Min Bok 5 - Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

(På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

Så klikka hu da, (må man vel si).

For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

(For jeg er b-menneske, da.

Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

Og heiv meg inn i dusjen.

Og barberte meg og pussa tenna.

Og så kjørte jeg til jobben, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

(Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

Så når jeg fikk alle seinvaktene.

Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

(Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

Som regel på slaget, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da var det sånn, på mandagene.

At jeg kom på jobb klokka 13, da.

Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

Som kan være ganske omstendelig.

(Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

Og da husker jeg det.

At når jeg dreiv på med det.

Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg lurte vel kanskje på det.

Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

Var det, at han var alkoholiker.

Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

(Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne 'alkis-bomber', som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

Så sa de bare 'se på Kristian'.

For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

(For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

Siden jeg var tippekommisjonær, da.

Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

(Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

(På fjellet, eller noe sånt, vel).

Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

(Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var 'harry'.

Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt 'hei', til Rimi-Hagen da.

Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var 'homo'.

Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

(Noe sånt).

Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

For jeg var så mye på irc og sånn, da.

Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

(Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

Med unntak av humorprogrammet, 'Åpen Post', som jeg var 'fan' av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.