Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

Ring 3, er vel det, store ringvei.

På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

(Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

Pga. den lange oppsigelsestiden.

Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

Så det kan være et lite 'drawback' ved å være butikksjef i Rimi.

Eller kanskje et stort drawback.

Noe sånt.

Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

Og man må ofte jobbe overtid.

Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

I 94 og 95 osv.

Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

Og det var ikke så sosialt der.

Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

Eller noen kanaler med engelsk fotball.

Neida.

Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

Så det var ikke så spennende egentlig.

Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

Men ikke jobbhelgene da.

Og jeg trente vel en god del, det er sant.

Men mye av tiden gikk til jobb.

Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

Det hjalp.

At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

Ikke så ofte i hvertfall.

Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

Så sånn er det.

Men men.

Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

Den var på 140.000.

Mener jeg det var.

Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

Det var kanskje 500 i året, eller noe.

Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

Men det var ikke mye.

Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

Det var 140.000, og det var det.

Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

Men jeg jobba like hardt fordet.

Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

Men men.

Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Selv om jobben vel må sies å være den samme.

Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

For jeg hadde også noe studielån.

Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

Noe sånt.

Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

Enda jeg klagde osv.

Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

Ingeniører, var det mangel på i Norge.

Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

Jeg var god på internett, og programmering.

Jeg klarte å bygge pc-er selv.

Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

Og drev mye med data og studier hjemme.

Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

Det var planen.

Men neida.

Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

Til Sunderland, høsten 2004.

Det var da en nødløsning.

Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

Så sånn var det.

Jeg hadde også en plan B.

Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

At, 'så kjedelig da'.

Altså å jobbe i kontor.

For å få henne til å bli værende i Rimi.

Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

Dog uten lønn.

Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

Av en eller annen grunn.

Hun forklarte ikke det.

Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

Det var jo en plan b det og.

Bedre enn ikke noe i hvertfall.

Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

Så sånn var det.

Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

HiO, har uansett, en to-års grad også.

Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

Men de, som nå heter NITH vel.

De vil ikke sende meg disse papirene.

Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

Så her er det noe fusk, som foregår.

For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

Så her er det mye tullball.

Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

For ingen har fortalt meg noe.

Men men.

Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at 'jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg'.

Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

Men hørte dem gjorde jeg.

Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

Men sånn er det.

Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

Så sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog