PS.
Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.
Men jeg ser at noen søker på 'Erik Ribsskog, Per Furuheim'.
Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.
Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.
Men men.
Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.
Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.
Og da satt jeg på i samme bil som han.
Jeg tror mora hans var der og, muligens.
Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.
Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.
Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.
Så tenkte han inni seg, 'hvor er målet nå'.
Og så kikka han ikke opp.
Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.
Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.
Noe sånt.
Og da sparte han mye tid da.
For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.
Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.
Så det var egentlig et veldig smart tips.
At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.
Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.
Og også gjerne lavt.
Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.
Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.
Eller, det er kanskje ikke så enkelt.
Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.
Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.
I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.
Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.
Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.
Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.
Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.
Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.
Det kan ha vært i 1977 eller 1978.
Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.
Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.
Ikke så langt unna Bergerbanen.
Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.
Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.
Noe sånt.
Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.
Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.
Det her var på begynnelsen av 80-tallet.
Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.
Så sånn var det.
Dem prata ikke så mye til meg.
Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.
Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.
Men jeg huska ikke navna på dem da.
Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.
Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.
Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.
Eller triologien.
Noe sånt.
Så faren min var kamerat med faren dems da.
En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.
Jeg husker ikke hva faren het.
Hm.
Samme det.
Men en St. Hansaften, på 70-tallet.
Kanskje i 1976 eller 1977.
Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.
Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.
Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.
Og det som var.
Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.
Dem heiv da sånne planter som er i vannet.
Hm.
Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.
Ikke siv.
Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.
Hm.
Hva heter det da.
Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.
Det er nesten som tang og tare.
Det kan hende det var tare, det er nok mulig.
Skal jeg sjekke.
Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.
Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.
Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.
Og den lukta husker jeg enda.
Det her var kanskje i 1976 eller 1977.
Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.
Pluss røyk fra bålet.
Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.
Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.
Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.
Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.
Noe som skjer en gang iblant fremdeles.
For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.
Men men.
Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.
Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.
I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.
(Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?
Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.
Men men).
Og mora til Petter og Christian.
Tove Grønli.
Hun døde, i 1980, eller noe.
Må det vel ha vært.
Eller på begynnelsen av 1981.
Av hjerneblødning, sa faren min vel.
Kripos kom til Bergeråsen.
De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.
Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.
Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.
Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.
Som sa, engang vi så på håndballkamp.
(Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).
Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.
Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.
Så sånn var det.
Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.
Men men.
Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.
Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.
Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.
Untatt den her søndagen da.
Så banka Willy på døra.
Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.
Så jeg kjente han ikke igjen nesten.
Og jeg gikk bare å henta faren min.
Så fortalte Willy at Tove var død da.
Helt bleik i tryne, og sånn.
Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.
Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.
Carl-Otto.
Som hadde en spansk eller mexicansk dame.
Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.
Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.
Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.
Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.
Og hos meg i Hellinga da.
Og de kjente også Christell.
Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.
Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.
Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.
Sa Christian sånn i 1980, eller noe.
Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.
Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.
Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.
Men men.
Så det var litt døvt, at mora dems døde.
For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.
Altså som tante Tone eller tante Inger.
Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.
Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.
Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.
Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.
Tror jeg det må ha vært.
Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.
Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.
Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.
Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.
Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.
Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.
Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.
Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.
Der fikk jeg lov å henge av Tove da.
Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.
Så da, så ble jeg deppa.
Men, det som skjedde da.
Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.
Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.
Selv om dem var jenter.
For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.
Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.
Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.
Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.
Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.
Men men.
En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.
Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.
Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.
Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.
Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.
Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.
Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.
Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.
Så dukka hu opp i vinduet mitt der.
Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.
Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.
Men men.
Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.
Og da leika jeg og Christian og Per da.
Christian hadde respekt for han Per.
Han var tøff og kraftig da.
God til å spille fotball, som jeg forklarte.
Christian var også god til å spille fotball.
Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.
Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.
For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.
Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.
Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.
Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.
Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.
Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.
Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.
Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.
Så sånn var det.
Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.
Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.
Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.
Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.
Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.
Noe som ikke var lov.
Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.
Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.
Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.
For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.
For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.
Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.
'Har Anne Katrine gått?'.
Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.
Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.
Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.
Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.
Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.
Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.
Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo jeg og hun Hilde.
Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.
Men men.
Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.
Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.
(Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).
Ruth Furuheim hadde fire sønner.
Og en mann som var litt spesiell.
Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.
Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.
Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.
Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.
Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.
Han var kanskje litt gammel til å gå der da.
Han gikk nok på ungdomsskolen da.
Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.
Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.
Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.
Og at han dro inn der i helgene.
Jeg var vel da 15-16 år kanskje.
Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.
Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.
Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.
Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.
Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.
For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.
Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.
Så den var ganske kul.
Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.
For jeg festa dem bare med teip.
Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.
Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.
Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.
Så sånn var det.
Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.
Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.
Får ikke håpe at han døde han og.
Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.
Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.
Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.
Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.
Eller sinnsyk.
Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.
Jeg og Ulf Havmo.
For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.
Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.
Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.
For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.
Men det var ikke så smart.
Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.
Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.
Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.
Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.
Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.
For jeg var ikke helt med alltid.
Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.
Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.
Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.
Men men.
Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.
Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.
Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.
Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.
På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.
Der stod luftgeværet.
Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.
Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.
Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.
Men neida, det stod utafor verkstedet.
Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.
Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.
Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.
Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.
Så jeg trodde han skulle klikke helt.
Men han sa ikke noe.
Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.
Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.
Han virka ikke noe gæern for meg.
Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.
At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.
Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.
Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.
Det var så dumt.
Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.
Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.
Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.
Det er mulig.
Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.
At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.
Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.
Hva vet jeg.
Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.
Men men.
Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.
Og prata lenge og sånn.
Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.
I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.
Og han faren til Per og dem da.
Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.
Eller veldig sånn konform, eller noe.
Litt spesiell da.
Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.
Ikke ofte nok til å si noe.
Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.
Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.
Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.
Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.
Men men.
Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.
Og ikke som kamerater.
For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.
Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde 'gulere tenner enn meg', til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.
Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.
Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.
Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.
Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.
For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.
For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.
Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.
Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.
Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.
Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.
Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.
Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.
Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.
For han Christian hadde klagd på han Per.
Eller han ville dra opp dit.
Noe sånt.
Men men.
Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.
For jeg pleide ikke å henge oppi der.
Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det står også, at noen søker på 'Siv Jensen, Kjetil Ree'.
Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.
Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.
Så jeg lurer på om de kan være i slekt.
Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.
Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.
Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.
Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.
På grunn av trakasseringa hans på Wiki.
Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.
Men det er kanskje andre som veit det.
Kanskje han er broren til han Erik Ree?
Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.
Kanskje dem ikke er i familie.
Det er mulig.
Vi får se.
Innlegg
