Rare ting med Randstad vikarbyrået. (In Norwegian).

Jeg bodde jo på hostellet, international inn, siden jeg måtte flykte fra Norge, på 35 årsdagen min, 25. juli 2005, siden det kom noen folk med hunder og som jeg hørte skulle skyte meg der.

Så havnet jeg i Liverpool, men jeg hadde ikke så mye penger, så den første uka cirka, så bodde jeg på hotell, som Travellodge, og Nelson hotel, men etterhvert så fant jeg ut, at jeg måtte spare litt, så jeg bodde på International Inn, i ca. tre uker, før jeg fikk jobb på Arvato.

I resepsjonen, på International Inn, så hang det en oppslagstavle.

Jeg prøvde å ringe Kripos osv., angående at jeg ble jaget vekk fra gården til onkelen min, og angående at jeg var bekymret over familie og venner i Norge, siden jeg mistenkte at de var under kontroll av noe mafia.

Men jeg skjønte jo det, at jeg måtte ha en jobb, for det var begrenset hvor mye penger jeg hadde.

Så jeg kunne jo ikke trylle fram noen penger fra noe sted, og selv om jeg var mer eller mindre i sjokk, siden jeg ble spionert på i Liverpool og, av noe lokal mob kanskje, siden jeg var jo veldig anspent pga. det her mafia greiene, og at Oslo politiet, Kripos og Merseyside-politiet ikke ville hjelpe/bli blandet inn.

Uansett, så hang det en lapp for vikarbyrået Reed, på International Inn.

De ville ha meg til å jobbe som slakter, men jeg forklarte at jeg hadde bare jobbet i kjøttavdelingen til OBS Triaden, med å skjære opp pålegg osv., men hvis man skal jobbe som slakter, så tror jeg man trenger opplæring i å skjære opp biffer osv., sånn at man vet hvor på dyret indrefilet og ytrefilet er osv., selv om vel britene bruker andre betegnelser, såvidt jeg har forstått ja, uten at jeg husker de nå.

Også ville de ha meg til å ha en sånn job center programme jobb, på Asda, som var for folk som hadde problemer med langtidsledighet og var uteliggere osv.

Og jeg klarte ikke å plassere meg i noen av de kategoriene, for jeg bodde jo på hostellet, så jeg kunne nesten ikke si at jeg var hjemløs akkurat, selv om jeg nå må si at jeg var flyktning, siden jeg ble jaget fra Norge av noen jeg ikke visste hvem var, og ikke fikk hjelp av myndighetene, og ikke hadde noen av familie/venner som jeg kunne stole på ordentlig, siden det her var en alvorlig situasjon, og jeg vel ikke har noen jeg er så på talefot med, nær sagt, at jeg kan stole på de fullt ut, hvis det oppstår en alvorlig situasjon da.

Jeg synes ikke at jeg kan si at jeg har noen sånne blant familie eller venner.

Det er kanskje uhøflig å si, men det hadde jeg tenkt igjenom før, og ikke klart å finne hvem jeg skulle stole på.

Det er mulig jeg tar feil, men utifra det jeg visste da, så synes jeg ikke at det var noen jeg kunne stole helt på.

Men men.

Reed, sendte meg etterhvert til Randstad.

Et annet vikarbyrå.

Det synes jeg var rart.

Da tenkte jeg ikke på det, fordi de forklarte det ikke ordentlig for meg, at Randstad var en konkurrent.

Men Reed hjalp å forbrede meg, til møte hos Randstad.

Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.

Men jeg pratet med Joanne der da, og det møte gikk bra, angående Arvato/Microsoft jobben.

Og det møte gikk bra.

Og jeg synes også jeg kunne en kar (en sjef?), som overhørte møte, og som visstnok hørtes imponert ut osv.

Men jeg klarte ikke å se hvem det var, det var vel bak en sånn skillevegg, eller noe, da.

Men jeg skulle møte der, noen dager senere, og da var det en pen dame der, som ble introdusert som Julia, som gikk sammen med meg, ned til Cunard Building, nede ved the Mersey da.

Så kom vi ned til gangbroa, som går over veien, en to-felts vei, som går i begge retninger, mellom byen og the pier head da, hvor the Cunard Building, the Liver Building, og Port of Liverpool building ligger da.

Den kjente Liverpool waterfront/The three graces.

Hun Julia, forklarte at det var Cunard Building da.

Jeg ble imponert, bygning er i en gotisk stil, og er på størrelse nesten med en katedral, kan man vel nesten si.

Så jeg sa at jeg synes bygningen så fin ut da.

Så sa hun Julia, at hun likte bedre the Liver building da.

Dette, når jeg tenker tilbake på det, så synes jeg det kan tolkes, som at hun ikke likte det som foregikk i the Cunard builing, men at det i the Liver Building, foregikk mindre lugubre ting da.

Sånn tolker jeg det i hvertfall i ettertid.

I hvertfall er det en mulig tolkning.

Jeg fikk ikke jobb-intervju med Senior Team-Leader Kevin, som vel var planen.

Men det dukka opp en Microsoft team-leader, som jeg ikke husker navnet på, men som også, i likhet med Kevin, var brite, og som jobbet der, i likhet med Kevin, en eller to måneder kanskje, etter at jeg begynte der, før de begge sluttet.

Han her team-leaderen, fra jobb-intervjuet, han hadde hår i nesa, husker jeg, og brunt eller mørkt hår vel, hvis jeg husker riktig.

Jeg fikk også prate med Katarina, fra Sverige, eller vel fra USA, som bor i New Zealand nå.

For de skulle teste språk-kunnskapene mine i de skandinaviske språkene da.

Jeg var vant til å sjekke opp alle damene fra Australia osv., som dukket opp på hostellet, fordi jeg hadde ikke noe annet å gjøre, enn å sitte i loungen der, om kveldene og se på TV, for det gikk nesten ikke ann å bare oppholde seg i soverommet, hvor det var mange folk som hadde hver sin køyeseng da.

Så jeg satt mye i loungen, må jeg innrømme.

Å da måtte jeg nesten prate med folka som dukka opp der, for ellers ble det veldig kjedelig, og jeg visste egentlig ikke om det mafia-greine fra Norge, var kjent i Liverpool, det kunne jeg nesten ikke vite noe om, selv om jeg merka at jeg ble observert og kommentert om hele tida, men om det var fordi jeg var anspent, eller fordi politiet hadde fortalt at jeg hadde fortalt dem, at jeg var forfulgt av mafia, eller om det som hadde skjedd i Norge var kjent her, det vet jeg ikke.

Det siste så jeg på som litt usannsynlig egentlig, men jeg vet fortsatt ikke sikkert hva som foregikk, annet at jeg ble observert, kommenter om, og spionert på da.

Blant annet mens jeg satt i loungen der, ble jeg spionert på, gjennom vinduene der, mens jeg satt og leste i avisa og så på TV, jeg husker jeg oppdaget en kar som så på meg.

Og det samme da jeg flyttet til Mandeville St, noen dager etter jeg fikk Arvato-jobben.

Der ble jeg også spionert på.

En gjeng ungdommer, med svarte jakker, ålte seg opp, eller en av de, på taker over lysthuset, eller hva et sånn rom som er en mellomting mellom innendørs og utendørs heter.

En ungdom ålte seg opp på det taket, eller taket ved siden av, var det kanskje, og glodde inn på rommet mitt, gjennom vindu, i speilet, som stod der fra hun finske dama fra Arvato, hva het hun da, nå stod det stille i hue, og så på meg som hadde hatt tidlig vakt vel, og sov/slappa av i senga.

Så hørte jeg vel en lyd da, kikka i speilet, og så en gjeng på tre-fire ungdommer utenfor, i 16-17 års alderen kanskje, hvorav en lå ålt oppå taket, like under vinduet til rommet mitt.

Om han bare spionerte, eller om han hadde tenkt seg inn på rommet mitt, det er vanskelig å si.

Men jeg fjerna det speilet da, og slutta å ha vindu så særlig mye oppe.

Det var bare enkeltglass, og ikke så bra isolert, så det gjorde ikke så særlig forskjell vel.

Men men.

Det rare med Randstad.

Var at, selv om jeg ikke snakket med de som jobba der.

Så forrandret f.eks. hun Joanne, måten hun presanterte seg for meg, fra Jo, fra den første tiden.

Så var hun Joanne, uten at jeg hadde pratet med hun i mellomtiden.

Og britiske damer, de er sånn, at hvis de liker deg, da sier de den korte versjonen av navnet sitt.

Men hvis de ikke liker deg, da heter de det vanlige navnet.

Det samme med hun Julia, som ble til Juliana, omtrent på samme tiden.

Så noe må nok ha skjedd.

Jeg husker han Microsoft team-leaderen, med brunt hår, og hår i nesa, han spurte, på jobb-intervjuet, da intervjuet var ferdig, om hva hun dama fra Randstad het.

Da han gikk opp trappa til 2nd floor på Cunard der, og jeg gikk ut.

Og på jobb-intervjuet, det glemte jeg, så overhørte jeg, hva Katarina (Murie), sa til han britiske team-leaderen, etter at jeg og hu snakka sammen.

Og da var jeg kanskje litt rølpete, fra den tiden fra hostellet.

Så jeg spurte vel henne hva hun drev med i byen og sånn da, som om jeg pratet med en av damene på hostellet nesten, for der dukka det opp nye damer hele tiden, så det var nesten hver dag at man begynte å prate med en ny dame.

Dem synes vel det var morsomt med en sånn kar med skjegg, som jeg hadde da, som satt og leste avisa og drakk øl og spiste pizza i loungen, hva vet jeg.

For jeg hadde fortsatt problem med trynet, så våren/sommeren 2005, så begynte jeg å ha skjegg, som jeg hadde fram til nyttår 2006 ca.

Da var trynet rimelig normalt igjen, så da kutta jeg ut det.

Men hun Katarina, sa til han britiske Microsoft team-leaderen da, at språkkunskapene mine var bra, 'but he's not a gentleman'.

Så hvorfor hun sa det, det vet jeg ikke.

Men jeg var kanskje litt for vant til å prate med alle damene på hostellet.

Men jeg spurte henne ikke om det, siden det var jobbintervju osv., jeg bare holdt kjeft.

Og jeg vet ikke hvorfor hun sa det så høyt, at jeg hørte det, men kanskje hun glemte seg, eller noe da.

Hm.

Vanskelig å si, kanskje hun var stressa, og glemte at jeg også kunne forstå engelsk, selv om jeg var norsk.

Hva vet jeg.

Jeg spurte henne heller ikke om det, senere heller, da begge jobbet som vanlige Contact Center Representatives, på Arvato, Microsoft kampanjen.

Det ble litt for rart tema å ta opp, så det ble aldri noe av.

Hun flyttet, sammen med en brite, vel, eller amerikaner kanskje, eller kanskje en fra New Zealand da, til New Zealand, sommeren 2006.

Og studerte International Business, og er nå Brand Manager for Mars sjokolade i New Zealand, har jeg sett på Facebook-siden hennes.

Så sånn er det.

Så jeg får kanskje sende hun en melding og spørre hun hva hun mente med det.

Vi får se.

Hm.

Mer da.

Jo hun finske jenta, som hadde rommet i Mandeville St. før meg, hun het Taru vel.

Kom jeg på.

Og det var hun Marianne, som senere ble team-leader, som jeg fortalte, at jeg ikke hadde noe sted å bo i helgen, siden hostellet var fullt.

Eller jeg fotalte vel bare at jeg trengte en leilighet.

Så den andre dagen jeg jobbet der, så sa Marianne, at hun Taru skulle flytte, og at jeg kunne ta over rommet hennes i et hus i Walton, i en den siste måneden av kontrakten hennes.

På de tre ukene, cirka, som jeg bodde på hostellet, så hadde jeg opplevd to dager vel, som hostellet var helt fullt.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg til Sunderland, men kom meg ikke dit, av forskjellige grunner, selv om jeg kom meg til Edinburg, Newcastle, Leeds og Manchester, men det var noe sånne mafia-greier som foregikk, virka det som, så det endte med at jeg dro tilbake til Liverpool, de to gangene jeg prøvde å komme meg til Sunderland og Newcastle osv.

Men men.

Så to netter, så hadde jeg ikke booka.

Og hostellet var fullt.

Og en heller luguber-aktig dame, holdt til i loungen på hostellet, så det var ikke så artig å være der.

Så jeg dro på byen, til utestedene stengte, og så gikk jeg litt rundt og sånn.

Men det ble slitsomt, så det endte med at jeg sov noen timer utendørs, jeg må innrømme det, men det var jo sommeren så.

