Min Bok 5 - Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

Så de bare løp rundt i butikken, da.

Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

Men de klarte seg selv da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si 'hadet', (var det vel), husker jeg.

Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

(De 'Vi gjør Norge billigere'-reklamene).

Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

Og hu satt i en kasse der.

Så satt jeg i kassa ved siden av.

Av en eller annen grunn.

(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

Og sa at, 'hei jente, jeg er gutt', (eller noe sånt).

Ved døra til kontoret der, da.

Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

Da jeg låste butikken, en kveld.

Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

(Noe sånt).

Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var 'søtt', husker jeg.

(Noe sånt).

Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

Hu sa 'lykke til', (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: 'Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er'.

(Noe sånt).

Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

Alle de hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

Så jeg dro dit.

Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

Og opp til 230.000 i året, da.

Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

Uansett om de hadde bil, eller ikke.

Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

Og en dag eller to seinere.

Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

Og jeg dro og så på den.

Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

Siden den var svart metallic, osv.

Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

Hvor de også hadde bilen stående, da.

Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

For å få den butikken som jeg ville, da.

Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

Men jeg fikk ikke tak i noen.

Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

(Noe sånt).

Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

(Noe sånt).

Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

For jeg syntes det var like greit.

Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

For hu virka så utafor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Rimi Ryen-dama.

Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Og da vi skulle få ny distriktsjef.

Nemlig Jan Grårud.

Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.