Min Bok 5 - Kapittel 126: Rimi Bjørndal

Etter ferien min, (sommeren 2002).

Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

(For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

Det vil si Rimi Bjørndal).

Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ambulerende butikksjef Njål.

(Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

Og han dro opp til Trondheim, da.

Så jeg måtte jo jobbe 'sinnsykt' mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags 'sommer-butikksjef', på Rimi Bjørndal, da.

Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært 'Bandidos-hore', vel.

Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den her sommeren.

Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

(For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

(Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

Og like før stengetid, en lørdag.

(Som det var sånn 'Texas' der liksom, da.

På Rimi Bjørndal.

Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

Hu begynte å skrike til meg.

Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

Men det var jeg klar over.

Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

Noe sånt.

(For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

(I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

For å mate de to-tre kattene hennes, da.

(Som var ganske skye forresten, må man vel si).

Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

(Som kunde, da).

Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

Så de to hadde nok et forhold.

(Virka det som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noen få uker etter det her.

(Må det vel ha vært).

Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

Og den første uka der.

Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

(Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

Noe sånt).

Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

Og da svarte jeg det, at den lå under 'H', i 'alfabet-mappa', da.

Så hu butikksjef Irene Ottesen.

Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

(Må man vel kanskje si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.