Min Bok 5 - Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

Bilen min var på verksted, (husker jeg).

Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

Men jeg så ikke noen kjente, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde 'prøve-bryllup', noen måneder seinere).

Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

I kirken, som var ganske full, da.

Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

'Fordi vi er i kirken', svarte jeg.

(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

Skulle bæres til graven.

Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

At jeg skulle være med å bære båren, da.

Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

Så sa Christell til meg det.

At: 'Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik'.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi satt der.

Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Jeg ble jo helt satt ut av det her.

Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

Noe år før det her.

Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

At: 'Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

(Noe sånt).

Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

For noe sånt har aldri jeg gjort.

Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

For det var liksom som at tiden frøys, da.

Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

(Med hver vår halvliter, vel).

I Karl Johans gate, Oslo.

En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

(Noe sånt).

Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

For dette var vel på ettermiddagen, vel.

Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

Som Christell ville gå til, vel.

Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

Så jeg kunne liksom prate til Pia.

Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

At: 'Han snakker jo ikke med damene engang'.

(Noe sånt).

Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

Og det var nytt for meg da, husker jeg.

Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

Og Pia og jeg gikk også ut.

For å ta en røyk, vel.

Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

Men jeg fikk sagt noe om det.

Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

Det var lettere det, liksom.

Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

(I en bar der, vel).

En der jeg hadde sitti, da.

Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

Og en plombe falt ut, av tanna, da.

Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

(Noe sånt).

Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

Men da den dagen kom.

Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

(Med Sierra-en min, da.

Som var tilbake fra verkstedet, da).

Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

Men da sa onkel Runar det.

At når jeg var så mye forsinka.

Så kunne jeg bare glemme den timen.

Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

Som sa at faren min og brødrene hans.

Hadde sitti oppe lenge, natta før.

Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

På vei ut av det lokalet, vel.

Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

Og Pia ville bli med, da.

Og da jeg ringte Ove tilbake.

Og sa det, at Pia og jeg ble med.

Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

Så det besøket ble aldri noe av, da.

Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

Og forklare det, at Ove var 'mongo', da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

Da han ringte og 'babla' om det her.

For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.