Min Bok 5 - Kapittel 87: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Like før jul, år 2000, på Rimi Kalbakken.

Så dukka det opp ei 17 år gammel afrikansk jente, som het Lul, men kalte seg Luly, på Rimi Kalbakken.

Og vi trengte egentlig kasserere, og de måtte være 18 år, da.

Men jeg sa da at Luly kunne jobbe som lagerhjelp, de to-tre månedene fram til at hu ble 18 år, da.

For vi trengte kassa-medarbeidere, da.

(Og det var oppgangstider, på den her tida.

Og vanskelig å få tak i nok medarbeidere).

Og på lille julaften, så var det så rotete, på Rimi Kalbakken, da.

For tørrvare-gjengen hadde hatt nok med å fylle på varer, da.

Men akkurat på lille julaften, så hadde hu Luly sin første arbeidsdag, da.

Og akkurat da butikken så skikkelig bomba ut, og jeg regna med at jeg kom til å få masse kjeft, (og muligens sparken), siden Rimi Kalbakken så helt bomba ut, på lille julaften, da.

(Som jo er den viktigste dagen i året, for en matbutikk, i Norge.

Må man vel si).

Så dukka plutselig hu Luly opp, og spurte om hva hu skulle gjøre, da.

På sin første dag, på Rimi Kalbakken.

Og da bare ba jeg henne, (som jo aldri hadde jobba et minutt i en matbutikk før).

Om å bare ta papp som lå i hyllene, og kjøre i en handlevogn inn på lageret, og be noen der å forklare henne om hvordan hu skulle legge det i papp-pressa, da.

Og det hadde jeg såvidt tid til å fortelle henne, siden det var mye mas, for meg, fra kolleger og gjett hvem.

Rune Løvdahl, (den tidligere butikksjefen fra Rimi Klemetsrud og Min Bok 4), som på den her tida jobba som selger for et importøl-firma, (som solgte Newcastle Brown Ale-bokser, med mere).

Hvis jeg så riktig ihvertfall, så var det han, da.

Og det var veldig rart, husker jeg at jeg syntes.

At en selger kom og hefta butikksjefen liksom, på lille julaften, da.

Som lille julaften er jo liksom den viktigste dagen i året, når det gjaldt hva kundene syntes om butikken, da.

(Mener jeg å huske, at jeg lærte, da jeg jobba som leder, i Rimi, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det her funka bra.

Luly bare tok bort all pappen som lå i hyllene, da.

Og hu dansa nesten rundt der, og det meste av pappen ble rydda vekk på en time eller to, vel.

Og frukta, kjølevarene og ferskvareavdelinga, de var vel ok, vel.

Så butikken ble akkurat grei, til jula, da.

(Må man vel si).

Selv om butikken så veldig bomba ut, på begynnelsen av lille julaften, da.

Men den ble helt grei da, før rushet begynte ihvertfall.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg var mest i frukta.

Det var ikke sånn at jeg trava så mye rundt i tørrvareavdelingen og inspiserte.

Men det at det fløyt med papp, i hyllene der, det fikk jeg jo med meg, da.

For det kunne man jo se, på lang avstand, for å si det sånn).

Og jeg tror ikke at Kjetil Prestegarden hadde bestilt for lite av noen av de viktige julevarene.

(For han tok jo alle tørrvare-bestillingene).

Og jeg hadde vel fått bestilt ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Sånn at vi ikke var utsolgt for det, ihvertfall).

Så under over alle under.

Butikken ble såvidt bra til jul, må man vel si.

Selv om det kanskje ikke så sånn ut, på begynnelsen av lille julaften, for å si det sånn.

Så det var nesten som at lille, søte Luly, (som så ut som om hu kunne ha vært med i the Cosby-show, eller noe sånt, kanskje), var en engel, som plutselig dukka opp, (nesten som fra ingen steder liksom), og redda jula, på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så skulle assistent Kjetil Prestegarden, plutselig dra på ferie, til Israel, husker jeg.

Sammen med en kamerat, da.

For de hadde plutselig fått et bra tilbud, på feriereise, til Israel, da.

