Der det har vært drap i Oslo nå, (Dragonstien), det må vel være den veien, som jeg gikk til t-banen, da jeg bodde på Ungbo

PS.

Det her er soveromsvinduet mitt, (som så litt mørkt ut, synes jeg):



PS 2.

Her er mer om dette:



http://www.vg.no/nyheter/innenriks/knivstikking-i-oslo-ett-barn-drept/a/10131419/

Dette er et uttrykk, som jeg har, etter min tremenning Øystein Andersen

http://vgd.no/forbruker/mat-og-drikke/tema/569733/tittel/brusmaskin/innlegg/6364303?xtmc=&xtcr=28#post6364303

PS.

Det er forresten ikke sant, det som Øystein Andersen skrev, i en Facebook-melding, (for noen år siden).

Nemlig at vi bare kjente hverandre, da vi var små, (eller noe lignende).

Jeg så Øystein Andersen første gang, i jordbæråkeren, til familien Sand, (på Sand), sommeren 1986, (da han plukka jordbær der, (og også kasta et par jordbær, på noen andre folk som plukka der, vel), sammen med Kjetil Holshagen).

(Jeg plukka jordbær, i den samme åkeren, fordi at min far, ville at jeg skulle holde min fetter Ove, (fra Son), med selskap, (eller passe på han), under denne jordbær-sesongen.

Noe sånt).

Den siste gangen, som jeg liksom vanket, sammen med Øystein Andersen, det var høsten 1993, (mener jeg å huske), da han besøkte meg, (og min søster Pia), på Ungbo, i Skansen Terrasse, (på Ellingsrudåsen, i Oslo).

Øystein Andersen sa da det, at han ikke ønsket, å ha noe mer, med meg å gjøre, (av grunner som jeg ikke forstod, men jeg måtte bare akseptere det, selv om jeg må si, at dette var en merkverdig og uforståelig oppførsel, av Øystein Andersen).

(Og jeg må vel også si det, at denne 'scenen', ble litt flau for meg, siden at Øystein Andersen sa dette, mens min søster Pia, også oppholdt seg, i 'Ungbo-stua' der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

Min Bok 4 - Kapittel 95: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXIV

De dynene, som faren min, Arne Mogan Olsen, var innom på Ungbo med, til Pia og meg, jula 1994, (må det vel ha vært).

Det var ekstra lange dyner, forresten, husker jeg.

Og de mener jeg at han la i boden, på Ungbo der.

For jeg lå vel og sov vel, da han var innom med de dynene.

Men så banka han vel på døra, til rommet mitt, (tror jeg), og sa fra om de her dynene, (og at de var ekstra lange), da.

Og de dynene, de så jeg vel aldri noe til forresten.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg lurer på om Pia også tok med seg min dyne, da hu flytta fra Ungbo, sommeren 1995.

(Hu spurte ihvertfall om det, husker jeg.

Men jeg svarte 'nei', da.

Men det er mulig at det ikke var nok, til å stoppe søstera mi.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Men det var nok antagelig derfor, at jeg var litt irritert, og også tok med meg noen ting, som stod i den boden, (men som egentlig ikke var mine), da jeg selv flytta fra Ungbo, i januar 1996.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde på Abildsø vel.

Så hendte det noe, da Magne Winnem og jeg, var ute på byen.

(Som jeg lurer på om jeg har glemt å skrive om tidligere).

Magne Winnem og jeg, vi var oppe i andre etasje, på Burger King, i Grensen der.

Etter å ha vært på byen, og drukket, på Marylin, vel.

Og på Burger King der, så var det en pakistaner, (eller noe), som ville ta håndbak, da.

Og han hadde mye større armer enn meg, så jeg syntes at det ble litt urettferdig, da.

