Jeg sendte en Facebook-melding til søstera til David Hjort

Det her er David Hjort sin søster Venevil, (som jobba på Rimi Gunerius, og også jobba et par vakter i uka, for meg, da jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001), hvis jeg ikke tar helt feil

http://www.facebook.com/venevil.lysedal

PS.

Dette her er David Hjort sin spreke og flørtete kusine Marion, som har fått en blond datter, (siden årtusenskiftet), kan det virke som:



http://www.facebook.com/marion.larsen.16

PS 2.

Det her er David Hjort sin mor, (som har slanka seg litt, siden årtusenskiftet, synes jeg at det kan virke som, ihvertfall):



http://www.facebook.com/elsa.hjort

David Hjort, (fra Min Bok 5), har visst flytta til Vestby nå. (Ikke så langt unna søstera si Venevil vel, som jo flytta til Ås, på begynnelsen av 2000-tallet, må det vel ha vært)

http://skattelister.no/skatt/profil/hallstein-david-hjort-46408626/

Min Bok 5 - Kapittel 170: Mer fra tiden jeg jobba som butikksjef i Rimi

Etter at David Hjort sin samboer Linn Korneliussen, flytta til Bergen.

Og før David Hjort ble sammen med Melina Jørgensen, (eller hva hu heter igjen).

Så var David Hjort sammen med en annen dame, (husker jeg).

Og det var ei svensk dame, (i begynnelsen av 20-årene vel), som bodde i en av etasjene over meg, i Rimi-bygget, (husker jeg).

Så plutselig, så kunne jeg få David Hjort på døra, uten noe forvarsel, da.

(Mens før han ble sammen med hu svenske dama, så ville vi alltid ha avtalt, å dra ut på byen, flere dager i forveien, osv).

Så det var litt kjipt, husker jeg at jeg syntes.

For jeg hadde jo nekta Leif Jørgensen og dama hans, å komme på besøk hos meg, (uten avtale), på den tida jeg flytta inn i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

(Nemlig i januar 1996.

Var det vel.

Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Men David Hjort, han hadde jo vært på en del fester hos meg, før det her.

Så når han plutselig dukka opp, på døra mi, med hu svenske dama si og også med søstera si, (nemlig Venevil).

Så måtte jeg nesten slippe inn dem, syntes jeg.

Selv om det her var midt i den krisen jeg hadde, på grunn av problemene jeg hadde, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så jeg hadde bare liggi og slappa av, i noen dager, i en ferie, (eller hva det kan ha vært), da.

Og jeg hadde ikke barbert meg og dusja, på to-tre dager, (husker jeg).

For jeg pleide å dusje før jeg gikk ut av leiligheten, da.

Og jeg pleide ikke å få uventet besøk på døra, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg gikk ut på terrassen min litt, da det her besøket dukket opp, da.

Og da mener jeg at jeg overhørte det, at hu svenske dama, sa til David Hjort, at hu ikke ville ha gjort det, hvis hu hadde vært sånn ubarbert osv., som jeg var, da.

(Kanskje fordi at hu ikke ville at noen skulle se henne, fra en leilighet over gata, eller noe.

Hva vet jeg).

Hu svenske dama, hu ble også imponert, over et sølv-askebeger, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, en gang, (husker jeg).

(Dette var muligens under et senere besøk, fra dette paret).

Hu turte nesten ikke å bruke det.

Enda det stod framme, på det stuebordet, som jeg hadde fått av foreldra til Elin fra Skarnes, en gang.

For hu svenske dama, hu syntes at det sølv-askebegeret, virka for fint, til å brukes, da.

(Noe sånt).

Men bestemor Ingeborg hadde vel sagt det til meg, i sin tid, at det askebegeret ikke var så fint, da.

For det hadde ikke sølvmerke, (eller noe sånt).

Og det var en slags spiddet hund eller gris, i midten av det askebegeret.

(Som ligger sammen med tingene mine, fra Heimevernet osv., hos City Self-storage, i Oslo).

Og det var en litt rar detalj, husker jeg.

Det var nesten som at det askebegeret, var ment å henge i taket.

Siden den 'dingsen', som spiddet grisen, liksom formet en slags sirkel, etter å ha spiddet dyret, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under et av David Hjort og hu svenske dama sine besøk.

(De var vel på to-tre besøk hos meg, til sammen, vel.

Noe sånt).

Så så vi på musikk-videoer, på en eller annen TV-kanal, (husker jeg).

Først så var det en svensk sang, som vi så på, som het 'Vil ha', (eller noe sånt).

Og like etterpå, så dukka det opp en annen sang, som David Hjort digga, (husker jeg).

Og det var Fatboy Slim, med sangen 'Rockafeller Skank', (husker jeg).

Og David Hjort lo av han eldre mannen, som bevegde seg hakkete liksom, i den musikkvideoen, da.

Og det virka nesten som, for meg, at David Hjort visste det, at den musikkvideoen kom til å dukke opp, (husker jeg).

(En video som var ny, på den her tida, vel).