Og det kunne de ikke la gå fra seg, husker jeg, at assistent Kjetil Prestegarden mente, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke bestilte tørrvarer i det hele tatt, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

(Selv om assistent Kjetil Prestegarden jo til vanlig hadde det ansvaret).

For jeg var jo vant til å ta alle Hakon-bestillingene, i opptil flere år av gangen, (må man vel si), som assistent på Rimi Bjørndal og butikksjef på Rimi Nylænde, da.

Så det var ikke sånn at jeg ikke klarte å bestille tørrvarer til Rimi Kalbakken, liksom.

Selv om assistent Kjetil Prestegarden hadde det ansvaret til vanlig, da.

Så da assistent Kjetil Prestegarden, skulle til Israel, så gikk det greit for meg, å liksom bare 'steppe in' og ta over den arbeidsoppgaven, mens han var på høstferie da, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg fortalte det, til distriktsjef Anne Neteland.

At assistent Kjetil Prestegarden, skulle på ferietur, utenom sesongen vel, til Israel, da.

Så ble distriktsjef Anne Neteland forbanna da, (husker jeg).

Og det virka som for meg, at distriktsjef Anne Neteland, syntes det, at assistent Kjetil Prestegarden dreiv og kødda da, (eller noe sånt), husker jeg.

Så distriktsjef Anne Neteland, hu begynte nesten å banna og sverta da, (husker jeg).

Selv om kanskje prøvde å holde dette inni seg, da.

Men jeg kunne liksom se at hu ble opprørt da, (må jeg vel si).

(Da jeg fortalte om det her).

Og jeg prøvde liksom å lirke ut av henne, hvorfor hu mente at assistent Kjetil Prestegarden tulla, siden han skulle dra på ferietur til Israel, da.

Men da ville ikke distriktsjef Anne Neteland svare noe da, (husker jeg).

Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk her.

Men det var nesten som at det var noe symbolsk, på en måte, over den her ferieturen, da.

Fra hvordan jeg tolka reaksjonen, til distriktsjef Anne Neteland, da.

(Da jeg fortalte om denne ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden).

Så det virka nesten som, at det liksom var en dypere betydning, ved den her ferieturen, til assistent Kjetil Prestegarden, da.

Men hva dette egentlig gikk på.

Det gikk helt over på hue på meg da, (må jeg innrømme).

Selv om jeg nok kanskje gikk og undret meg litt over dette.

I tiden som fulgte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At assistent Kjetil Prestegarden forklarte meg det, at ei ung pakistansk dame, som jobba der, (men som var sykmeldt på den her tida vel), lukta så vondt, da.

Og da måtte jeg prate med henne da, mente assistent Kjetil Prestegarden.

For å få henne til å ha bedre kroppshygiene, da.

Og dette hadde jeg jo vært gjennom før.

Da min tidligere distriktsjef Jan Graarud.

Hadde bedt meg om å be assistent på Rimi Nylænde, Stian Eriksen, om å bedre hygienen sin.

(Siden han lukta så vondt på jobben, da).

Men hu her pakistanske dama, hu dukka aldri opp igjen, på Rimi Kalbakken, etter at jeg snakka med henne, om det her da, at hu lukta så vondt, da.

Men sånn var det ikke med assistent Stian Eriksen, på Rimi Nylænde, da.

Han fortsatte bare å gå på jobben.

(Noe som var bra, forsåvidt).

Men han forsatte bare å lukte like vondt, da.

(Selv om jeg sa fra til han om det her, en eller to ganger, etter å ha fått beskjed av distriktsjef Jan Graarud, da)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At den forrige butikksjefen Kenneth, hadde latt medarbeiderne der, få lov til å drikke gratis juice, i matpausen.

Og det stod i personalhåndboka at det kun var melk, som var gratis å drikke, da.

Og en gang, som jeg satt på spiserommet, etter å ha jobbe på Rimi Kalbakken, i en stund.

Så var det ei litt kraftig blondinne, (som jobba som barnehage-tante, til vanlig, vel).

Som bare drakk en boks Battery, eller noe sånt, da.

Uten å betale, da.

Og så sa hu at hu bare ville hjelpe oss lederne.

Uten at jeg husker hvorfor hu sa det, da.

