Min Bok 5 - Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

(I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

(Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

(Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

(Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

Men hva skulle man gjøre liksom, da.

Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

Men jeg satt nå på den bussen, da.

Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

(Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

(Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

Kan man vel si).

Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata 'dritt' om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

(En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

(Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

Til han med hakket i panna, da.

Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

(Så Rahat virka frustrert, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

At jeg liksom var så kul, da.

Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

(Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

(Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

Og Hava sa vel noe sånn som at, 'hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?'.

Til Rahat, da.

Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

Og i starten faren også.

Og en lørdag, midt på vinteren.

Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

Det vil si klokka 7.30, da.

For Irene Ottesen og jeg.

Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

På lørdager.

(Istedet for klokka 7.00, da).

Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

(Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var '1943', da jeg begynte der), husker jeg.

For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

Med en som jobba der da, (var det vel).

Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

Så Sema hadde blitt 'ferska' da, sa Hava.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

(Og mot meg, som stod ved kontoret der).

I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

(Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og en gang, så sa hu det, at 'men jeg går ikke i trange klær'.

(Av en eller annen grunn).

Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

(Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

(For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

Så dette var nok i 1998 en gang.

På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

(Av en eller annen grunn).

At, 'hva synes du om henne, da?'.

(Noe sånt).

Fire-fem ganger, da.

Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

(Noe sånt).

Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.