Min Bok 5 - Kapittel 16: Rimi Bjørndal

Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

(Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

Siden de trengte hjelp da, (sa de).

Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

(Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

Men jeg kjørte henne til toget, da.

Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

(Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

Så da klagde jeg, (husker jeg).

For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags 'tredje-fiolin', på Rimi Bjørndal.

Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

(Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

Så da klagde jeg på det her, da.

Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

(En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

(Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

(Og det var noen sånne stripete 'klovne-skjorter', da).

Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

(Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

(For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

(For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

For det er så lav snitthandel der.

Og mye flaskepant.

Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

(Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

Noe sånt).

Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

(For jeg vaska klær på søndagene, da.

I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

(Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde 'lang-uke', fra mandag til lørdag, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

(Ihvertfall om kveldene).

Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.