Så den lunsj-drikke-ordningen, til Rimi, som sa at det var lov til å drikke en halvliter gratis melk, til maten.

Den hadde skeia helt ut, på Rimi Kalbakken, da.

Og da mente jeg det, at vi burde gå etter boka, da.

(Som jeg pleide å si, i Rimi).

Altså i dette tilfellet personalhåndboka, da.

Hvor det stod at man kun fikk lov til å drikke gratis melk, da.

Og da ble nok jeg litt upopulær, da.

Siden jeg liksom måtte rydde opp etter de tidligere butikksjefene der, da.

Og jeg husker at jeg fikk mye klager fra distriktsjef Anne Neteland, på at ingen likte å jobbe sammen med meg der, da.

Og da begynte jeg å lure på hva det var, som jeg gjorde, som medarbeiderne ikke likte, da.

Og da husker jeg at jeg spurte ei fra Pakistan, som jobba der, som het Satara, vel.

Om det var noe hu ikke likte, av de forandringene jeg hadde gjennomført, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Og da svarte hu Satara det, at hu ikke likte det, at det ikke var gratis juice der lenger, da.

Så jeg ble en upopulær butikksjef da, på Rimi Kalbakken.

Siden han forrige butikksjefen, (Kenneth), hadde latt det skeie ut der, når det gjaldt blant annet lunsjpause-drikke og også plakatene utafor butikken og sånn, da.

(Som ikke hadde plast, mellom plakaten og plakatholderen, da.

Sånn at plakatene falmet, på grunn av regn osv., da.

Og jeg fant vel også plakater fra september, utafor den butikken.

Og jeg begynte vel der i midten av oktober, eller noe.

Så det var slurv der og, da).

Og andre ting jeg reagerte på, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Det var at folk tok så lange spisepauser.

Spesielt assistent Monika og hennes kollega fra den lille Rimi-butikken på Kalbakken, (som var nedlagt), nemlig Aziza.

Og Monika og Aziza, de ville også absolutt ha pause sammen, da.

Og da ble jeg så hefta, når jeg la opp kjølevarer, husker jeg.

For da kom alle oldingene i butikken, og spurte meg om ditt og datt, da.

Så jeg fikk jo nesten ikke gjort noe arbeid.

Og da fikk jeg kanskje høre at jeg var sein, (med å legge opp varer), da.

(Noe sånt).

Og det var også sånn, at jeg la opp alle kjølevarene, uten hjelp.

Og frysevarene, de tar vel vanligvis kortere tid å legge opp, i en Rimi-butikk.

Enn kjølevarene, da.

Likevel så skulle assistent Monika 'alltid' ha med seg medarbeider Aziza, for å hjelpe henne, når hu la opp frysevarene, da.

Så de to gjorde til sammen mindre jobb, enn jeg gjorde aleine, da.

Når de la opp frysevarene.

Mens jeg la opp kjølevarene.

Og de satt også opp mot en time sammen, og skravla, inne på spiserommet, da.

Mens jeg måtte hjelpe en haug av oldinger, i butikken, som leita etter noe, da.

Så da ble jeg rimelig irritert noen ganger, husker jeg.

Så vi kunne kanskje ha spart litt penger, på lønnsbudsjettet, på Rimi Kalbakken der.

Hvis assistent Monika hadde klart å tatt frysevarene aleine, da.

For da kunne assistent Kjetil heller fått hjelp av Aziza, (eller noen andre), med tørrvarene, da.

For tørrvarene tar jo lenger tid enn kjølevarene og frysevarene tilsammen, omtrent.

Selv om Josef, Bjørnar og Gurvinder, (med flere), vel hjalp assistent Kjetil Prestegarden en del, med tørrvarene, da.

Men for å si det sånn.

Så hadde Aziza trengtes mer, i tørrvare-avdelingen, enn i frysevare-avdelingen, da.

Men hu og assistent Monika, de skulle liksom skravle og ha kosetime sammen på jobben, da.

(For å ta i litt kanskje, men likevel).

Så det ble jo nesten mer som at de var på cafe, enn at de jobba kanskje, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

At det var vanlig, at medarbeiderne jobba i par.

(Sånn som assistent Monika og Aziza, da).

Når de jobba med å sette opp varer.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, da.

For da ble de stående og skravle, mens de satt opp varer, da.

Og dette mente jeg, at ikke var optimalt, for kundeservice-en sin del.

For jeg kan jo bare se på meg selv.

Hvis jeg går å handler på et stort supermarked, her i England.

(Som Tesco Superstore, i bydelen Old Swan, her i Liverpool).

Og det er noe jeg ikke finner.

Så kvier jeg meg litt for å spørre, hvis det er to Tesco-folk, som står og preiker sammen, da.

Men hvis det er noen som jobber for seg, i en midtgang.

Og som ser ordentlige ut, og sånn, da.

Da kunne jeg kanskje ha dristet meg til å spørre, om hvor ditt og datt ligger, i butikken, da.

Så jeg ville at medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, skulle jobbe hver for seg, da.

Når de jobba med å legge opp tørrvarene.

Sånn at kundene turte å spørre dem om hjelp, (for eksempel).

Hvis det var noe de ikke fant, i butikken, da.

Men medarbeiderne der, de pleide å jobbe i par, da.

Gurvinder, (som var sikh vel), hu pleide å jobbe i par med ung pakistaner, da.

Og hu kraftige, lyshårede barnehagetanta.

Hu pleide å jobbe i par med ei med rødt hår muligens vel, som het Vestli til etternavn da, husker jeg.

(Og det etternavnet hennes, det var visst fra det samme stedet, som T-banelinje 5 Vestli, da.

Husker jeg at hu sa, da jeg spurte henne om det, en gang, siden jeg prøvde å bli litt kjent med de ansatte der, da.

Og siden Kalbakken T-banestasjon, også ligger langs linje 5 Vestli, da.

Kalmakken er T-banestasjonen før Ammerud, vel.

Hvis man kjører fra sentrum, med T-banen.

I den nordre delen av Groruddalen da, blir det vel).

Men medarbeiderne der, de var så vant til det, å jobbe sammen, i par, da.

Så de ville ikke jobbe hver for seg, i butikken, da.

(Jeg klarte ihvertfall ikke å få dem til å gjøre det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at vi mangla en hadde litt manko, på kasserere, på Rimi Kalbakken.

Ihvertfall i begynnelsen, da jeg jobba der.

Og da var det sånn, at David Hjort sin lillesøster.

Ei litt lubben, mørkhåra dame, som heter Venevil.

Og som vanligvis jobba på Rimi Gunerius, da.

Hu kunne jobbe en vakt eller to i uka, på Rimi Kalbakken da, husker jeg.

Så da var det flaks at jeg kjente David Hjort, husker jeg.

Siden søstera hans kunne jobb litt, i 'min' butikk, da.

(Sånn at jeg slapp å sitte i kassa der også, liksom.

Det var det vel ikke så ofte at jeg gjorde, på Rimi Kalbakken, hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Siden at Rimi Kalbakken var en så stor butikk, da.

Som kunne ligge opp mot en million i omsetning, i uka, vel.

Hvis butikken hadde en kjempebra uke, da.

Selv om den butikken vel vanligvis lå på rundt 800.000 i ukesomsetning, eller noe sånt.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så skjedde det en rar episode, en søndag vel, som David Hjort dro meg med ut på byen.

På et utested i Karl Johan, som tidligere hadde vært et homsested, ved navn Den sorte enke, vel.

Men som nå var et diskotek, for tenåringer og litt eldre folk, vel.

Så hvorfor David Hjort skulle ha meg med dit, det veit jeg ikke.

Men utafor diskoteket der, da.

Så ble det nesten slåsskamp.

Mellom lillesøstera til David Hjort og noen andre unge damer, da.

Og jeg måtte holde fast lillesøstera til David Hjort, husker jeg.

For at hu ikke skulle fly på noen andre damer der, da.

Så det er derfor at jeg husker at hu var litt lubben, for det var liksom sånn, at det dissa litt her og der, på henne, da.

Når jeg prøvde å holde henne fast.

Siden hu hadde på seg så tynne klær på seg, da det her skjedde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det sånn, at fire-fem kjempepene unge damer.

Begynte å jakte på lillesøstera til David Hjort.

(Nemlig Venevil).

Og også dama til David Hjort, nemlig Linn Korneliussen.

Men de lot kusina til David Hjort.

(Nemlig Marion).

Være i fred da, husker jeg.

Og de fem, strøkne tenåringsjentene, (eller om noen av de var litt eldre).

De fulgte etter Venevil, Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl, (og ei dame han var sammen med vel), Marion, og meg da.

Ned mot Oslo S der, da.

Og det var mye folk ute på byen.

Så det er mulig at dette var en lørdag, eller noe sånt.

I sommerferien vel.

(Noe sånt).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å grine, da.

Siden ei sånn pen tenåringsjente slo henne, da.

Ihvertfall en gang.

Selv om jeg prøvde å gå imellom, når hu slåss-dama kom for å slå Linn Korneliussen, da.

For disse fire-fem tenåringsjentene.

De var organisert på en nesten militær måte, da.

Det var tre-fire tenåringsjenter, som gikk foran, på en rad.

Og så gikk det ei litt eldre dame, bak disse.

Og hu kommanderte disse tre-fire jentene, som gikk foran henne, da.

Mens de gikk nedover Karl Johans gate, da.

Så hu kommanderte først hu til høyre, for eksempel.

Og sa at hu skulle slå Linn Korneliussen, da.

Og så kommanderte hu kanskje hu som gikk foran henne, på hennes venstre side, da.

Og sa at hu skulle løpe fram og slå etter dama til Erik Dahl, for eksempel.

(Noe sånt).

Så de damene, som var i lag, med David Hjort og meg.

De ble jo skikkelig banka opp, da.

Så jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

For dette her fortsatte jo bare.

Så jeg dro med meg hu Linn Korneliussen, da.

Vekk fra de andre.

Og dro henne så raskt med meg, rundt Trafikanten der, da.

(Siden hu grein, da).

Og opp trappa, som var bak Trafikanten der, (vent mot Plata cirka), da.

Og da kom vi utafor rekkevidden, til de her slåss-damene, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen og jeg, vi stod på toppen av trappa, opp til Oslo S. der.

Og så ut mot Karl Johan, da.

For å se hvor de andre vi hang sammen med, var hen, da.

Og jeg husker at Linn Korneliussen plutselig skreik.

At: 'Der er David'.

(Eller noe sånt).

Og da fikk David Hjort bank av en rimelig svær kar, i trappa, fra Oslo S. og ned mot fotgjengerovergangen over mot Karl Johan der, da.

Og det var lite jeg kunne gjøre, for å hjelpe David Hjort, egentlig.

Selv om jeg gikk ned der David Hjort ble banka opp, og lurte på hva som skjedde, da.

Og da stakk han slåsskjempen av, da.

Og Linn Korneliussen, hu stod øverst i trappa der, på venstre side, og fulgte med, da.

Og så kom politiet dit.

Og jeg spurte dem hva vi skulle gjøre, hvis disse tenåringsjentene, (som var bra organiserte da), begynte å angripe igjen, da.

Og da sa politiet at vi skulle ringe det og det telefonnummeret, vel.

(Noe sånt).

Og de tok vel med hu sjefs-slåssdama, til politistasjonen, vel.

Og David Hjort og dem, de tok en taxi, tilbake til Bjørndal, (hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida), da.

Og jeg bare gikk hjem igjen, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, husker jeg.

Og da sa David Hjort at jeg ikke måtte bli med de pene tenåringsjentene.

Og det hadde jeg vel ikke tenkt til heller.

Men hva denne her slåssinga gikk ut på.

Det veit jeg ikke.

For det var ingen som forklarte ordentlig, for meg, da.

Men da jeg kom på jobb, uka etter.

Så fikk jeg høre det, av en selger, (eller noe sånt), vel.

At jeg hadde vært med på slåsskamp, da.

Enda jeg ikke visste hva den her slåsskampen gikk ut på, engang.

Og Venevil, hu flytta ikke så lenge etter det her, til Ås, mener jeg å huske.

(Hvis jeg ikke husker feil, da).

Og Linn Korneliussen, hu begynte å studere i Bergen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.