Slutta i Rimi. (In Norwegian).

Og hvis noen lurte på hvorfor jeg slutta i Rimi, for å prøve å få en jobb innen data osv.

Så var det fordi jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en 'slave' i Rimi resten av livet.

Når man er butikksjef, så eier butikken deg nesten 365 dager i året.

Hvis noe skjer, så må du være der på så og så kort tid.

Men jeg har andre interesser enn bare å jobbe i butikk, så jeg synes det virka fristende å ha et liv utenom Rimi.

Altså, uten at Rimi eller Vaktservice osv, kunne ringe meg 24 timer i døgnet, og folk ble sykmeldt, og man måtte jobbe dobbelt i perioder.

Så man hadde ikke så mye kontroll over tiden sin, aktiviteter utenom jobb, var vanskelige å planlegge.

Så det gikk ann en stund, men det hvis det skulle være sånn i år etter år, og hele arbeidslivet, da synes jeg det ble litt mye.

Og i ferier, så var man gjerne så sliten at man bare måtte slappe av, og man måtte ofte tenke på jobben da og, og sjekke at ting var i orden på butikken, for den var jo ditt ansvar selv om du var på ferie.

(For hvis du hadde en uerfaren assisten, som man ofte hadde, av forskjellige årsaker, så kunne feilbestillinger i ferien osv., hvor omsetningen er lav, så kunne de bestillingene ødelegge for butikkens resultat det året, sånn at butikk gikk med tap da.).

Og hvis man da har andre interesser enn bare butikk, så blir det kanskje litt mye.

Så jeg ville ha en jobb som var mer fleksibel da.

Og jeg likte ikke sjefene oppover i systemet i Rimi, en ung butikksjef, som het Kristian, som var med meg og David og Erik Dahl og Linn, på Arvika-festivalen i 2000, og som var butikksjef på bl.a. Rimi Ryen.

På butikksjef-seminar på Storefjell i 2000, så dro han med meg ned i salen, på en seterad helt fremst, av en eller annen anledning, like ved der Johannes Hagen og dem satt.

Så vi satt der noen timer vel, og etterpå så beklage han at han hadde dratt meg med ned 'til ulvene'.

Så det var den stilen der.

Dessuten, så hadde broren min, i 2001 vel, klagd på at jeg som 'var så smart', ikke hadde klart å skaffe meg en 600, 700, 800.000 i året jobb.

Og jeg tenkte, at jeg hadde jo nådd målet mitt i Rimi. (Bli butikksjef og få det på CV-en).

Og det var jo ikke planen min å jobbe i butikk, jeg utdannet meg jo innen data på høyskolenivå, på begynnelsen av 90-tallet.

Det ble butikk, fordi arbeidsmarkedet var vanskelig etter militæret i 93, og jeg fikk ikke noe datajobb, enda jeg søkte på direktoratet for sivil beredskap osv., eller hva det heter.

Og søstra mi, hu skulle absolutt flytte opp til meg, til mitt rom i Ungbo kollektivet, siden hu var blakk, og fattern hadde hu kutta kontakten med, og bestemuttern orka ikke mer av Pia, husker jeg hu sa til meg.

Så jeg kutta ut ideen å studere mer, siden jeg nesten synes jeg måtte prøve å få meg jobb, siden jeg nesten synes jeg hadde ansvaret for søstra mi og.

Ellers hadde jeg nok tenkt mer på å ta ferdig de syv vekttallene jeg hadde igjen fra NHI, for å få en kandidat grad i informasjonsteknologi.

Men, pga. at Pia flytta til Ellingsrud, og ikke hadde noe jobb, så synes jeg at jeg måtte være ansvarlig, og prøve å få en jobb da, så jeg begynte å jobbe mer på Rimi Munkelia og Nylænde.

Jeg jobba fra før hver 14. dag på Rimi Munkelia ved siden av militæret, så det ble bare til at jeg tok på meg flere og flere Rimi-vakter.

Så Rimi var egentlig en nødløsning for meg.

Så at politiet skal bruke meg som target-guy osv, fordi jeg ville slutte i Rimi, som egentlig var en nødløsning, og prøve å få data-karriæren min på beina, 10-12 år forsinket, det synes jeg var litt ubegripelig og uakseptabelt.

Jeg var veldig sliten etter de siste årene i Rimi, og jeg følte at butikksjefen var en jobb med så mye ansvar, at man var nesten eid av Rimi.

Så jeg synes det virket som en god ide, og ta det litt roligere, med litt fritid osv, for å komme meg.

På Rimi Kalbakken, hvor jeg jobba som butikksjef, så klarte jeg å få alle medarbeiderne og lederne, mer eller mindre, mot meg.

Uten at jeg skal gå i detalj om det, men det er vel sånn som skjer noen ganger.

(Jeg tar det ikke personlig, for man spiller jo en rolle på jobb).

Og, da jeg fikk jobben som butikksjef på Rimi Kalbakken, så trodde jeg det betydde at Rimi endelig satset skikkelig på meg, karriæren der hadde jo ikke gått så raskt.

Men, det var jo bare problemer med distriktsjefen der og lederne og de ansatte.

Så Rimi Kalbakken, virket mer som en felle.

Og jeg visste at butikksjef Kenneth, hadde hatt 300.000 i lønn der.

Men jeg fikk bare 260.000.

Så da skjønte jeg at de ikke satset på meg alikevel.

Men det var jo litt flaut, å f.eks. skulle miste jobben da, sånn at bekjente og venner og familie, hørte at Erik hadde fått sparken osv.

Dem skjønner jo ikke automatisk hva som skjedde, at det var mer som en felle.

Så det var litt flaut.

Så jeg ga meg ikke, jeg stod på og prøvde å få butikken i ok stand, selv om det var vanskelig å få med medarbeiderne.

For jeg visste ikke om de kanskje finne på en grunn til å gi meg sparken ellers.

Men jeg begynte på Rimi Langhus etter en 8-9 måneder på Kalbakken da.

Og da hadde jeg allerede bestemt meg for å slutte i Rimi.

Så jeg ville bare spare opp litt penger, og få ny leilighet kanskje, sånn at jeg ikke leide av rimi.

Og få en ny jobb/utdannelse.

Men da hørte jeg at dem sa, medarbeiderne, at nå skulle det bli så bra der, med meg som butikksjef osv., siden jeg var med å fikk Nylænde ganske bra, hvertfall butikksmessig vel, antagelig.

Så da jobba jeg hardt på Langhus og, for jeg ville ikke skuffe de folka der.

At jeg bare kom inn der og 'dassa' i et par måneder og slutta i Rimi.

Så da prøvde jeg å få bra resultater der.

Og da vant vi Rimi Gullårer også til og med, i 2001.

Og det var bare tre butikker i stor-Oslo vel, som klarte de kravene det året.

Men da måtte man jo stå på, for å få opp fruktandelen osv.

Og jeg prøvde å gå foran som et eksempel der da, og jobba masse, jeg orka mer konflikter som på Kalbakken, det var så mye konflikter på Kalbakken, så det var ikke sånn at jeg kjørte samme lederstilen på Langhus. (Som jeg hadde blitt bedt om å kjøre på Kalbakken).

Men jeg prøvde å være litt mer smidig, jeg prøvde ikke å finne opp kruttet på nytt, som jeg var blitt fortalt at, av distriktsjef Fjellhøy, at de ventet jeg skulle gjøre på Kalbakken.

Dvs. at Fjellhøy insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken, på samme måte som Nylænde.

Men på Nylænde, så hadde det vært en ransbølge, så der hadde vi veldig kontroll, jeg og assistent Stian.

På at alt var etter driftshåndboka, personalhåndboka, svinn-reduserings-programmet osv.

Så sånn sett var det veldig kontroll der.

Og sånn var det, at det virket klart for meg, at Fjellhøy ville at jeg skulle drive Kalbakken.

'Vi vil det', sa han, at de (han sa ikke hvem), ville at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Jeg trodde han mente regionsjefen osv, på måten han sa 'vi' på.

Men på Kalbakken, der var det jo sånn at personalhåndboka ikke ble fulgt.

Det stod i personalhåndboka, at medarbeiderne kunne ta en halvliter melk fra melkedisken, og drikke i lunchen, gratis.

Og da skulle melka egentlig skrives opp på et skjema, for svinn.

Men, på Kalbakken, der tok medarbeiderne halvlitere av appelsinjuice i pausen.

Og ei dame, tok også battery.

Og de betalte ikke.

Og de skreiv ikke opp dette på svinn-lista.

Og de varene er jo dyrere enn melk.

Og dette var en ordning, som forrige butikksjef Kenneth hadde godkjent.

Enda de meieri-juicene, kosta jo nærmere 10 kr vel, og battery mellom 10 og 15.

Og det er jo sånn man lærer på Rimi sikkerhets kurs, det er vel naturlig, men jeg husker de brukte det som eksempel.

At hvis noen drakk en halvliter brus, og ikke hadde kvittering, så skulle man ringe vaktservice f.eks., husker jeg de brukte som eksempel på kurs.

Men hvor er grensen da?

Melk er ok.

Så er juice ok plutselig.

Og battery trodde dem var ok.

Da må brus vel være ok da?

I hvertfall så skulle vel Kenneth ha sagt fra til meg om denne ordninga, men han fortalte bare at den lagrede synnøve osten solgte mye der, den dagen vi jobba sammen der.

Den hadde dobbel eksponering.

Og den solgte ikke mye i det hele tatt, og jeg mistenkte han jugde da han sa det.

Jeg mistenkte han hadde blitt smurt eller var kamerat med en i Synnøve-firma, da han sa det, for jeg var så vant til å bestille kjølevarer, så jeg synes det var rart at den hadde dobbel eksponering.

Og dem hadde også en micro med grill-funksjon der.

Så storslageren i pausen var Grandiosa.

Og dem satt der gjerne i nærmere en time med Grandiosaen da, hun assistenten Monica og Azisa, eller hvordan man skriver det.

(De spiste kanskje noe annet, men de satt der lenge).

Og det gjorde dem ikke på Nylænde, så da reagerte jeg, husker jeg.

Og når dem satt der så lenge, begge to, så fikk jo ikke jeg gjort mitt arbeide, som var å legge opp kjølevarene.

Fordi da kom alle kundene og spurte meg om alt mulig hele tida, og det var retur osv.

Så jeg var ikke vant til det her, jeg var vant til at man tok pause en av gangen, for at butikk-driften skulle være mest mulig jevn.

Alstå sånn at det var folk i butikken, som kundene kunne spørre.

Men dem var vel vant til det, og på Langhus, så blanda jeg meg ikke i sånt, på den måten.

Jeg lærte på Kalbakken, at hvis det var sånne problemer, (jeg overhørte assistent Kjetil, som gikk på Varehandelens Høyskole en eller to ganger i uka vel, prate om det til assistent Monica).

At hvis det var ting du irriterte deg over som leder, så burde du ikke ta det opp der og da.

(En kar jeg var på HV-rep med, og som jobba på Meny Carl Berner, tror jeg det var, som leder for kjøtt/fisk avdelinga, han sa også noe lignende husker jeg.

At hvis du ville spørre medarbeiderne om noe, og få et ærlig svar, som leder.

Så burde du spørre dem, når dem var to stykker sammen, for da turte dem å si hva dem egentlig mente, og ikke det dem trodde du håpte at dem ville si).

Men hvis du skulle ta opp noe, så var det best å ta det opp utenfor selve driften av butikken.

Du burde ta det opp på personalmøte.

For hvis ikke, så kan vel personlaet få negative følelser, siden de blir 'hakka på', og får fred, mens de jobber.

Og da kan de føle seg utrykke, og på den måten at de kan bli hakka på når som helst av sjefen da.

Da er man en sjef.

Men hvis man istedet presanterer det på personalmøte, og prøver å bruke metoder du har lært på kurs f.eks. for å forklare, da er man en leder da.

Så det skjønte jeg fra å jobbe på Kalbakken.

Men jeg burde egentlig ha lært det, på en eller annen måte, før jeg begynte på Kalbakken.

For dette, at man ikke skal mase på medarbeiderne og hakke på de, det passer ikke med det som jeg oppfattet som den tradisjonelle Rimi kultur ledelses-stilen.

Som jeg ble fortalt av assistent Hilde, på Nylænde, i 94 vel, at jeg måtte følge, (for ellers ble hun og butikksjef Elisabeth upopulære, hvis jeg ledet som en leder, og de ledet som sjefer).

Så det hadde sikkert hvert smart å lære før man ble butikksjef, men vi fikk kurs i praktisk ledelse, på Sinsen, i år 2001 vel, men det var etter at jeg hadde begynt på Rimi Langhus.

(Dette er eksempel på hvordan det var da, det var mange andre ting også, som jeg ikke tar i detalj).

Og jeg har alltid prøvd å gå etter boka.

Så da reagerte jeg da, siden Fjellhøy også hadde sagt, at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.

Men distriktsjefen på Kalbakken, Neteland, hun sa, etter et par måneder, at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så Fjellhøy, insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så her har det vært null kommunikasjon, mellom distriktsjefene.

Og jeg og Neteland, hadde ikke noe møte, før jeg begynte på Kalbakken, for å ta opp sånne ting og lønn osv.

Så jeg trodde det Fjellhøy sa, om at 'vi' ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, var noe som var tatt opp med regionsjefen, og Kalbakken distriktsjef Neteland.

Men det var det altså ikke.

Da skjønte jeg, når Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg, at her var noe galt, i Rimi.

Og da bestemte jeg meg for å slutte i Rimi.

Men jeg tok det ikke opp med Neteland, siden hun, som jeg oppfattet det, prøvde å lure meg med lønnen, så jeg stolte ikke på henne.

Og jeg var vel egentlig, ikke helt meg selv, når jeg begynte der, for det hadde vært mye ran og ting som skjedde på kort tid på Nylænde.

Jeg var ny butikksjef der, men alikevel, så var det flytting av fruktavdelingen, nye frysere/kjøledisker, start med tipping.

Og det var problemer med personalet osv., siden jeg ikke hadde noe kurs i praktisk butikkledelse, men fulgte Rimi-kultur ledelses-stilen, som jeg var blitt fortalt å følge, når jeg begynte som leder i Rimi, av Nylænde assistent Hilde.

Så det var mye problemer og prosjekter og ran på Nylænde, så hadde ikke helt kommet meg, når jeg begynte på Kalbakken.

Men jeg klagde til Rimi-Direktøren, jeg husker ikke navnet, men jeg tror han er vestlending, og bor på Mortensrud eller noe, når han og den nye regionsjefen var innom Kalbakken, rundt påsketider 01.

Så at jeg slutta i Rimi, det var fordi jeg trodde det var mer fornuftig å fortsette andre steder.

Istedet for å drive å stange med de lederne som var sentralt i Rimi, resten av livet, siden jeg trodde noe måtte være galt oppover i systemet.

Siden Kristian, butikksjef fra Rimi Ryen, kalte de ulver.

Siden de lurte meg i en felle på Rimi Kalbakken.

Siden regionsjef Bekkevold, var en veldig aggresiv type, som virka litt truende synes jeg.

Siden Rimi-Hagen oppførte seg rart på Oslo Plaza møte, i år 2000 vel, når han holdt minnetale, var det antagelig, for hun eldre dama som var sjef på Rimi Ryen, før Kristian da.

Så jeg synes rett og slett det virket mest fornuftig å komme seg ut av Rimi.

Og det synes jeg vel egentlig enda, selv om ting ikke gikk helt etter planen med utdannelse osv.

Men men, sånn er det vel kanske.

Det blir vel en annen sak.

Men jeg hadde ikke jobbet på samme måte på Langhus, altså slitt meg ut, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å slutte i Rimi.

Da hadde jeg nok prøvd å holdt litt mer tilbake.

Så jeg kunne nok ha fortsatt i Rimi hvis jeg ville, hvis ingen hadde lurt meg i en ny felle da.

Men jeg synes altså det var mest fornuftig å slutte da.

Bare i tilfelle det var noen som hadde det som tema i noen sammenheng.

Men sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Kanskje jeg skal flytte tilbake til Norge om noen år, når jeg vet om det er trygt å returnere til hjemlandet mitt, som de sier, og jobbe i Rimi igjen.

Vi får se.

PS:

Men det spørrs vel, ser jeg nå, selv om jeg har jo tenkt på dette før og, om jeg ikke har blitt brukt som en sjakkbrikke, for å få noe mafia etter meg, av noen oppe i systemet.

Og så flyttet rundt og rundt, og overvåket av politi osv. da.

Og at familie osv. har vært med på dette.

Siden jeg begynte i Rimi kanskje.

Hvem vet.

Og etterpå, så har de bare jagd meg ut av landet da, eller, de prøvde vel å drepe meg.

Noe sånt, må det vel ha vært som har foregått.

Etter militæret f.eks., så fortalte butikksjef Winnem, på Munkelia, til distriktsjef Skodvin, at jeg trengte jobb.

Og det gjorde jeg jo, for søstra mi hadde flytta inn på Ellingsrud, og arbeidsmarkedet var vanskelig.

Og da gjorde Winnem, et poeng ut av, at jeg hadde hatt problemer med familien min osv.

Winnem kjente jo meg fra Gjerde VGS i Drammen, og russetida osv., så han viste at jeg hadde bodd for meg selv på Bergeråsen siden jeg var ni år, og hadde hatt problemer med familien i forbindelse med dette osv.

Og det var vel dette han mente da, at jeg, mer eller mindre, ikke hadde noe familie jeg kunne be om hjelp, hvis noe skjedde, og at jeg derfor var i en vanskelig situasjon.

For da husker jeg at Winnem sa til Skodvin at jeg hadde noe problemer med familien som han ikke skjønte noe av.

Skodvin sa at jeg hadde bra karakterer, og det hadde jeg jo.

Men om hun da kan ha tenkt at, ja her har vi sannelig en mulig sjakkbrikke, som jeg og slektningen min som er i etterettning, kan flytte rundt og bruke som agn for mafiaen.

Om det kan ha vært noe sånt da.

Og nå tenkte jeg også sånn.

At hvis politiet har spionert på meg.

Så ble de kanskje sure, og misunelige, fordi jeg ville ha en mer fleksibel jobb, hvor jeg disponerte mer av tiden selv.

I motsetning til Rimi, hvor jobben styrte livet ditt, mer eller mindre, sånn at du ikke hadde kontroll over tiden din selv.

Sånn er det vel kanskje å jobbe som politi og.

Kanskje de ble misunnelige.

Også har de tatt ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og projektert den over på meg, siden jeg ikke følte butikksjef-jobben som et kall, men bare som en jobb.

Og likte å styre livet mitt og tiden min mer selv da.

Jeg sier ikke at det var sånn, men at det kan ha vært en mulighet, for hvorfor jeg har blitt jagd rundt og tulla med de siste åra.

At det kan være politiet som vil ta ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og prosjekterer den over på meg, eller noe sånt.

Det høres sykt ut.

Men noe er det i hvertfall.

At de hater sin egen situasjon, og vil hevne seg på andre, fordi de ikke liker situasjonen sin.

Kan det tenkes at noen kan ha en sånn logikk da?

Det høres rart ut, men det virker jo som om politiet i England er mer eller mindre facistiske, (se en annen post fra i går på bloggen).

Så det virker ikke som om politiet er helt normale synes jeg.

Så at det kan være noe sånt, det vil jeg ikke se helt bort i fra.