi jeg var ikke sikker på, om det var greit liksom, å bestille mange retter, til redusert pris, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn der, at hvis man hadde jobbet en hel dag, og ikke hadde noen for sene leveringer, sånn at kundene fikk maten gratis.

Så fikk man en pakke kinamat, av valgfri type, gratis med seg hjem da, som kveldsmat.

Og en søndag, da jeg hadde begynt, klokka 13, vel.

Og jobba til klokka 22, (eller noe), vel.

Så hadde jeg hatt 8-10 leveringer, (eller noe), da.

Og før jeg kjørte avgårde med de to siste.

Så spurte hu unge kinesiske dama, (som var sjef der), om hvordan mat jeg ville ha gratis, da.

(Siden jeg ikke hadde hatt noen for sene leveringer da, regner jeg med).

Også kjørte jeg med de to siste leveringene, da.

Som var på ganske greie adresser, vel.

Sånn at det ikke virka som at det ville bli noe stress, liksom.

Men jeg var kanskje ikke våken nok, da.

For det hadde gått ganske greit, med de andre leveringene, den her dagen, da.

Også ringer Magne Winnem, på mobilen, akkurat da jeg stopper bilen, før jeg skal levere den siste leveringen, da.

Og så babler Magne Winnem om ditt og datt, så lenge, at når jeg skal levere den siste leveringen.

Så har det gått litt mer enn en time, da.

Sånn at kunden forlangte å få middagen gratis, da.

(På en streng måte, vil jeg vel si).

For vanligvis, så var de fleste folka, som jeg leverte til, ganske 'runde'.

Det var sånn, at jeg lærte på pauserommet vel, (må det vel ha vært), av de andre sjåførene da, at hvis man var litt for seint ute, så kunne man ringe kunden, og si fra at man kom cirka 15 minutter for seint, (eller noe), da.

Og så spørre om det var greit.

Og det måtte jeg gjøre, noen få ganger, (hvis jeg husker det riktig).

Og da var det sånn, at de fleste bare betalte likevel, da.

Og ikke tenkte på dette, med å få maten gratis, da.

For det var jo en sånn garanti, hos Chinatown Expressen, om at man fikk maten gratis, hvis det tok lenger enn en time, å få maten levert, da.

Og da jeg kom tilbake, så ble nok de som drev stedet sure, da.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Siden jeg ikke hadde rukket fram, med den andre leveringen, innen en time, da.

Men jeg brukte jo den samme mobilen privat og på jobb.

Siden dette jo var i 1996, og på den tiden, så var det ikke sånn, at det var vanlig for alle, å ha mobil da, (sånn som det er nå for tida).

Så å ha to mobiler, det var vel rimelig uvanlig, på den her tiden, tror jeg.

(Ihvertfall bare på grunn av en søndagsjobb).

Og jeg sa vel fra til Magne Winnem om at jeg var på jobb og, tror jeg, da han ringte.

Men han skulle vel absolutt bable om noe, da.

Og det hendte en eller to ganger i måneden kanskje, at Magne Winnem ringte meg, for å bable om alt mulig, da.

Og det var vel ikke like ofte, at jeg ringte han, tror jeg.

Så Magne Winnem, han likte å skravle da, for å si det sånn.

Så han kjeda seg kanskje litt da, eller så var han litt nedfor, kanskje.

(Noe sånt).

Og hvis det da var noe jeg lurte på, så nevnte jeg det kanskje det, for Magne Winnem, da.

For å høre om hvordan han ville ha løst et problem på jobben, eller hvordan datamaskin han ville ha kjøpt, liksom, (for å ta noen eksempler).

Men det var ikke sånn at jeg egentlig trengte Magne Winnem sine råd, om ditt og datt, hele tiden, liksom.

For jeg pleide å finne ut av ting selv og da, (for å si det sånn).

Men når Magne Winnem ringte og skulle skravle liksom.

Så kunne jeg jo like godt spørre han om råd, hvis det var noe spesielt, som jeg lurte på, og som jeg hadde i hue liksom, da.

Men det var ikke sånn at jeg nødvendigvis fulgte de rådene, som Magne Winnem ga, da.

Det var ikke noe automatikk, i det, liksom.

(For å bruke et sitat fra min seinere distriktsjef, Anne Neteland).

Det kunne nok tenkes at jeg fant en annen, (og muligens bedre løsning), på dette problemet, selv også, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De kineserne, som jobbet, på Chinatown Expressen der.

De spiste ikke den samme kinamaten, som Chinatown Expressen solgte, (husker jeg), til lunsj, osv.

Men de lagde noe suppe, (eller noe), mener jeg å huske, da.

Også så spiste de alle samtidig da, inne på spise/sjåfør-rommet der, på Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

Så det er mulig at de fleste av de kokkene osv., som jobba der, var i slekt.

(Siden de alle satt ved siden av hverandre, ved bordet, og spiste mat fra de samme grytene liksom da, mener jeg).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.