Men det var bare to netter, når hostellet ikke hadde noen ledige plasser, og jeg hadde ikke så mye penger, så det var ikke sånn at jeg bestilte for mer enn tre-fire dager av gangen, fordi det ville også virket litt rart, hvorfor ville noen bo på hostellet i fire uker for eksempel.

Så da, da jeg ble tilbudt rommet i Mandeville St., så likte jeg meg ikke så bra der, for hun Melissa åpna døra, i nattkjolen, med en spy-flekk, eller noe, på nattkjolen, eller om det var en kjole hun hadde gått ut i, røyka en rev og sovna, mulig noe sånt.

Og han australieren der, Steven vel, han gikk i joggebukse og var ubarbert osv, og litt sånn rølpete stil, jeg synes han virka litt luguber, selv om jeg husker at Margrethe på jobben, Aulestad, eller noe, likte han.

Men samme det.

Det sa hu, hu kjente også Taru, og var på besøk der, første kvelden jeg bodde der.

Men sånn er det.

Og det var også noe rot i trappa.

Så jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å flytte inn der.

Men, det frista veldig lite, å sove utendørs osv., i helgen, fordi hostellet var fullt, på grunn av Matthew Street festivalen, så det endte med at jeg slo til på det rommet der da.

Og der hadde dem masse set-up med meg, hele tida.

Og de her jentene, Melissa og Janine, de rapporterte til noen, om det var politi eller mob, det skal jeg ikke si.

Og han australieren var rimelig luguber og, han kjente alle de lokale folka da, og dro på den lokale puben, ved siden av kirka i Walton der da, Dark Horse, eller noe, hele tida.

Men men.

Mulig puben het noe annet.

Så da jeg arvet noen penger fra Norge, så hadde jeg først tenkt å kjøpe en bil, og kjøre til Norge og se hva som foregikk.

Men det endte med, at jeg flytta ut fra Mandeville St., og til egen leilighet i Leather Lane, i sentrum, fordi det ble for slitsomt med alle set-upene i Mandeville St.

Men leia her i Leather Lane, er mer mer enn dobbelt så høy, som i Mandeville St.

Og den jobben jeg hadde på Arvato, var bare betalt litt over fem pund i timen.

Og den jobben jeg har nå, er det ikke så utrolig høy lønn på heller, må man vel si.

Så jeg sliter en del med regningene, må jeg innrømme, på etterskudd med alle regningene, og den ene bankkontoen er overtrukket og.

Hvis jeg hadde visst hva som foregikk, angående disse mafia-greiene, og set-upene, osv., så hadde jeg nok ikke flytta til et sted med så dyr husleie.

Men jeg synes annonsen, for den her leiligheten, i lokalavisa, så ordentlig ut da.

Og jeg ville gjerne bo et sted uten set-up osv.

Så da bare sjangsa jeg på det firma som eier den her leiligheten da.

Så det var sånn det hang sammen, at jeg flytta hit.

Men hvis det ikke hadde vært noe sånn mafia/mob ting, som foregikk, så hadde jeg sett på prisen på leia.

Og da hadde jeg sluppet å jobbe så mye overtid på Arvato, og slitt så mye med regningene mine nå.

Så derfor synes jeg det er idiotisk av politiet/myndighetene, å ikke fortelle folk hva som foregår, angående sånne mob/mafia ting, for da, hvis de ikke forteller, så blir det umulig å ha kontoll på livene sine, for jeg vet ikke hvor i byen her, som det er smart å bo, med tanke på å ha kontoll mot sånne mafia/mob ting.

Men den her leiligheten, er nok ikke det dummeste stedet å bo, det er fin leilighet, i sentrum av byen, i det beste strøket omtrent vel, så det er skikkelig snobbete.

Men men.

Så jeg burde nok ikke klage.

Men, våren 2006, så satt plutselig, Joanne, og en annen dame, jeg tror ikke det var Julia/Juliana, og smilte til meg.

Kan de ha vært noe med politiet eller noe da.

Det var jo på den tiden jeg ringte anonymt til Oslo-politet, angående at jeg trodde søtra mi var under kontroll av mafia, pga. telefoner osv., jeg fikk fra hu.

Jeg ringte anonymt, for onkelen min, han insisterte jo på, i 2005, at jeg måtte til psykolog, for å få bo på gården der, og jeg gikk med på det, for å roe han ned, sånn at han kunne skjønne at jeg ikke løy om de her mafia-greiene som foregikk i Oslo osv. da.

Så jeg regnet med, at grunnen til at politiet ikke hjalp, når jeg ringte, kan ha vært fordi onkelen min, eller søstra mi, eller den psykologen f.eks. da, kanskje sa til politiet at jeg var sinnsyk, eller noe da.

Hvem vet.

Så derfor ringte jeg anonymt, fordi jeg ikke fikk noe hjelp, når jeg sa navnet mitt.

Så ringte jeg en gang til, og da sa jeg det samme om broren min, uten at jeg vet om noe forgikk der egentlig, men jeg synes nå jeg kunne gjøre det da.

Om det kan ha vært sånn, at dem tok ned noe mafia i Norge/Oslo, på den tiden, våren 2006, og at det var derfor Randstad-damene smilte.

Det er vanskelig å si, for ingen har fotalt meg noe om ting som dette, som det ikke står om i avisa, hverken før eller etter, jeg først overhørte om det her mafia-forfølging greiene, i 2003.

Men disse Randstad-damene, må nok ha spionert på meg, på noen måte.

Fordi, jeg snakket nesten aldri med de.

Og først, uten at jeg snakket med de, så ble de sure på meg, og skiftet navn fra Jo til Joanne, og fra Julia til Juliana.

Uten at jeg kan si at noe spesiellt hadde skjedd.

Og senere, et halvt år senere igjen kanskje, så satt de plutselig å smilte pent, og så på meg, men jeg satt og jobbet da.

Igjen uten at noe spesiellt hadde skjedd mellom meg og Randstad.

Så her har det nok vært noe baksnakking og/eller spionering ute å gått.

Og det tror jeg nok må ha vært ganske mye av, bak ryggen på meg, de siste årene.

Og ikke så veldig mye prating/'leveling' med meg, i det hele tatt, fra noen som helst.

Jeg sier det jeg vet, og skriver om det på bloggen.

Og folk sier ingenting til meg, men de ber meg tenke fremover.

Og det er ikke sånn det skal være, det betyr alle driver å fucker med meg.

Så hva det er de dekker over, det er vanskelig å si.

Men de har vel gjort noe de ikke tørr å fortelle om da.

Så hva de har gjort, det er vanskelig for meg å si.

Men å oppføre seg sånn, jeg kan ikke akkurat si, at jeg synes at det er noe artig.

Det er sikkert artig for politiet å ta ned mafia osv.

Men om det er så artig for min del, at de driver å ødelegger livet mitt osv., det vet jeg ikke.

De er kanskje for feige, til å tørre å gjøre jobben sin selv da.

Jeg var student, så jobben min var å bli ferdig med utdannelsen min, i 2003.

Jobben min, var ikke å bli tullet med, å få livet ødelagt av politiet.

Det hører ikke noe steder hjemme.

Folk har rett til å bestemme over livet sitt selv.

Men det virker som at ingen synes at jeg har rett til det.

Så hva alle drittsekkene driver med, det vet ikke jeg.

Men det er vel en verden av drittsekker da.

Så jeg håper folk er fornøyd da.

Jeg synes nesten ikke jeg kan se det på noen annen måte, når jeg blir fucka med på en måte som det her.

Så hvor alle drittsekkene kommer fra, det vet ikke jeg.

Men verden har vel blitt sånn da, at alle har blitt drittsekker.

Hva vet jeg.

Det er vel idealet å være en kynisk drittsekk da.

Men at alle skal slå seg sammen, og være kyniske drittsekker mot en person, som meg da.

Det synes jeg høres helt kvalmende ut.

Så jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

Men jeg får håpe folk er fornøyd med dritten sin da.

Det får man håpe at dem er, og at dem har lykke til i forbindelse med det.

Så får jeg ta forbehold, hvis det er folk som ikke vet hva som foregår.

Det vet jeg ikke.

Men det er nok rimelig mange som er med på den her fucka med rettighetene mine.

Så det er helt sinnsykt, mener nå jeg.

Så hele verden er sinnsyk og en er en gjeng med drittsekker.

Er det sånn det er.

Fy faen, sier jeg.

Ja, da tror jeg at jeg må tenke lenge, hvis jeg skal finne ut hva jeg skal gjøre med det.

Det vet jeg ikke hvor enkelt det er.

Det får man kanskje se.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog