Min Bok 5 - Kapittel 31: Karlsrud

Noen måneder ut i 1997, (må det vel ha vært).

Så dro Kristian Kvehaugen med Irene Ottesen og meg.

På et slags Rimi-treff, på et biffhus, som var i det samme bygget, som Rimi Karlsrud der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Rimi, så het det seg, (noe Kristian Kvehaugen nevnte vel, før vi dro ut for å spise), at man ikke skulle bestille det dyreste, på menyen, hvis man var på restaurant.

(Noe som ikke pleide å hende ofte, riktignok.

Da jeg jobba på Rimi Nylænde, så dro vi på Peppes Pizza, en gang, vel.

Men vi dro aldri på noen ordentlig restaurant, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg bestilte entrecote da, (husker jeg), på biffrestauranten, på Karlsrud der, da.

Siden entrecote ikke er så dyrt som indrefilet eller ytrefilet da, (for eksempel).

Og det visste jeg fra før.

For jeg pleide noen ganger å steike biff, mens jeg bodde på Ungbo, da.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg hadde lest en del brosjyrer om biff, (fra Opplysningskontoret for kjøtt, må det vel ha vært), som jeg hadde funnet, på ICA Tveita der, da.

(Hvor jeg pleide å dra innom, på veien hjem, noen ganger, hvis jeg jobba tidlig eller mellomvakter, på Rimi Nylænde, da).

Og jeg hadde også studert selvbetjenings-kjøttdisken på ICA Tveita, en del, (samt kjøttdisken på Rimi Nylænde da selvfølgelig, for jeg pleide jo å rydde i kjøttdisken, hver kveld der, før jeg måtte operere kneet).

Så jeg behøvde ikke å se så lenge på menyen, for å skjønne det, at entrecote var et biffslag, som lå sånn cirka midt på treet, prismessig, da.

Så jeg bestilte entrecote, da.

Selv om jeg egentlig likte best indrefilet og ytrefilet, da.

For på entrecote, så er det ofte en fettrand, (eller om fettet liksom er innimellom kjøttet).

Og jeg har jo aldri vært så glad i fett, da.

Jeg er mest glad i rent kjøtt, liksom.

Så jeg pleide noen ganger å sitte og pirke, i maten, til bestemor Ågot, (for eksempel), hvis det var mye fett, på kjøttet der, da.

Da spiste jeg ikke det, (på koteletter osv.), for å si det sånn.

Så jeg jenka meg, og bestilte entrecote, da.

(Selv om jeg likte ytrefilet og indrefilet best.

For på indrefilet og ytrefilet, så slipper man å skjære bort så særlig mye fett, da.

Og indrefilet og ytrefilet, det er også de møreste biffslagene, da.

Det er derfor de er dyrest, vel).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg måtte bestille entrecote.

(Siden man ikke har lov å bestille noe dyrt, hvis man jobber, i Rimi).

Så spiste jeg maten min litt rart da, (må jeg innrømme).

(Noe jeg fikk klage på, fra noen Rimi Karlsrud-damer, da.

Som jeg ikke engang visste hvem var).

For da spiste jeg kjøttet først da, husker jeg.

Siden jeg da måtte konsentrerte meg, om å ikke spise fettet, da.

(Siden det ofte er fett på entrecote, da).

Siden jeg synes at sånn fett, er ekkelt å spise, da.

For jeg liker best rent kjøtt liksom, da.

Og de Rimi Karlsrud-damene.

De lurte også på hvordan bæsjen min så ut da, (husker jeg).

For jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.

Og lært der, at man burde drikke mye væske.

Så Rimi Karlsrud-damene, de klagde, siden jeg drakk mer enn et glass, til maten, da, (husker jeg).

Og de mente det, (husker jeg), at når jeg bæsja, så kom det sikkert ut sprutbæsj, da.

Så de Rimi Karlsrud-damene, de var nok ikke oppdratt, av folk som bestemor Ingeborg, som var fra adelsslekter, osv.

For da hadde de nok ikke prata om bæsj, ved matbordet, (tror jeg).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu ene Rimi Karlsrud-dama.

(Ei ung og ganske pen blondinne).

Hu sa noe sånt, som at hu hadde vært dritings, på byen, dagen før, (eller noe).

Og at hu hadde blotta rumpa si, (mens hu pissa), for noen folk, i en taxi, (eller noe sånt).

Så det her var jo de horete damene da, (må man vel si).

Så jeg tenkte vel det, at kanskje det ble noe kjøtt rundt pikken på meg, da.

Og hu horete blondinna, hu sa det, før hu stakk.

At hu skulle dra ned på utstedet Strauss, (i Oslo sentrum).

(Som tidligere het Smuget, vel).

Også tok hu meg på skuldrene, (mens jeg fortsatt satt ved bordet der), og sa det, at hu håpet at jeg også dukket opp der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens alle fortsatt satt ved bordet der.

Så spurte jeg, om hvordan det gikk, med den tidligere assistenten Geir, (på Rimi Karlsrud der).

Som jo hadde fått sparken, et år eller to tidligere, vel.

Siden han jo hadde tulla med safen der, en sommer, da.

(Ifølge Magne Winnem, ihvertfall).

For jeg tenkte vel det, at de her horete damene, antagelig var noen, som pleide å feste mye, sammen med Geir og broren hans, da.

(Som var et par skikkelige rundbrennere, vel.

Innbilte jeg meg, ihvertfall).

Siden de her Rimi Karlsrud-damene, var så uhøflige og harry da, (og skikkelig arbeiderklasse liksom), må man vel si.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg det til svar, (husker jeg).

At det gikk bra med Geir.

Og at han nå jobba som assisterende butikksjef, i Rema.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg.

Vi dro så hjem til Kristian Kvehaugen der, da.

Som bodde i en blokk-leilighet, (var det vel), ikke så langt unna Rimi Munkelia.

(Som lå to T-banestasjoner, lenger fra sentrum, enn Rimi Karlsrud, da).

For Kristian Kvehaugen skulle ha noe sånt sosialt der, da.

(Som kanskje distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt han om å ha, da.

Noe sånt).

Og da vi kom hjem til Kristian Kvehaugen, så viste han oss et bilde, som hang på veggen der da, (husker jeg).

Som var av en øde gård, da.

Som sikkert kunne ha vært med i det NRK-programmet, som heter, 'Der ingen skulle tru at nokon kunne bu'.

Og det var slektsgården hans da, (fortalte Kristian Kvehaugen).

Og den lå vel i Gudbrandsdalen, (mener jeg å huske).

(Hvis den ikke lå i Hallingdalen, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Kristian Kvehaugen, han serverte oss også noe, som han kalte for vodka, (husker jeg).

Men det var visst bare hjemmebrent, hadde Thomas Kvehaugen fortalt meg, på jobben, dagen før den her 'seansen' da, (må det vel ha vært).

Og Thomas Kvehaugen, han fortalte meg også det, at en gang, så hadde faren hans, lagd noe hjemmebrent, som hadde smakt helt jævlig, da.

For Kristian Kvehaugen, han hadde brukt noe ketsjup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær, når han brygget den her 'himkoken' sin, da.

(Ifølge Thomas Kvehaugen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg nevnte den her historia, hjemme hos Kristian Kvehaugen.

(Om den dårlige hjemmebrenten, som han hadde laget, med utgått ketsjup, da).

Så svarte ikke Kristian Kvehaugen noe, (husker jeg).

Men han ble bare skikkelig stram i maska da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han nevnte vel også det, at vi burde ha en skikkelig personalfest snart, oss på Rimi Bjørndal, da.

Og da svarte jeg det, (husker jeg).

(Litt i fylla, da).

At jeg kunne sikkert ha den festen, hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min, da.

(For da hadde jeg sikkert fått kjøpt meg nye gardiner, da.

Siden jeg turte å si det her, da).

Og da ble vi enige om det, da.

At jeg skulle arrangere en sånn Rimi Bjørndal-personalfest, da.

Hjemme hos meg.

(Siden Kristian Kvehaugen jo arrangerte den her 'lederfesten', da.

Og Irene Ottesen, hu hadde vel nettopp flytta, til Holmlia, mener jeg å huske).

Et stykke ut i 1997 da, (må vel det her ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristian Kvehaugen, han begynte også å klage over, at han hadde så dyre telefonregninger, (husker jeg).

Og jeg spurte vel for fleip, om han ringte mye til sex-telefoner da, (mener jeg å huske).

Men da svarte vel ikke Kristian Kvehaugen noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den her 'vodka'-drikkinga.

Så dro Irene Ottesen og jeg, ned til sentrum da, husker jeg.

For Irene Ottesen.

Hu skulle vel ta et eller annet tog, til Holmlia, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og jeg var jo invitert til Strauss, av hu horete Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Så Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen ned til sentrum, da.

Sikkert med en av de siste T-banene, da.

(Noe sånt).

Og på Jernbanetorget der, så begynte Irene Ottesen å spy som en gris da, husker jeg.

Så hu ville bare hjem til Holmlia da, (mener jeg å huske).

Så jeg dro aleine til Strauss, da.

(Full som en alke, må jeg vel si).

Og da jeg skulle gå inn på Strauss der.

Så fikk jeg meg en rett høyre, fra en dørvakt, husker jeg.

(Uten at jeg hadde gjort noe galt, da).

Og da gikk jeg ut igjen, av det smuget, som Strauss lå i da, (husker jeg).

Også stod jeg litt ute i den sidegata til Karl Johan der da, husker jeg.

Mens jeg summet meg litt, da.

Og sjekket om noe var brukket, i trynet, osv., vel.

Men det var det ikke, da.

(Såvidt jeg kunne skjønne, ihvertfall).

Og så våget jeg meg såvidt, inn i det smuget igjen, som Strauss lå i, da.

Og da stod det ingen i døra der da, (husker jeg).

Så jeg gikk bare rett inn der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg gikk rundt, inne på Strauss der.

Så var det plutselig noen som tok tak i beinet mitt, husker jeg.

Mens jeg gikk opp en liten trapp, (var det vel), i første etasje der, da.

Og det var hu Rimi Karlsrud-blondinna, da.

Og jeg fortalte vel henne, at jeg hadde fått meg en på tryne, av dørvakta, da.

Og hu var aleine der, da.

Så etterhvert, så gikk vi ut fra Strauss der, da.

Og hu hadde tenkt å ta en taxi hjem, (mener jeg å huske).

Så vi gikk sammen, til taxi-holdeplassen, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Og en kar, som så ut som han lille 'raringen', i Fargo.

Han begynte plutselig å prate til hu Rimi Karlsrud-dama da, (husker jeg).

Og da sa jeg det, at han så ut som han i Fargo da, (husker jeg).

Og da ville hu Rimi Karlsrud-dama, heller ta taxi, fra nede ved Oslo S. der, da.

(Husker jeg).

Så jeg fulgte henne dit, da.

Og jeg hadde jo spurt henne, om hu ville bli med hjem til meg.

(Sånn som hu fra So What gjorde.

Hu med piercingen i tunga, som jeg pulte en hel natt, noen måneder før det her, da).

Men hu Rimi Karlsrud-dama, hu ville ikke bli med meg hjem, da.

Enda jeg vel sa noe sånt, som at det bare var 10-15 minutter å gå, (eller noe sånt), vel.

Men da vi gikk ned mot Oslo S. der.

(I Karl Johan, vel).

Så spurte hu meg, (husker jeg), om det var sant, at det bare var 10-15 minutter å gå, hjem til meg, da.

Så det er mulig at hu ombestemte seg, da.

Men da tenkte jeg vel det, at det hadde vært nok tull, for en kveld, vel.

Så jeg bare fulgte henne bare ned til taxiholdeplassen der, da.

Og så gikk jeg hjem, da.

Men hu fortalte meg det, husker jeg.

At hu jobba på en skjønnhetssalong, i Bjerregaardsgate der, da.

(I samme nabolag, som jeg bodde, da).

Så jeg ringte henne, en gang, seinere, husker jeg.

Men hu ville ikke møte meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og en gang, så syntes jeg at jeg så det, at hu stod og preika med en albaner, (eller noe), utafor skjønnhetssalongen der, da.

(En gang jeg gikk til 37-bussen.

Etter at jeg hadde måttet vrake HiAce-en, vel).

Og jeg husker også det, at hu blondinna sa det, at den skjønnhetssalongen, ikke gikk så bra, da.

Og da tulla jeg, (husker jeg), og sa det, at jeg skulle dukke opp der, hver gang jeg fikk en kvise, da.

Men det var bare tull, da.

Så jeg snakka ikke noe mer med hu Rimi Karlsrud-blondinna, etter den her mislykkede telefonen min, da.

Selv om jeg mener at jeg så henne, sammen med en albaner, en gang, som jeg skulle ta 37-bussen, til jobben, da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Men Andre Willassen og Magne Winnem, de dro meg med, på Strauss, en gang, ikke så lenge etter det her, vel.

Og jeg lurer litt på, om hu skjønnhetssalong-blondinna, var der da og.

Men det husker jeg ikke helt, da.

Og hvorfor hu var med på en Rimi-middag, på Karlsrud.

(Når hu jobba på en skjønnhetssalong, på St. Hanshaugen, liksom).

Det veit jeg ikke helt.

Men hu må vel kanskje ha jobba, på Rimi Karlsrud, tidligere da, (eller noe sånt).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.