Min Bok 5 - Kapittel 192: Sagene samfunnshus

Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).

Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.

Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.

Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.

Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.

Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.

Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.

Virket det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.

Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.

Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.

Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.

Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.

Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.

Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en 'oppvask', da.

Og det ble det ikke.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).

Så jeg ville ut av Rimi, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men dette ble bare feid under teppet, da.

Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.

Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.

Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.

Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.

Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).

For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.

(Unntatt da jeg opererte kneet.

Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.

Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).

Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).

Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).

Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.

Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.

Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.

Og jeg parkerte Sierra-en min, 'borti der', (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.

Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.

På veien til Sagene samfunnshus, da.

Og da jeg kom dit.

Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.

Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).

Så dette ble som noe rart, da.

(Må jeg vel si).

Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.

Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.

Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).

For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).

Noe sånt.

Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Noe sånt.

Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.

Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.

(Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.

Det var at Rimi sin logo, skulle endres.

Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.

(Av en eller annen grunn).

Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.

Men det ble ikke forklart.

Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: 'Jo, fordi', eller noe sånt.

Men ikke noe mer, da.

Så dette var et tilfelle, av at noen sa 'A', men ikke 'B', må man vel si.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.

Så kom Anne Neteland sin ambulerende.

Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).

(Noe sånt).

Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).

Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.

Hvem vet.

Han sa ihvertfall ikke unnskyld.

Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.

Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).

Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.

(Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.

Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).

Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.

Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).

Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.

Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).

For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).

Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).

Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.

Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).

Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.

Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).

Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.

Hva vet jeg.

For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).

Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.

Hva vet jeg.

Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.

Så jeg holdt mest kjeft, da.

Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).

Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.

De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.

Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.

Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg burde kanskje ha flytta meg.

Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.

Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).

Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.

Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.

Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.

For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.

Det var heller motsatt, (vil jeg si).

Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.

Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.

Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.

Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.

Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).

Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.

Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.

For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.

(På grunn av alle disse nevnte problemene, da).

Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.

Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.

Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.

Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.

Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.

(Og som også passet, med mitt budsjett, da).

Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.

Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).

(Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).

På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

(Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.

Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.

Og også en kjent imitator underholdt, vel.

Noe sånt).

Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).

Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.

For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.

Så jeg prøvde å variere litt, da.

Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.

Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.

Hvis det er noen spesiell kleskode.

Men tror jeg ikke at ble gjort, da.

Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.

Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.

Fra en assisterende butikksjef-garderobe.

Og til en butikksjef-garderobe, da.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.

Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og 'Audi-Monika', om å bli med dit.

Så den første tida mi, som butikksjef.

Den var preget av stress, (husker jeg).

Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.

Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.

Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.

Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.

Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.

Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.

Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.

For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).

Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.

Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).

Og Rimi hadde altså et slags 'bygdedyr'.

Representert ved butikksjef Kenneth & Co.

Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.

Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.

Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en 'butikksjef-garderobe', liksom.

Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).

Så dette 'Rimi-bygdedyret', det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.

Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.

Det var at en eller annen kar.

(Antagelig en butikksjef, da).

Han kom bort til meg, og forklarte det.

At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.

Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.

(Ble det sagt, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).

(Noe sånt).

Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.

Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.

For å skyte alle 'dummingene' i Rimi, liksom.

(Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.

Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).

Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.

Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.

(Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).

Så det at jeg begynte å studere.

Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.

Til å kvitte meg, med denne 'pengesluk-bilen', da.

Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.

Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.

Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.

Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.

Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.

For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.

Og det var liksom 'alltid' noe feil med den.

Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.

Og en student, som bor for seg selv.

Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.

Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.

Plutselig så skal du på jobb.

Og så starter ikke bilen.

Eller det har vært innbrudd i den.

Og nesten hver måned.

(For å overdrive litt, men likevel).

Så var det noe sånt, da.

Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).

Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.

Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.

For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.

Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Noe sånt.

Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).

Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.

Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.

For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.

Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).

Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.

Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.

Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.

Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.

Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).

For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.

Og bryter seg inn i folks biler.

Jeg så faktisk en 'gubbe' en gang.

(En kar i 50-60-åra, vel).

Som stirret inn i bilen min.

(Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).

Akkurat da jeg gikk mot den.

Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.

Men jeg gjorde ikke noe, da.

Hva kan man gjøre, liksom.

Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.

Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.

(Hvis man har mulighet, til å få tak i det).

Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.

Men man sparer seg for mye stry, da.

Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.

Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.

(På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).

Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.

Hu hadde jo begynte å 'bable' om, at 'Stein Erik' hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.

Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.

Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).

Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.

(For å si det sånn).

Nei, da parkerte jeg heller utendørs.

Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.

Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).

Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.