Ok. (In Norwegian).

Ok,

jeg husker når bestemuttern forklarte at det var Lene og det var Ove osv.

Så visste jeg jo det fra før.

Men jeg trodde hun var stolt av barnebarna eller noe da.

At det var derfor hun sa det.

Men jeg husker jeg synes det var hyggelig, at hu prata til meg.

Jeg var vel litt nedfor da.

Jeg husker vel at Runar og dem andre voksne var der.

Så kanskje dem trodde at jeg var bytta ut av de folka i Larvik eller noe da.

Siden bestefattern var kommunist, hadde jeg hørt dem si.

Kanskje at kommunistene driver med sånt da.

Å bytter ut folk osv.

Og at dem bytta ut Pia kanskje.

Hm.

Hu var litt rar når hu kom til Bergeråsen vel.

Nei, hun var sånn, at hun gjorde rare ting i Nevlunghavn husker jeg.

Sånn set-up med at hun lurte meg til å ta noe sånn strå mellom leppene som gjorde vondt da.

Det må ha vært noe avtalt med muttern og besteforeldra mine.

For dem satt og skulle gi godteri, og høre om jeg sladra.

Og så dem på hverandre, og bestefattern i Nevlunghavn, rista på hue eller noe, når muttern så på'n da.

Så noe var det vel som foregikk.

Noe dem holdt hemmelig for meg.

Jeg var vel sånn 5 år eller noe da kanskje.

Hm.

Og da vi var på besøk hos på Skreppestad-blokkene, het dem vel.

Rundt 1976.

Hos ei som het Karin eller noe sånt vel, og var sykepleier vel.

Så hadde vanna på parkeringsplassen virka det som.

Sånn at det ble speilglatt.

Hver gang jeg så bilen, så pleide jeg å løpe til den.

Og det gjorde jeg da og, for jeg likte ikke hu dama vi besøkte.

Muttern prøvde å si, pass på det er glatt.

Men hu sa så mye rart alltid.

Så jeg synes det var mer fristende å komme fort til bilen, og vekk fra hu Karin.

Som var med til bilen, av en anledning.

Så datt jeg på isen da.

Og mista helt balansen, og hue falt i fritt fall mot isen.

Jeg husker følelsen i lufta, jeg hadde ikke noe sjangs å ta meg i mot, det var helt speilblankt, plutselig.

Og jeg løpte, så beinet bare mista totalt kontakten med asfalten på parkeringsplassen, og hue gikk rett i asfalten.

Og jeg besvimte.

Så hadde dem bært meg inn i bilen da.

Jeg kunne høre, hva dem prata om, langt borte.

Vi bodde i Mellomhagen.

Men muttern kjørte til Samvirkelaget, og ikke rett hjem.

Så kjøpte hun sjokolade til seg og Pia.

Jeg synes jeg hørte Pia si til muttern, at hva skal vi gjøre nå som Erik er død da.

Noe sånt.

Og jeg ble så sur, fordi dem ikke hadde kjøpt sjokolade til meg.

Hun hadde kanskje spurt Pia hvordan sjokolade hun skulle ha da.

Så da våkna jeg opp.

Når muttern kom tilbake fra Samvirkelaget.

Men hu hadde ikke kjøpt sjokolade til meg.

Så kjørte vi opp til Mellomhagen.

Og da kjefta jeg på muttern, siden hu hadde gått i butikken, selv om jeg hadde besvimt.

Så sa jeg fra til stefaren min Arne Thormod, at jeg hadde detti på isen.

Så gikk jeg bare på rommet mitt og la meg for å hvile, eller om jeg sovna da.