Flashback til 1999. (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til 1999, var det vel, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

David Hjort, som jeg ble kjent med, da begge jobbet på Rimi Bjørndal, i 1997, var det vel.

Han hadde da fått seg ny dame, Linn Korneliussen, fra Florø.

Han pleide å dra på ferie til Florø, for der hadde han en kamerat, fra techno-miljøet, som jeg ikke husker navnet på.

Han ville bare ha damer med smale romper, husker jeg David sa.

Men men.

Han hadde flytta til Florø, på noe tiltak, for å komme unna dop-miljøet, eller noe sånt.

Men dem hadde visst festing og sånn der oppe og.

Og en gang David kom tilbake fra Florø, så hadde han med seg ny dame, Linn.

Jeg trengte noen til å jobbe i kassa på Rimi.

På Rimi Nylænde.

Fordi hun vi hadde der, en lyshåret jente, fra Lambertseter, som låseansvarlig Hilde, fra Nordstrand, som var sammen med en italiener vel, kjente.

Hun slutta ganske med en gang.

Så da stod vi uten kassa-medarbeider, på dagtid.

Så da passa det bra, at dama til David, trengte jobb.

Hun var litt treg, pga. noe lærevansker, eller noe sånt.

Men det var stille på dagtid, og jeg og Stian, som var assistent, vi var bare glad at vi hadde noen som kunne sitte i kassa.

Så hun fikk bare lov å sitte i tre kvarter, å telle kassa, det funka helt fint.

Det er mulig hun bare fikk betalt for en halvtime, siden det var standard, ettersom jeg skjønte da, det er mulig.

Men det funka i hvertfall.

Untatt en gang, da hadde Linn på seg skaut, og en annen gang kåpe.

På jobb, men hun tok av det ganske raskt vel.

Men det var rimelig rart, husker jeg.

Jeg chatta en del på nettet, på den tida her.

På sol20ognoe, på web eller irc, eller hvor det var da.

Jeg chatta en påske, da jobba på Rimi Bjørndal vel.

Kanskje påsken 97.

Noe sånt.

Da chattet jeg med en dame som het Lella, eller noe, som nick, og det var også en kar som het Falbe, eller noe, som hang der.

Jeg likte hun Lella, eller hva hun het, men jeg tror hun hadde type, og jeg var ikke så selvsikker, på den tida der, så det var vel sånn, at det å be ut damene, ikke var det første jeg spurte om.

Men seinere, etter at jeg hadde litt mer hell med damer osv., og ble butikksjef osv., da fikk jeg litt bedre selvtillit igjen.

Men jeg chatta også med søstra til hun Lella.

Ei som het Urd.

Og hun virka også veldig fin og ordentlig osv.

Men hun var liksom så ordentlig, syntes jeg, at hun nesten for bra, for meg, å prøve å sjekke opp, for selvtilliten min, var ikke helt på høyden, etter 80 og 90-tallet, osv.

Så jeg prøvde aldri å sjekke opp henne.

Men hun var hyggelig å prate med.

Hun jobba på Aftenpostens Kundeservice.

Da jeg ble butikksjef, i 1998, så fikk jeg noe kredittkort, og billån osv., hos DNB.

Og jeg fikk også høyere lønn.

Og da moren min døde, i 1999, så fikk jeg også en del penger, i noe livsforsikring, som muttern visstnok hadde.

Selv om jeg nok syntes da, at det hørtes litt rart ut, jeg hadde ikke forventet det, hun hadde jo problemer, og hadde ikke god råd, såvidt jeg visste.

Og hvordan kan en som hadde kreft, som muttern, få livsforsikring?

Det kan man nok lure på.

Men jeg fikk dekket avis av Rimi, sånn var det nok.

Så jeg ringte Aftenposten da, og bestillte abonnement av Aftenposten igjen, som jeg også hadde på Skansen Terrasse, som jeg og Glenn og søstra mi, og også Hildegunn og Rune, spleisa på.

Men jeg avbestilte Aftenposten igjen, et par år senere.

Fordi jeg fikk ikke tid å lese avisa så mye da, jeg hadde litt for mye å gjøre.

Og jeg hadde da pc-en stående på stuebordet.

For jeg fikk etterhvert bredbånd, og jeg satt foran pc-en så mye, så jeg flytta den like godt til stuebordet.

Og for de som har lest Aftenposten, før det ble tabloidformat, ettersom jeg mener å ha fått med meg fra Norge.

De vet at den avisa, den tar mye plass, å lese.

Så jeg fikk nesten ikke plass til avisa, på stuebordet, ved siden av pc-en.

Så jeg droppa den avisa, jeg leste jo alle nettavisene uansett.

Men da var det en ung dame som ringte fra Aftenposten, og spurte hvorfor jeg slutta å abonnere.

Jeg sa det her da, med at avisa tok for stor plass, jeg hadde nesten ikke plass til avisa på stuebordet.

Men om dem fikk for mange sånne klager, eller hva det var.

For nå er vel den avisa tabloid, eller ihvertfall noen av utgavene.

Men egentlig så var det heller ikke så mye å lese i den avisa, skal jeg være ærlig.

Hvis det ikke var annonser og sånn, som man var på utkikk etter da.

Da var det sikkert greit å ha den avisa.

Men hun dama som ringte, hun var så vennlig.

Og det var nesten aldri damene i Oslo, som jeg kan huske, av en eller annen anledning.

Untatt de utenlandske, som jeg jobba med på Rimi osv., de pleide å ikke å være så kalde, ofte, som mange av Oslo-damene, fikk jeg inntrykk av.

Men det er mulig at jeg bodde i feil bydel.

På St. Hanshaugen, ble jeg jo aldri kjent med noen.

Men da jeg bodde på Abildsø, ti år før, da ble jeg jo kjent med folk.

Men på byen ble jeg sjelden kjent med folk, må jeg vel si.

Men kanskje hun som ringte hadde prata med hun Urd, eller noe.

Hva vet jeg.

Det var noe med stemmen hennes, at hun var ganske interessert osv., i hvorfor jeg ikke ville abonnere på avisa lengre.

Men hva det egentlig var, det vet jeg ikke.

Men noe var det kanskje.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog