Min Bok 5 - Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996

Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.

Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).

Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.

Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.

Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.

Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.

Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.

Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.

(Hvor han nå dro, igjen).

Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.

(At Kristian Kvehaugen, da).

At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.

_Sammen_, da.

Noe som var rimelig rart, syntes jeg.

For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.

Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.

Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.

Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.

(Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.

Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han 'slasken', fra det jobbintervjuet, så særlig, da.

Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.

(For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).

Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink 'med mennesker' da, (husker jeg).

Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).

Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.

Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).

For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.

For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.

Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.

Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).

Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.

(Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).

Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.

Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.

Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.

Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.

Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.

For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.

(Noe sånt).

Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).

For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.

Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.

Så jeg husker det, at han 'pistol-karen', han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt 'varmt her', (eller noe), var det vel han sa.

For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.

Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.

Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.

Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.

Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.

Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).

Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.

Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).

Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.

Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen 'Tore Tang', som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).

(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).

Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).

Og det var en sang som heter 'vi to går alltid aleine', (eller noe sånt).

(Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.

Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.

Og spurte meg om, 'vet du hvor broren din er nå?'.

(Eller noe sånt).

Og jeg svarte vel 'ja', (tror jeg).

For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter de her byturene, til Axel og meg.

Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.

For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).

Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok 'campa', hjemme hos meg, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.