Dette er visst noen i slekta til min tidligere Rimi-butikksjef-kollega Hege Grymyr, (som var butikksjef på Rimi Oppsalstubben, som lå i samme distrikt, som Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef fra 1998 til 2000)

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/weRnbn/dette-er-de-savnede-etter-raset-i-gjerdrum

PS.

Her er mer om dette:



https://www.facebook.com/hege.grymyr

PS 2.

Rimi-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, dro med Hege Grymyr og meg, og 'ørten' andre butikksjefer, på Rimi-butikksjef-tur, til Dagali, (i Numedal), høsten 2000, (husker jeg).

Og det var den verste fyllefesten, på fredagen og lørdagen, (husker jeg).

Og på dagtid, på lørdagen, så var det rafting-tur, (i Lågen), husker jeg.

Og da var det sånn, at to av butikksjef-damene, ikke var helt på topp, (må man vel si).

Vår butikksjef-kollega Irene Ottesen turte ikke å være oppi gummibåten, (det var kanskje 5-6 folk, (inklusiv innleiet leder), i hver båt).

Hu begynte å grine, når hu vassa litt, i Lågen, (noe alle måtte gjøre, for å teste våtdrakten, eller noe lignende).

Og det var _før_ rafting-turen starta.

Så hu gikk bare en gåtur, på land, (nedover langs elva), for å si det sånn.

Og hu Hege Grymyr lurte på, om jeg hadde røyk, etter turen, (husker jeg).

Men det var egentlig ikke noe plass, til røyk, i den våtdrakten, (som vi fikk utlevert).

Så det var muligens noe tull.

(Og jeg var vel bare festrøyker på den tida.

Sånn som jeg husker det.

For jeg slutta å røyke på midten av 90-tallet.

Og så begynte jeg å festrøyke igjen, på slutten av 90-tallet.

I forbindelse med noe surr, angående hvilken butikk, som jeg skulle begynne som butikksjef i.

For å si det sånn).

Og hu Hege Grymyr, (og ei annen assistent fra Rimi Oppsalstubben), tulla også, (lurer jeg på ihvertfall), på en båttur, for Rimi-assisterende-butikksjefer, (på Oslofjorden), våren 1995, (var det vel).

De klagde så mye, over sin daværende butikksjef.

For hu butikksjef-dama jobba aldri lørdagsvakter, (var det vel).

Hu ville kun jobbe mandag til fredag.

Og så måtte de to assistentene dele på alle lørdagsvaktene, da.

(For å si det sånn).

Og da var det nesten som at det satt to fjortiss-jenter der og klagde, (i salongen under dekk), på ferja, (må man vel nesten si).

(Noe sånt).

Så sånn var nesten det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

De våtdrakene som vi fikk utdelt, når vi skulle rafte, på Dagali-turen.

De var jo veldig tynne og trange.

Jeg tror at jeg kun hadde bokser-shorts under.

(Det var vel det vi fikk beskjed om.

At vi kun skulle ha undertøy under.

Noe sånt).

Og jeg var ikke vant til å gå i sånne tynne/trange våtdrakter.

Så jeg syntes det ble pinlig, når hu Hege Grymyr spurte meg, om jeg hadde røyk, (mens hu hang sammen med noen andre butikksjef-damer).

For hvor skulle jeg hatt den røykpakka, liksom.

Nei, da tenkte jeg, at det var jo nesten som, at jeg gikk naken.

Og da ble jeg litt flau.

For jeg tenkte at de andre butikksjefene, (som hørte på denne pratinga), da liksom screenet meg, mens jeg stod der.

(At fokuset ble på pikken min, (og ballene), liksom.

Som liksom var det eneste jeg hadde, oppi våtdrakten.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Det var også sånn, at min butikksjef-kollega Thomas Kvehaugen.

Han tålte heller ikke, å se meg, i våtdrakt.

Dette var like før raftinga begynte.

(Mens vi stod utafor det bygget, hvor vi tok på oss våtdraktene.

For å si det sånn).

Thomas Kvehaugen gjorde et poeng av, at jeg hadde så spenstig lårmuskelatur.

(Noe sånt).

Og det hadde jeg aldri hørt før.

(Trener Skjelsbek sa, at jeg mangla litt kjøtt på beina, da jeg spilte fotball, på Berger IL, på 80-tallet.

For å si det sånn.

Men jeg trente hver søndag, (i en periode), på Sentrum Treningsstudio, (i Oslo), mens jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (noe jeg jobba som, fra 1996 til 1998), husker jeg.

Så den treninga hadde muligens gjort susen.

Pluss at jeg var jo i infanteriet, (under førstegangstjenesten), fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

Og der gikk vi kjempemye, (ofte med tung pakning), og vi øvde på angrep og gjorde mye annet, sånn at vi fikk mer muskler, (og mindre fett), da.

For å si det sånn).

Og jeg lurer på om det var sånn, at Thomas Kvehaugen, til og med knipsa meg, på en lårmuskel, mens vi stod og venta, (på at rafting-turen skulle starte), på den eiendommen, til det rafting-firmaet.

