Min Bok 5 - Kapittel 54: Rimi Kalbakken

Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.

Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.

Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.

Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.

Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.

Så jeg likte ikke han så bra, da.

Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.

Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.

Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde', flere ganger.

Så jeg hadde dette i bakhodet, da.

For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.

Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).

Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.

For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.

Nemlig Anne Neteland.

Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.

Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.

Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.

Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.

Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.

Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.

For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.

Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.

Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.

Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.

Men Hestenes virka ikke interessert.

Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).

Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.

For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.

For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.

Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: 'Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef'.

Noe sånt.

Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.

Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.

(For butikken ble bedre når jeg jobba der.

For jeg var en erfaren butikksjef.

Og han forrige sjefen var en trainee).

Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.

Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.

Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.

Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.

Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.

Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.

Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.

For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).

Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.

Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.

Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.

Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.

At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av 'mafian'.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.

Og dro for å studere ved University of Sunderland.

Tredjeåret av bachelor-studiene mine.

For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.

Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.

Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.

(Og spørre om råd om den her 'mafian', da).

For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.

Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.