Min Bok 5 - Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn at hu 'Bimbo-Cecilie', som jobba, på Rimi Kalbakken.

Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

(Iforhold til de andre lederne der, da.

Må det vel ha vært).

Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

At: 'Jeg skal få lov til å gå på McDonald's i kveld, jeg så'.

(Noe sånt).

Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

(Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald's, da.

Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

(Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

For å spise som dessert.

Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

(Noe sånt).

Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: 'Erik har en liten kone', (eller noe sånt).

Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

Så jeg sa ikke noe mer.

Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

(For å si det sånn).

Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

For meg, i Rimi.

Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

For da kom de jo et minutt seinere hjem.

(Noe sånt).

Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

(For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

(Tenkte vel jeg, da).

For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

(I et ledermøte, må det vel ha vært).

Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

Så ville hu få mer selvtillit, da.

Og mer roen på seg, da.

Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

(For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

Når hu var lei av frysevarebestillinga.

Noe sånt).

For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

(For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

(Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

Og jeg skulle bestille kjølevarer).

Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette 'bimbo-bestillings-problemet' da, (vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

(Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

Og da stilte Rimi's vekterfirma opp, da.

Så det var bra service, må jeg si.

For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

Hvor det hadde vært veldig mange ran.

Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

Under det daglige arbeidet, i butikken.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på det samme personalmøtet.

Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

(Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

(Så han hadde kanskje nerveproblemer.

Det er mulig.

Et eller annet var det nok, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.