Bestemuttern og bestefattern på Sand. (In Norwegian).

Det må ha vært noe rart her vel.

Begge jobba hele tida med rutinearbeid osv.

Men fattern var vel sjefen vel.

Fattern og Håkon fikk først 800 i lønn, og så 1000 i lønn, husker jeg.

Men jeg vet ikke om bestefattern fikk noe lønn.

Og det virka som om fattern var sjefen der vel.

Bestefattern likte vel å lage elementer for Jensen Møbler.

Mens fattern likte å lage vannsenger og sånn.

Men det som var rart, var at sånn rundt 1980, så sa bestemuttern til meg, at hu ga melk når jeg var liten.

Hm.

Det må vel ha vært på flaske det da.

Jeg sa fra til fattern da vi var i butikken, og da ble han sur.

Og i begravelsen til bestemutter, så skulle jeg gå foran sammen med fattern, og onkla mine bakerst da.

Og dette hadde dem sitti oppe hele natta og krangla om visstnok.

Men jeg husker noen episoder fra da jeg var sånn 1-2 år.

Før muttern og fattern var skilte, og vi bodde på Toppen på Bergeråsen.

En dag satt bestemuttern barnevakt for meg.

Jeg lurer på om det var da muttern var på sykehuset for å få Pia eller noe.

Jeg var født for tidlig, 1.5 eller 2 mnd. for tidlig vel.

Og måtte ligge i kuvøse, har jeg fått høre.

Men det artig når bestemuttern var barnevakt, for da skulle jeg gjemme meg da, så skulle hu finne meg inpå leiligheten der da.

Og det var veldig artig husker jeg.

Da måtte jeg gjemme meg i sånne skap osv.

Også fant hu meg, og da tror jeg hu skreik for å skremme.

Og det syntes jeg var morsomt, så da lo jeg skikkelig jeg og, så det var morsomt.

Så det husker var mye artigere, enn det pleide å være der.

Jeg kunne ikke huske å ha hatt det så morsomt før.

Så det var artig.

Jeg fikk en sånn rød plast traktor av fattern og muttern.

Men jeg brukte den vel aldri omtrent, jeg likte bedre å gå.

En gang, når jeg var sånn 1-2 år, så gikk jeg ned Toppen der, og over i Olleveien er det vel.

På sida av veien da.

Og så snudde jeg et stykke ned i Olleveien, og gikk tilbake da.

Men jeg skjønte at jeg måtte gå på sida av veien, for muttern hadde vel sagt fra om bilene osv. da.

Så gikk jeg tilbake.

Jeg regna med det var sånn at hvis man gikk samme veien tilbake, så endte man opp der man hadde starta fra.

Og det stemte bra.

Men det var egentlig ikke lov, å gå ned der, men ingen sa noe så, jeg tror muttern må ha drivi å ha lagd mat eller noe.

Men da søstra mi ble gammel nok til å kjøre traktoren, så fikk hu lov til det av muttern da.

Så spurte hu meg om det var greit da.

Jeg kjørte jo aldri traktoren.

Men jeg var ganske stolt over den, for jeg synes jeg var heldig, når jeg hadde fått traktoren året før.

At foreldrene mine måtte synes jeg var flink, som fikk så fin traktor.

Så jeg var ganske stolt av den traktoren da.

Men jeg ble jo litt misunnelig på søstra mi da, siden muttern bare var opptatt av hu hele tida.

Men det gikk greit.

Men så skulle hu gi traktoren til søstra mi og.

Og jeg sa først ja, for hu spurte så pent, og var så gira.

Men så så jeg på traktoren da.

Så huska jeg det da, at jeg var så stolt av traktoren, fordi jeg trodde dem synes jeg var flink da siden jeg fikk så fin traktor.

Så da ble jeg lei meg da, når hun skulle gi traktoren til søstra mi da.

Jeg fikk ikke så mye oppmerksomhet fra muttern, og når hu skulle gi traktoren, som jeg var stolt av, til søstra mi og.

Da ble jeg litt trist gitt, så da begynte jeg å grine.

Men muttern og søstra mi bare smilte og lo.

Men da kjørte fattern meg bort på Sand, og da prata jeg med bestemuttern der osv. da.

Og hu lurte på hvorfor jeg var så trist osv. da.

Og onkel Håkon begynte å mobbe meg da.

Vil du ikke at søstra di skal låne traktoren du da.

Noe sånt.

Jeg synes han var dust, så jeg gadd ikke å svare.

Men bestemuttern var alltid snill da.

En gang, når jeg var sånn 3 år, kanskje, når vi egentlig bodde i Larvik, så forklarte hu meg hvem alle søskenbarna mine var da.

At det var Lene, og hun var døv, så hun kunne ikke prate.

Og det var Ove, og han var ikke så flink til å prate han heller, men det var fordi han ikke hadde lært så mye å prate.

Men jeg visste jo egentlig det her fra før da.

Så gikk bestemuttern tur med meg og Lene, og leide vårs i hver hånd da.

Vi gikk rund veien mot Snippen der.

Og da kom det ei kone, og spurte hvem som var eldst.

Om det var Lene som var eldst.

Men jeg var eldst, jeg var noen måneder eldre vel, uten at jeg husker nøyaktig.

Men hu kona forsvant da, så fortsatte vi gå-turen.

Så det var hyggelig å gå tur.

Hu var alltid snill Ågot da.

Men etter at Øivind døde, så sa hu at han ikke var noe snill mot hu.

Også bytta hu rom, til det som var ovenfor kjøkkenet.

Og det ytterste rommet var rommet til fattern og Håkon og dem vel.

Jeg sa fra til Håkon, etter at Ågot hadde sagt til meg, at Øivind ikke var noe snill.

Så sa jeg til Håkon dette da, mens Ågot var der.

For jeg var jo bare 12-13 år vel.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle prate med bestemora mi om det.

Men Håkon ble bare sinna og brysk i trynet, og så stygt på meg, og sa ikke noe.

Så da skjønte jeg ikke noe.

For han var sønnen til Ågot, og i tredveåra.

Han burde jo klare å prate med hu om det.

Men jeg så på hvor sinna han blei.

Og jeg skjønte ikke hvorfor.

Så her måtte det være noe galt tenkte jeg.

Og Ågot var trist, og trengte trøst, det skjønte jeg.

Men jeg visste ikke hva som var galt.

Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Men Håkon visste nok noe som jeg ikke visste da antagelig.

Siden det gjorde han sinna, at hu trengte trøst, at faren hans ikke var noe snill mot mora hans.

Men han prøvde ikke å trøste i det hele tatt, han ble bare sur og sinna, og sa ikke noe, og gikk ut.