Min Bok 5 - Kapittel 191: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

Jeg jobba jo som butikkleder, i Rimi, fra 1994 til 2004.

Altså i ti år, da.

Og en viktig del av jobben, det var å bekjempe svinn, da.

Svinnet burde ikke være på mer enn en prosent av omsetningen.

For hvis svinnet var noe særlig høyere, så var det ikke så enkelt, å få butikken, til å gå med overskudd, da.

(Selv om det vel kunne hende.

Det var ikke umulig å få butikken til å gå med overskudd, selv om man hadde to prosent svinn, (for eksempel).

Men da burde ting som utgifter til lønninger og reparasjoner og så videre, ligge lavt, da.

For å si det sånn.

Selv om det også var disse hemmelige rabattene, som for eksempel butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, nevnte, (på den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998), da.

Så egentlig, så var budsjett-møtene, (i Rimi), mellom butikksjefene og distriktsjefen, som noe tullball, (mer eller mindre, ihvertfall).

For Rimi, de fikk jo rabatter, fra leverandørene, siden det var et så stort firma.

Men disse rabattene, de ble holdt skjult, for butikksjefene, da.

Så da ble det vel kanskje litt vanskelig, (må man vel si), å ta disse budsjett-møtene helt på alvor, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Broren min Axel, han gikk jo på kokkeskole, på den tida, som jeg flytta, til St. Hanshaugen.

(Og han hjalp meg jo til og med med flyttinga.

Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av denne boken).

Og etterhvert, (når det begynte å nærme seg årtusenskiftet, må det vel ha vært), så begynte jo Axel, å jobbe som kokk, på restauranten Oskar Braaten, på Torshov.

Under sin danske sjef, (som han også delte leilighet med, de føste årene, etter at han flytta hjemmefra, var det vel), Peter Mejlhus, (som var restaurantsjef), da.

Og som kokk, på restauranten Oskar Braaten.

Så hadde Axel ansvaret for regnskapet, for kjøkkenet, på utestedet, da.

(Fortalte han meg en gang.

Rundt årtusenskiftet, en gang, må det vel ha vært).

Og det som jeg husker best, fra det Axel fortalte.

Det var at han aldri hadde noe svinn.

(Forklarte han, da).

Og dette undret meg litt, husker jeg.

For hvordan kunne dette være mulig, liksom?

Havnet for eksempel alle matrestene oppi en slags ragu-rett, (en type rett, som vi noen ganger fikk servert, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, husker jeg), som ble solgt som dagens rett?

Med både fiskerester og kjøttrester, (og så videre), oppi gryta?

Hm.

Hva vet jeg.

Dette lurer jeg vel litt på enda, hvis jeg skal være ærlig.

Men nå har jo ikke jeg jobbet noe, i restaurant-bransjen, da.

Jeg har jo bare jobbet, i matbutikker, for det meste.

Så jeg kan ikke si noe om, hva som er vanlig å ha, av svinn, i kroer og sånt, da.

Det har jeg ikke noe særlig kunnskaper om, dessverre.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting som jeg kom på nå.

Når det gjaldt Axel.

Det var at en jul, da jeg hadde den svarte Sierra-en min, (mener jeg å huske).

(En bil som jeg jo hadde, fra slutten av 1998 og som jeg avskiltet, like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002, var det vel).

Så fikk Axel meg, til å kjøre oppom restauranten Oskar Braaten, på Torshov, (husker jeg), på et tidspunkt, som denne restauranten, var stengt, vel.

(Så dette kan vel kanskje ha vært om kvelden.

På enten en hverdag eller en søndag.

Noe sånt).

Axel fikk meg til å parkere, like ved restauranten han jobba, (på Torshov), da.

Og så låste han seg inn, i restauranten.

(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

Og så henta Axel et kniv-sett, (som bestod av ganske store kjøttkniver og sånn), da.

Som han ville gi i julegave, til søstera vår Pia, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og jeg vet ikke om det ble noe av, at Axel ga dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

Men jeg mener ihvertfall å huske, at Axel visste meg et sånt kniv-sett, da.

(Og prata om å gi dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Etter at han fikk meg til å kjøre han opp, til restauranten han jobba på, (på Torshov), da.

En gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også sånn, at Axel sin danske sjef Peter.

Han pleide å gå ut en del, på utestedet Belfry, i Lille Grensen, (husker jeg).

Og en eller to ganger.

Så dro Axel meg med, for å drikke sammen med Peter, på Belfry, da.

(Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på.

Noe sånt.

Og på en, (eller om det var flere), lørdagskvelder, vel.

Siden jeg jo jobba som butikksjef, på den her tida.

Så var lørdagene omtrent den eneste dagen, som jeg kunne drikke og feste, da.

Siden jeg hadde fri på søndagene, da).

Og Peter, (som vel heter Mejlhus, til etternavn, mener jeg å ha sett, på nettet).

Han husker jeg at stod og spilte biljard, i et rom ganske langt inne, (i kjelleren), på Belfry, da.

(En eller annen lørdagskveld, vel).

Og Peter han hadde også ei dame der, (husker jeg).

Og hu var vel muligens engelsk, (hvis jeg skjønte det riktig).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare Axel, som dro meg med, til Belfry.

(Som forresten er en pub, som vel nesten kunne ha vært i England, og hvor mange av stamgjestene vel er britiske).

David Hjort, han dro meg også med, til Belfry, en gang.

En sommer, rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært), da hans lillebror, fra Danmark, var på besøk, i Norge, (husker jeg).

David Hjort, han gjorde et poeng av det, at damene i kjelleren på Belfry, hadde kikket beundrende, på hans unge lillebror, (husker jeg).

Som på den her tida, bare var 15-16 år, (eller noe sånt), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg husker, hvor gammel som David Hjort sin lillebror var.

Det var fordi, at David Hjort spurte meg, (før lillebroren dro på ferie, til Norge, da).

Om lillebroren hans, kunne få jobbe litt, (med å stable varer og sånn), på Rimi Nylænde, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef, på den her tida).

Jeg sa at det var greit.

For dette var jo i sommerferien.

Og da ville det vel vært greit, å hatt en ekstra ferie-vikar, (tenkte vel jeg).

Men når det gjaldt medarbeidere.

Så var det forskjell, på om de var over eller under atten år, da.

For de som var over atten år, de måtte også lære å sitte i kassa, da.

Men de som var under atten år, de fikk ikke opplæring, i kassa, da.

Siden at medarbeiderne, måtte være over atten år, for å ha lov til å sitte i kassa, og selge øl, da.

Og at David Hjort sin danske lillebror.

(På 15-16 år).

Jobba noen vakter, med å stable varer, en sommer rundt årtusenskiftet.

Det ble vel bare som noe morsomt, tenkte vel jeg.

Så jeg sa at det var greit, da.

Men da denne 'drengen' dukket opp, i Norge.

Så hørte jeg ikke noe mer, om at denne 'danske dreng', ønsket å jobbe noe, (på Rimi Nylænde), da.

Så hva som egentlig skjedde, siden broren til David Hjort ikke skulle jobbe, på Rimi Nylænde, likevel.

Det veit jeg ikke.

Men det vet vel antagelig David Hjort.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette med at lillebroren til David Hjort skulle jobbe.

Det ble vel kanskje litt rart.

Siden jeg jo hadde spurt min egen lillebror, (nemlig Axel).

Om han hadde mulighet til å jobbe noe, på Rimi Nylænde, sommeren før, (var det vel).

Men det ville ikke Axel, da.

Siden han ikke hadde lyst til å sitte i kassa, (men bare ønsket å jobbe med å stable varer), da.

(Noe jeg vel muligens har skrevet om tidligere, i denne boken).

Så jeg turte ikke å ansette Axel, på Rimi Nylænde, da.

Siden han ikke ville sitte i kassa, (enda han var over atten år), da.

(Sommeren 1999, må vel det her ha vært.

Og Axel ble jo født høsten 1978.

Så han var vel 20 år gammel, sommeren 1999, da.

Noe sånt).

Og jeg forestilte meg vel det, (på den her tida), at Axel muligens ville ta det ille opp.

Hvis David Hjort sin lillebror, hadde fått lov til å jobbe, på Rimi Nylænde.

Og sluppet å sitte i kassa, da.

(Siden han var under atten år.

Og ikke hadde lov, til å sitte, i kassa, da.

Men jeg var ikke sikker på, om Axel kom til å skjønne dette.

Eller om han kanskje ikke ønsket å skjønne det.

At folk som er under atten år, ikke har lov, til å sitte, i kassa).

Men jeg syntes ikke at jeg kunne styre Rimi Nylænde, etter hva Axel syntes, liksom.

For Magne Winnem, han sa jo det, (like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i jule-permen min, fra førstegangstjenesten, i 1992).

At i Rimi, så skulle alle liksom kunne jobbe med alt, da.

Så jeg kunne nesten ikke ha en 20-åring, (nemlig Axel), i butikken, som ikke ville sitte i kassa da, (syntes jeg).

Selv om det var snakk om broren min, da.

For da hadde jeg nok muligens fått sparken, (av sjefene oppover i systemet, i Rimi), mistenkte jeg.

Noe sånt).

Så jeg sa at det var greit, at David Hjort sin lillebror, jobba litt, med å stable varer, sommeren år 2000 da, (må det vel ha vært).