Men dette kan jo selvfølgelig bare ha vært en tilfeldighet og.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sjekka dette på Wikipeida nå.

Og Rockafeller Skank, den er visst fra 1998.

Så dette var ikke en ny sang, på denne tiden, som jeg trodde.

Men sangen 'Vill ha', den fant jeg også, på Wikipedia nå.

Og den var med de svenske artistene Feven og Petter.

Og den er fra 2001, (så jeg nå).

Så dette var nok i 2001 en gang, da.

Mens jeg fortsatt jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Og jeg husker at jeg prøvde å finne den sangen.

For dette var vel før jeg begynte å bruke Google, (tror jeg).

Og til slutt, så fant jeg ei svensk dame, på irc, som visste hvem det var, som hadde denne sangen.

Og da spurte jeg henne, om hu det var noen norsk sang, som hu leita etter.

Og hu hadde hørt en norsk sang, som gikk sånn her cirka.

'Er det ikke mer frukt igjen', (eller noe sånt).

Og det var en sang med Bare Egil Band, (eller Gartnerlosjen), eller noe sånt, (husker jeg).

(For den fant jeg, på nettet, da.

Etter en stund.

Og sendte denne tilbake, til hu svenske irc-dama, da).

Og den sangen, den spilte jeg for David Hjort, (og muligens for Roger fra Sagene), da.

En gang de var på besøk hos meg.

Men de likte ikke den sangen, (tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort og hu svenske dama.

De må ha slått opp, en gang, våren 2001, (tror jeg).

(Noe sånt).

For en gang, en del måneder etter at dette paret, hadde besøkt meg, da.

Så møtte jeg tilfeldigvis hu svenske dama, i heisen, på vei ned til første etasje, i Rimi-bygget, (må det vel ha vært).

(Jeg skulle kanskje ut for å kjøpe meg noe mat, (eller noe), da).

Og da spurte hu svenske dama meg, om jeg skulle ut på byen, (husker jeg).

Siden dette var en torsdagskveld, da.

Men da måtte jeg nesten le, (husker jeg).

For hvis hu svenske dama hadde kjent meg.

Så hadde hu visst det.

At det var en ting, som jeg aldri pleide å gjøre.

Og det var å gå ut på byen, dagen før jeg skulle jobbe.

Det orka jeg ikke, å jobbe som leder, i Rimi, og samtidig være fyllesyk, liksom.

I en Rimi-butikk, så kan det bli sladder, av det minste.

Og hvis man var fyllesyk på jobb, (som butikksjef), så ville det nok ikke ta lang tid, før man mistet all respekt, fra sine kolleger.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men jeg regna ihvertfall med, at denne forespørselen, fra hu svenske dama.

(Hu bøy seg vel nesten fram, må man vel si).

Betydde det, at hu ikke var sammen med David Hjort lenger.

Men dette var jo i 2001, og jeg hadde jo da allerede fylt 30 år.

Så jeg var nok cirka ti år eldre, enn hu her svenske dama, da.

Så så ung var jeg ikke, (syntes jeg), at jeg kunne gå ut på byen, (og drikke meg full osv.), på en torsdagskveld.

Siden jeg skulle jobbe, på fredagen, da.

Ikke midt i uka, liksom.

Det hadde nok ødelagt for konsentrasjonen min, i butikken, tror jeg.

Elisabeth Falkenberg, som var butikksjefen min, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, mellom 1993 og 1996.

Hu hadde jo blitt så sur på meg, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

For da mente hu at jeg bare kom til å gå ut på byen, og feste, midt i uka.

Enda dette var noe jeg aldri gjorde.

Så Elisabeth Falkenberg, hu var kanskje litt fordomsfull, da.

Hu mente visst at alle som bodde i sentrum, festa midt i uka.

Men jeg festa bare i helgene, (må jeg si), den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og selv om jeg hadde festa på ukedagene, så ville jo ikke dette ha vært Falkenberg sin 'business', liksom.

Så lenge jeg gjorde jobben min, så hadde ikke hu noe med hva jeg gjorde, på fritida, (mener jeg).

Så dette var som noe virkelig idiotisk for meg, (husker jeg).

Falkenberg likte ikke at jeg festa midt i uka.

(Noe hu ikke hadde noe med.

For det som spilte noen rolle, det var at jeg gjorde jobben min, når jeg var på jobben.

Det var det jeg skulle dømmes utifra, mente jeg).

Men det som gjorde denne kjeftinga, fra Falkenberg, så idiotisk.

Det var jo at jeg ikke pleide å gå ut midt i uka.

Jeg klarte meg lenge, med å gå ut på byen, i helgene.

Så å få kjeft for noe man ikke har gjort.

Og som er lov til å gjøre.

Det blir jo som noe fullstendig idiotisk, mener jeg.

Så enkelte ganger, så blir det som idioter, (må man vel kalle dem), sier, så 'far out', at man nesten ikke klarer å forklare det engang.

(Må man vel si).

Men etter det her, så så jeg aldri noe mer, til hu nevnte svenske dama, (som hadde vært sammen med David Hjort), da.

Jeg hadde kanskje blitt med ut på byen, hvis det hadde vært en fredag eller lørdag, (eller noe sånt).

(Men da hadde kanskje David Hjort blitt sur.

Hva vet jeg).

Men en torsdag, det ble for stressende, husker jeg, (at jeg syntes).

Siden dette var midt i uka, da.

Og jeg sikkert var sliten, siden jeg pleide å jobbe ganske hardt.

Og siden jeg hadde masse bestillinger og sånn, i hodet da, sikkert.

Og huska hvordan ditt og datt, var i butikken, da.

Så jeg ville kanskje ikke ha husket alt jeg burde ha husket, (på jobben), hvis jeg hadde drukket, midt i uka, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så dro jo Rimi meg meg på fester, midt i uka.

Så dette var unntakene, da.

Rimi-båtturen, for assistenter, den pleide jo å være midt i uka.

Og en gang, (mens Stian Eriksen var assistenten min, på Rimi Nylænde), så var vi på leder-besøk, (med PØF sitt distrikt vel), på Ringnes eller Frydenlund bryggeri, (husker jeg).

(Den gamle bryggeribygningen, som ligger nedenfor Torshov.

Den bygningen har en egen pub, hvor Ringnes pleier å ha bedriftsbesøk, og sånn, da).

Og da drakk vi en del, midt i uka, (må det vel ha vært), husker jeg.

Men plutselig, så var all ølen drukket opp da, (husker jeg).

Og den eneste ølen som var igjen.

Det var en flaske Guinness, eller Newcastle Brown Ale, (eller noe sånt), da.

(Altså en flaske veldig mørk øl, da.

Som smakte beskt, sånn som jeg husker det).

Så en advarsel til de som drar på bedriftsbesøk dit.

Ølen tar ganske fort slutt.

Og da er det stopp, liksom.

Så det er ikke som på en vanlig pub, hvor man vet det, at serveringen stenger da og da, liksom.

Neida, plutselig så tar alle drikkevarene slutt.

Og da er det maks en flaske brunt øl igjen, liksom.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka YouTube nå, og den Fatboy Slim-sangen, som David Hjort digga, på et av de besøkene, som han var på hos meg, sammen med hu svenske Rimi-dama, (som bodde i etasjen over meg, var det vel).

Det var ikke 'Rockafeller Skank', som jeg skrev ovenfor.

Men det var 'Weapon of Choice', så jeg nå, (når jeg søkte etter musikkvideoen, på YouTube).

Og den sangen, som hu svenske irc-dama, (som jeg skrev om ovenfor), ville ha.

(Siden hu sendte meg den svenske mp3-en, var det vel.

Det var sangen 'Krise', med Bare Egil Band.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

(Og det var oppgangstider, på den her tida.

Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

(Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

Må man vel si).

Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

(Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det her funka bra.

Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

(Må man vel si).

Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg var mest i frukta.

Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

(For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

Så under over alle under.

Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

Sammen med en kamerat, da.

For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

(Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare 'steppe in' og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

(Da jeg fortalte om det her).

Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

(Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

Men hva dette egentlig gikk på.

Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

I tiden som fulgte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

(Siden han lukta så vondt på jobben, da).

Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

Han fortsatte bare å gå på jobben.

(Noe som var bra, forsåvidt).

Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

(Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

Uten å betale, da.

Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

(Som jeg pleide å si, i Rimi).

Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

(Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

Så det var slurv der og, da).

Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Det var at folk tok så lange spisepauser.

Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

(Noe sånt).

Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

Enn kjølevarene, da.

Likevel så skulle assistent Monika 'alltid' ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

Når de la opp frysevarene.

Mens jeg la opp kjølevarene.

Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

Men for å si det sånn.

Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

(For å ta i litt kanskje, men likevel).

Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

(Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

Når de jobba med å sette opp varer.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

For jeg kan jo bare se på meg selv.

Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

(Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

Og det er noe jeg ikke finner.

Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

(Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

(Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

Siden søstera hans kunne jobb litt, i 'min' butikk, da.

(Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

Men utafor diskoteket der, da.

Så ble det nesten slåsskamp.

Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

Når jeg prøvde å holde henne fast.

Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

(Nemlig Venevil).

Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

Men de lot kusina til David Hjort.

(Nemlig Marion).

Være i fred da, husker jeg.

Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

Ned mot Oslo S der, da.

Og det var mye folk ute på byen.

Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

I sommerferien vel.

(Noe sånt).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

Ihvertfall en gang.

Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

For disse fire-fem tenåringsjentene.

De var organisert på en nesten militær måte, da.

Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

(Noe sånt).

Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

De ble jo skikkelig banka opp, da.

Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

For dette her fortsatte jo bare.

Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

Vekk fra de andre.

Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

(Siden hu grein, da).

Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

Og så ut mot Karl Johan, da.

For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

At: 'Der er David'.

(Eller noe sånt).

Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

Og da stakk han slåsskjempen av, da.

Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

Og så kom politiet dit.

Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

(Noe sånt).

Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

Det veit jeg ikke.

For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

Men da jeg kom på jobb, uka etter.

Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

(Hvis jeg ikke husker feil, da).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.