(Noe sånt).

Så det ble litt for mye av det gode til slutt, (for meg), når det gjaldt oppmerksomhet, rundt min kropp.

Når jeg måtte gå rundt i våtdrakt, (i Numedal der), må jeg si.

For det var jeg ikke så vant til.

(For å si det sånn).

Jeg har aldri opplevd noe lignende, hverken før eller siden.

(Må jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Når det gjelder den redningsaksjonen i Gjerdrum.

Så virker det ikke som at det går så raskt, med redningsarbeidet.

Når det skjer noe lignende, i u-land, osv.

Så graver folk som gærne, i ruinene.

(Mener jeg å ha sett, på TV, osv.).

Men i Norge så går det mer i 'kommune-tempo', virker det som.

Selv om de sikkert prøver så godt de kan.

(For å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Når det gjelder, hvem hu Hege Grymyr sine lederkolleger var, på Rimi Oppsalstubben, på midten av 90-tallet.

Så er jeg ikke helt sikker på det.

Men hu butikksjef-dama, (som ikke ville jobbe lørdager), det kan kanskje ha vært hu Kjersti Sørhagen, (som jeg har blogga om tidligere).

Hu var en av de første som Rimi-Hagen ansatte, (prata han om, på Rimi sitt 25 års-jubileum, (var det kanskje), på Oslo Plaza, rundt årtusenskiftet).

Og hu begynte etterhvert å slite fælt, (som butikksjef), husker jeg.

Blant annet så ville hu nesten, at jeg skulle ta over der, som ny butikksjef, på Rimi Nylænde, (høsten 1998).

Hu ringte 'hele tida', og prøvde å få meg til å jobbe.

(De andre lederne på Rimi Nylænde, nekta å jobbe der, (på Rimi Ryen).

Men jeg hadde jobba i minst ti Rimi-butikker, (mye som leder), på den tida, (inkludert vikar-jobbing osv.).

Så jeg var vant til å jobbe, i flere butikker.

Så jeg jobba en leder-vakt, på Rimi Ryen, (på/ved Abildsø), som fersk butikksjef, på Rimi Nylænde, husker jeg.

Men etterhvert så ble det mye å gjøre, (som butikksjef), på Rimi Nylænde.

Så da måtte jeg droppe å jobbe mer på Rimi Ryen.

(Husker jeg).

Jeg lurte vel også på, om mine Rimi-sjefer, ville ha sagt, at jeg var uinteressert, i min egen butikk, hvis jeg jobba mye, i andre butikker.

For å si det sånn.

Dette har jeg forresten skrevet mer om, i Min Bok 5).

Men om hu Kjersti Sørhagen var sjefen til Hege Grymyr på Rimi Oppsalstubben, våren 1995.

Det veit jeg ikke.

Men det kan kanskje ha vært henne, (som Hege Grymyr og hennes assistent-kollega klagde på).

Hm.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Den ledervakta jeg jobba, på Rimi Ryen, (høsten 1998).

Da var det sånn der, at hu Kjersti Sørhagen.

Hu trava rundt, i butikken, i en time, (eller noe sånt).

(Etter å ha skifta, til vanlige klær).

Mens hu venta på, å bli henta, av gubben sin.

Og han dukka aldri opp.

Så jeg rådet henne til å ta taxi, (eller noe).

Og det gjorde hu.

(For hu var sliten, virka det som.

Så å vente kjempelenge på gubben, var muligens ikke det helt store.

For å si det sånn).

Det ble nesten som med bestemor Ågot, på 80-tallet, (tenker jeg nå).

For hu ville en jul, (på midten av 80-tallet), at jeg skulle dukke opp i butikken, etter at hu var ferdig, med å handle.

(Hu ville ikke at jeg skulle bli med å handle.

Men bare at jeg skulle hjelpe henne med å bære, da.

For å si det sånn).

Og jeg var da ungdomsskole-elev.

Og ungdomsskole-gutter, skal liksom være litt tøffe.

Og det er ikke tøft å hjelpe bestemora si, (å handle), må man vel si.

Så derfor tulla jeg litt.

(Jeg hadde også mange fiender/uvenner på Sand, (min far mente at min klassekamerat Geir Arne Jørgensen var fra en dårlig familie).

Så jeg ville ikke ha rykte på meg, for å være englebarn.

For å si det sånn).

Og jeg venta kanskje 15-20 minutter for lenge.

Før jeg gikk bort, til butikken, (på Sand).

(For å liksom bevare æren, til ungdomsskole-elevene.

For å si det sånn).

Og da var bestemor Ågot litt sinna, (selv om ikke banna eller noe), husker jeg.

(Når jeg etterhvert dukka opp, for å hjelpe henne, med å bære).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Hu jordskred-offeret er visst ikke søstera til Hege Grymyr, men det er kanskje ei kusine, eller noe lignende, (fra Romerikes Blad 21. juli 1996):



https://www.nb.no/items/09f514cf3838625b563ce4f9b6918684?page=45&searchText="charlot%20grymyr"