Men David Hjort sin lillebror, han dukka altså ikke opp, på Rimi Nylænde, for å jobbe, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som jeg skrev om ovenfor, så hendte det, noen ganger, at folk som Axel og David Hjort, dro meg med, til puben Belfry, (i Lille Grensen), rundt årtusenskiftet.

Men Belfry, det var egentlig 'mitt' utested, da.

(Syntes jeg, ihvertfall).

For jeg holdt jo med Everton.

Og jeg hadde ikke så mye penger, de årene som jeg bodde, i Oslo.

(Før mora mi døde, i 1999, og jeg fikk drøye hundre tusen, etter henne.

Siden hu hadde hatt en slags livsforsikring, da.

Og da kjøpte jeg meg blant annet parabolantenne, husker jeg).

For der jeg bodde, (i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen), så var det et litt gammeldags antenneanlegg.

(Av en eller annen grunn).

Så jeg fikk vel bare inn cirka 8-10 TV-kanaler der.

(Noe sånt).

Så før jeg fikk meg parabolantenne, så hadde jeg altså ikke mulighet, til å få inn kanaler, som viste engelsk fotball, da.

Så det hendte en gang i blant.

Hvis Everton sine kamper, ble visst, på Sky Channel, (eller Canal+, for eksempel).

(På søndager oftest, vel.

Siden jeg jo hadde fri, fra jobben min, på søndager, da).

At jeg dro til puben Belfry, (og seinere også til Sportsbaren, i Rosenkrantzgata vel, da dette utestedet dukket opp, seinere på 90-tallet), da.

For å se på disse TV-sendte Everton-kampene, da.

Jeg husker for eksempel at jeg så en kamp, mellom Everton og Manchester United, på Belfry.

Og det var etter at Everton hadde kjøpt spillere, som Dacourt og Materazzi, og så videre, da.

(Dette var vel muligens en av Walter Smith sine første kamper, som Everton-manager.

Hvis jeg husker det riktig.

Og han hadde brukt cirka 20 millioner pund, (var det vel), på spillere.

Før denne sesongen, da.

Så det var en litt optimistisk stemning, (vil jeg tippe på i hvertfall), blant de som holdt med Everton, på den her tiden, da.

Siden Walter Smith liksom drev og bygget opp et nytt og spennende lag, (med en del nye profiler da), må man vel si.

Og jeg sjekket på Wikipedia nå.

Og Materazzi, han spilte visst bare i Everton, sesongen 1998/99.

Så denne nevnte Everton-kampen, den var vel antagelig en av de første kampene, i den sesongen, som startet høsten 1998, da.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Noe sånt).

Og jeg husker at jeg sa, på #quiz-show, (på irc), etter å ha sett denne nevnte kampen, på Belfry, at jeg trodde det, at dette Everton-llaget, (som var et relativt nytt lag, må man vel si, på den her tiden), kom til å bli bedre, når de ble litt mer samspilte.

Men da lo #quiz-show-op SirSirSir av meg, (husker jeg).

Og syntes at dette, som jeg hadde sagt, var ustyrtelig morsomt, da.

(Noe sånt).

Men jeg hadde kanskje drukket noen halvlitere, mens jeg så på, denne fotballkampen.

Det er mulig.

Og det var kanskje en stund, (før det her), siden jeg hadde sett Everton spille, på TV.

Det var kanskje ikke siden Everton vant FA-cupen, året 1995.

(Mens jeg fortsatt bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

En tid som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

For da husker jeg at jeg så Everton-spilleren Daniel Amokachi score to mål, mot Tottenham.

Og at Paul Rideout, (var det vel), scorte vinnermålet, mot Manchester United, i finalen.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så jeg var kanskje litt oppglødd, da.

Over å ha endelig få sett Everton spille, i en TV-kamp, igjen.

For da jeg vokste opp, på 70- og 80-tallet.

Så ble jo de TV-sendte Everton-kampene som oftest visst på NRK.

Som jo er en kanal, som omtrent alle, i Norge, har.

Så jeg savnet det litt, på 90-tallet.

(For å være ærlig).

At NRK, slutta å vise tippekamper, fra den øverste divisjonen, i England, da.

Jeg fikk jo Canal+ etterhvert.

(Etter at jeg fikk de pengene, fra livsforsikringen til mora mi).

Men jeg husker det, at jeg syntes, at det ble noe litt sterilt over å se disse fotballkampene, i digitalt format, (hjemme i den ganske lille Rimi-leiligheten min), da.

Og jeg syntes også at fotballkommentatorene, på Canal+, var litt kjedelige, (å høre på), husker jeg.

Hvis ikke det bare var meg, som var mer stressa, rundt årtusenskiftet, enn det jeg hadde vært, på 70- og 80-tallet, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.