Men jeg sa det, at jeg ble med på å ta håndbak, hvis han tok håndbak, mot Magne Winnem, etter å ha tatt håndbak mot meg.

Så han pakistaneren og meg, vi tok håndbak da, og jeg tok i alt jeg kunne, da.

Så det ble ganske jevnt, selv om han pakistaneren var større enn meg, og til slutt slo meg, da.

Men da, så ville ikke han pakistaneren ta håndbak, mot Magne Winnem.

(Som var større enn meg, og cirka like stor som han pakistaneren, vel).

Så det var rimelig rart da, husker jeg, at jeg syntes.

Men han pakistaneren var kanskje sliten da, etter å ha brutt håndbak mot meg.

Det er mulig.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det siste jeg skal skrive om, fra den tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det er noe som jeg har grudd meg litt, til å skrive om.

For det her er som noe rimelig flaut, å skrive om da, må jeg innrømme.

For jeg ble nemlig utsatt for en 'nær-homo-opplevelse', (må jeg innrømme), på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og det begynte sånn, at jeg pleide å henge litt i Frognerparken, og sole meg og spille fotball, i sommerferien min, 1995.

Og da kjedet jeg meg jo litt, da.

Siden jeg tok kjøretimer, og ikke hadde råd til å dra på ferie.

Men jeg hadde jo lært meg veien, å gå, fra Frognerparken, og ned til sentrum.

Så etter at jeg hadde ligget og solt meg da, i Frognerparken.

Så pleide jeg å gå ned til Oslo sentrum, da.

Og dette var nok i fellesferien.

For jeg husker det, at det eneste stedet, hvor jeg så noe liv, det var i Kirkegata.

Ved utestedet Green Apple der, vel.

(Eller om det var nabostedet).

Så jeg dro dit en gang, en helg da, sommeren 1995, (må det vel ha vært).

Og da drakk jeg meg full der, og dansa med ei flott brunette, i begynnelsen av 20-årene, husker jeg.

(Eller jeg dansa vel ikke med henne.

Men vi dansa på det samme dansegulvet, da).

Og hu brunetta, hu satt seg plutselig på fanget mitt, når jeg satt og drakk en øl, på det her utestedet da, husker jeg.

Og det her var ei deilig og sexy brunette, da.

Så jeg skjønte ikke helt hva som foregikk.

Og jeg var veldig full da, og hadde ligget lenge i sola, og blitt litt sommerkåt kanskje, (må man vel si).

Så jeg klarte ikke å få sagt noe, da.

Men var nærmest i sjokk, over å plutselig ha fått denne sex-bomben, på fanget mitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig, så kom det en pakistaner bort til hu sex-bomba, og reiv henne bort fra fanget mitt, da.

Og jeg var nesten likeglad, (husker jeg).

For jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hu først hadde satt seg meg på fanget mitt, liksom

Jeg så bare på den tida hu hadde sitti på fanget mitt, som en 'bonus', liksom.

Siden jeg egentlig ikke kjente henne da, (mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg gikk nå etterhvert ut fra det her utestedet, i Kirkegata, da.

Full og kåt, (av øl-en og hu sex-bomba, da), må jeg vel si.

Også kom det en albaner, (eller noe), i 20-åra vel, etter meg, da.

Og han spurte meg om noe greier, da.

Og jeg følte meg ganske ovenpå, og var ganske full, (og hadde kanskje liggi for lenge i sola, tidligere den her uka).

Så jeg hørte på hva han utlendingen sa, da.

Og jeg husker ikke helt hva han ville.

Men det endte med at jeg, (som var drita full), ble med han bort mot hore-strøket der, da.

Og da dro han utlendingen med meg, bak en hekk, og begynte å runke der.

Og ville at vi begge skulle runke, da.

Jeg syntes at det her var litt dumt, men jeg var så full, at jeg ble med på det her, da.

Så vi stod bak en hekk der og runka der, da.

Jeg la merke til at pikken hans var omtrent like stor som pikken min.

Men at han hadde et enormt pikk-hue, da, (noe jeg ikke hadde, må jeg innrømme).

(Og pikken min er også litt skeiv forresten, og det tror jeg ikke at pikken hans var).

Han utlendingen fortalte meg det, at ei dame en gang hadde spurt han, om han kunne kjøre henne, fra nedenfor Ekeberg der, (eller noe), og til sentrum.

Og da runka hu han da, (sa han), som betaling, for den kjøreturen.

Og han fortalte det, at han var så desperat da, (eller noe).

Og han prøvde også å hjelpe hånda mi å runke, (mens han selv runka), husker jeg.

Men det her syntes ikke jeg at var så artig, da.

(For jeg var mer glad i damer, for å si det sånn).

Så jeg syntes at det her ble ganske kjedelig egentlig, da.

Og jeg husker at jeg foreslo ovenfor han utlendingen, at han bare burde kjøpe seg ei hore, hvis han var så desperat.

Men det ville han ikke da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Men da sa jeg, (som var i så godt humør, etter å ha hatt hu sex-bomba på fanget, og siden jeg hadde drukket og hadde sommerferie, osv.), at det hadde jeg selv faktisk litt lyst til å gjøre.

(Når jeg først dreiv å tulla så mye.

Og hadde vikla meg inn i den her nær-homo-opplevelsen, (og hatt hu sex-bomba på fanget), osv., da).

Og da la han utlendingen merke til det, at det stod hore 'borti der', liksom, da.

(Ei slank, blond dame i 30-40-årene vel).

Og sa fra til meg om det, da.

Så da gikk jeg bort og spurte henne hvor mye penger hu skulle ha da, husker jeg.

Og hu skulle ha 500, (eller noe), som jeg hadde i lommeboka da, siden jeg liksom alltid hadde penger, på den her tida, for jeg sløste aldri noe særlig, hverken på byen, eller når jeg kjøpte mat og sånn, da.

Og da betalte jeg henne 500, da.

Også begynte hu og ri meg, på fortauet der, i en av sidegatene til Karl Johan, da.

Men jeg kom ikke, (for jeg hadde drikki så mye da, må vel grunnen ha vært).

Men jeg spurte hu hora, (der jeg lå oppå jakka hennes, (eller noe), på fortauet vel), om hu kunne vise meg fitta si litt.

For da trodde jeg at jeg skulle klare å komme, mens jeg runka, da.

Og det gikk hu med på, etterhvert da, å la meg se på fitta si litt.

Mens hu lo litt da, og sa at jeg måtte forte meg, (eller noe sånt), da.

Og til slutt, så måtte hu dra, da.

Uten at det hadde gått for meg, da.

Siden jeg var rimelig full, da.

Og da bare dro jeg hjem til Ungbo igjen, da.

Og venta kanskje borte på Galleri Oslo, på at T-banene skulle begynne å gå igjen.

(Noe sånt).

Så det her var en rimelig spesiell opplevelse da, husker jeg.

Som hendte en gang, i sommerferien, i 1995, vel.

Og som jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å skrive om.

Men jeg tenkte det, at jeg får prøve å ta med om alt, da.

Når jeg først er i gang med å skrive de her memoarene, liksom.

Men da venta jeg ihvertfall helt til slutt, i Min Bok 4, med å skrive om den her flaue opplevelsen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette var slutten, på Min Bok 4.

Jeg flyttet jo til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i januar 1996.

Og hva som hendte, den tida jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i Min Bok 5, (tenkte jeg).

Så vi får se når jeg klarer å få begynt på det.

Vi får se.

Oppsummering av gullkorn fra Min Bok-bøkene

'Løgn trenger mange ord'.

Sos. øk.-lærer Herbjørnsen, Gjerdes videregående, skoleåret 1988/89.


'Det kan jo ikke ha vært de [afrikanerne] som stjal juice, for vi har jo ikke noen saks'.

Min søster Pia Ribsskog, Ungbo, Skansen Terrasse 23, Ellingsrudåsen, sommeren 1994.

Min Bok 4 - Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

(Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en 'søskenbarn-fest', i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som skjedde, på dette 'Ågot-hus-besøket', det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

Men det gadd de ikke, da.

Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

(For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

Og det her hørtes rimelig 'svett' ut, for meg, da).

Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg 'tyn', fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

Da hadde hele gjengen trukket inn i 'Ågot-huset', istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

(Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den 'sement-kloss'-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

(For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

(Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at 'hvordan skal du klare å forsvare deg selv', (eller noe).

Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

Men det sa jeg ikke noe om, da.

For jeg var ganske moden, da.

Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

(For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

(Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

(Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

(Hvem vet).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

(Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

(Ei med mørkt hår, vel).

Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

(Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

(Eller hvordan det her var, igjen).

Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

(Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

(Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

Vi får se.

PS.

Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

(Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

Men sånn som jeg så det.

Så var det en ting å lage et program.

Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn 'slave-jobb', (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

Den var det også en skive tomat på da, forresten.

Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

At jeg fant fram et gammelt brød.

For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

Og det samme med osten, kanskje.

Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 4 - Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i 'gamle dager', sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

Det var ihvertfall et tørkeskap der.

Men likevel så brukte denne 'troikaen' alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod 'rens lofilteret' osv., på de her maskinene, da.

Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

(Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i det vaskerommet, på Ungbo.

Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

Og så satt jeg på vasken min.

Men når jeg kom hjem fra jobben.

Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

(Men det husker jeg ikke helt sikkert).

Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

At han Rune kødda, (mener jeg).

Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

(Mens jeg var på jobben).

Sånn at det ble oversvømmelse der.

For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

Nei, den må nok ha fått litt 'hjelp', mistenker jeg nå.

For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

Siden jeg hadde vokst opp aleine.

Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

(Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på 'landet', fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer 'laid-back', og usnobbete da, iforhold til BI.

Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

Jeg svarte 'Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod'.

For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

(Han sa 'Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod', (eller om han sa 'Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod', eller noe), da).

Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for 'Rimi Lambertseter'.

Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

Så begynte jeg ihvertfall å si 'Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod'.

Istedet for å si 'Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod', da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

At, 'hva er du sier, når du svarer telefonen?'.

Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var 'kylling', (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

Så dro han meg med, til butikken, da.

På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at 'søren jeg har jo drukket en øl', (eller noe).

Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

(Noe sånt).

Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

Og så sa han til meg, 'har du skjorta inni undisen, Erik?', (eller noe sånt).

For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

(Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

Noe sånt, kanskje).

Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

(Ifølge Thomas Sanne, da).

Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

Og der, så kjeda jeg meg litt.

Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

(I the Cure 'Mixed Up' t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

(Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

Hva vet jeg).

Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

(Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at 'hu har bare Rimi'.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

(Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

(I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

(Før jeg dro i militæret, vel).

For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet 'Terminator 2', (husker jeg).

Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

(For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

Men da ble Magne Winnem sur på meg.

Etter at de damene hadde gått, igjen.

For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

(Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

Av en som jobba der.

Siden, (som han sa), at 'vi ikke bare kunne stå der og spille flipper'.

(Noe sånt).

Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

(Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

Og i retning av Skansen Terrasse.

Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

(Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

(Ei jeg ikke engang visste hvem var.

Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at 'tror du jeg har grønn truse, eller?', (noe hu sa rimelig høyt, da).

(Av en eller annen grunn).

Mens hu vel smilte også, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

(Mens jeg skulle til T-banen, da).

Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

Siden jeg var en 'fattig' student, på den her tiden, da.

Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

(Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at 'sånn t-skjorte har jeg også'.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

(Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

(Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

(Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het 'Neuromancer', av William Gibson.

(Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

For det var vel i den boken, at utrykket 'cyberspace' oppstod, (med mere).

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

(Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

Og muligens spilt litt fotball, da).

Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

Og like nedenfor Slottet der.

Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

Og Slottet da, selvfølgelig.

Og disse fire 'hovedbygningene', i Oslo sentrum.

De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

(Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som veit).

Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

(For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

Hu var fra Sørlandet, vel.

Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

Men det ble ikke til det, da.

Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

(For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

(For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

(På midten av 90-tallet, vel).

Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

'Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?', hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

(Noe sånt).

'Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger', hadde Axel svart, da.

(Noe sånt).

'Jasså, er du en sånn kjekkas du?', hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

(Noe sånt).

'Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger', hadde Axel svart da, (sa han).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

(Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

(Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

Vi får se.

Det her mener jeg er der jeg bodde, på Ungbo. Bildet er tatt fra der telefonkiosken står, så det holdt å ha personsøker, når man bodde der

http://www.osloby.no/nyheter/krim/Politiet---Skyting-i-Oslo-var-ikke-gjengoppgjor-6954696.html

PS.

Til venstre, på bildet nedenfor, så kan man se den lille skogen, som jeg en gang gikk ut i, midt på natta.

Med endestykket, til den senga, som jeg hadde fått, av faren min, (da jeg flytta inn på Ungbo der, sommeren/høsten 1991).

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

For senga var for kort, så jeg satt det endestykket, til senga, opp mot en stein, da.

Også hoppet jeg på endestykket, sånn at det øverste bordet knakk.

Sånn at jeg kunne få rettet ut beina mine, mens jeg sov, da.

Men det nederste bordet, det stakk fortsatt litt opp, over madrassen.

Så den senga var fortsatt litt ukomfortabel, siden jeg liksom måtta ha anklene mine liggende, oppå det siste bordet da, som var igjen, på det endestykket.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:



http://www.osloby.no/nyheter/krim/Mann-skutt-flere-ganger-i-bena-6954179.html

Min Bok 4 - Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

(Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

(Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

Neida.

Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

(For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

Og hadde mye fritid, da).

Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

(Og ikke første etasje).

Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

(Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

(Siden Pia også bodde der, da).

Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

(For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

(Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

Vi prata nesten ikke med hverandre.

Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

Så svarte både Pia og Glenn Hesler, 'ja', til det, da, (husker jeg).

Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

(Eller hva det firmaet het, på den tida).

Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

(Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

Noe jeg hadde gleda meg til.

Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da ble jeg skuffa husker jeg.

Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter denne fadesen.

Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo

Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et 'krumspring', som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).

Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.

Og så spurte jeg hele 'Ungbo-gjengen', (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).

Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.

Det sa jeg at var greit.

Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra 'Torgbua-dama', at den filmen, den var lånt en dag for lenge.

Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.

For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.

Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).

(Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.

For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.

Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).

Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.

Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i 'lavmål-oppførsel', å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.

Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en annen rar episode, med han Rune.

En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.

At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).

Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).

Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).

(Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).

Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.

Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).

Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.

Hvem vet.

For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.

Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.

Det var liksom sånn husreglene var, da.

Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.

Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.

(Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).

Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).

(Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.

Noe sånt).

Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.

(En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).

Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).

Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.

Og vist dem bankkortet, til Pia, da.

Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.

Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).

(Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).

Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.

(Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).

Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).

(Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.

Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Her kan man se hvorfor jeg leide vaskemaskin, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Borettslag. Man kunne ikke bruke vaskekjelleren på kvelder og søndager

http://home.gethome.no/skanb/husordensregler.html

Min Bok 4 - Kapittel 22: Mer fra Ungbo

Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

(Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

Og det sa søstera mi at var greit, da.

Så Pia vaska opp min oppvask.

Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

(Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

(Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

Noe sånt.

Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

Men det var jeg ikke, dessverre.

Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

(Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

(Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at 'vi har jo ikke noe saks', noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

Det er mulig).

Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

At Pia måtte 'produsere fler tomflasker'.

Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

(Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

(For å få det riktig.

Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

(Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993

Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).

Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.

Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.

Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.

Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.

Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).

Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.

Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.

Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.

(Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).

Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.

Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.

Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).

Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.

Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).

Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.

Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.

Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).

Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.

(For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).

Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.

At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.

(Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).

Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.

Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.

Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.

Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.

Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.

Så da fikk Rimi også et mål, da.

Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.

(Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).

Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.

Hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.

(Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).

At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.

(Noe sånt).

Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.

(Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe 'surving' der, må man vel kalle det).

Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.

Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.

Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.

Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.

Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.

Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.

Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.

Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).

(Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).

Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.

Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).

Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.

For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.

Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.

(Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.

På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.

Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.

(Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).

Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.

(Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.

Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.

Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.

Hm.

Hva vet jeg).

En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.

Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).

Og de ville spille litt fotball med oss, da.

Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).

(Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.

(Sommeren 1994 eller 1995, vel).

Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.

Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.

Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.

Så smalt det bare, 'bomber og granater', fra meg da.

Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig 'babes', (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.

Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.

Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.

Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.

For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

'Party-dressen' min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.

Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.

Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.

Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.

Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.

Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.

Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.

For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.

I Skansen Terrasse 23 der, da.

Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt 'tøffel', (må man vel kalle han).

Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.

Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.

Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.

Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.

Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.

(I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).

Men den 'seansen', da Pia liksom skulle 'finne på noe sosialt', på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.

Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.

Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).

Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).

Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

Uten at han gir noe forklaring, på dette.

Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

(Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

(Noen uker før jeg dro i militæret.

Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

(Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

På Manhattan vel.

Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

Winnem var litt sur på meg.

Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin 'favoritt-direktør', mener jeg å huske.

Nemlig Ruzicka vel.

(Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

(Så han trodde kanskje at noe var galt.

Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het 'Ungarsfesten', med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

(Noe sånt).

Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

Så det ble til at jeg droppa det da.

Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

Det er mulig.

Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

Så vi får se når jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 3 - Kapittel 51: Mer fra førstegangstjenesten

På Ungbo, så husker jeg det, at Wenche der, maste på meg, mens jeg var på badet, en gang.

Hu måtte på do, sa hu.

Og jeg dreiv vel og barberte meg eller pussa tenna eller dusja, eller noe.

Jeg svarte at hu kunne jo bare bruke den andre doen der.

(For det var ikke bare do på badet, det var også en do ikke langt unna utgangsdøra der).

Men Wenche likte ikke å bruke den doen, for den var 'ekkel', (eller noe), sa hu.

Men jeg hadde jo vært på vinterøvelse og bæsja på papp-doer, (og forskjellige rare steder), i militæret.

Så jeg syntes ikke noe synd på henne da, men sa at hu kunne bare bruke den doen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg forklarte også til Wenche, en gang, (på begynnelsen av førstegangstjeneste-året vel), at jeg sleit, når jeg gikk på marsj, osv., i militæret.

'Når du ikke er vant til å gå med sekk så', svarte Wenche.

Så det var tydeligvis noe med det, at man burde være vant til å gå med tursekk, på for eksempel fjellturer, osv., da.

(Skjønte jeg da).

Hvis jeg hadde vært vant til det, så hadde nok førstegangstjenesten gått litt lettere, (vil jeg nok tippe på).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På en øvelse med Geværkompaniet, (det er mulig at vi var ved Kongsberg der to ganger), så lå noen av oss soldatene, i samme telt, som noen reserveoffiserer vel.

(Av en eller annen grunn).

Og han ene, han skrøyt fælt, av det norske forsvaret.

For han hadde vært på en rep.-øvelse nylig, og da hadde han ene vært lege, og han andre ingeniør, osv.

Og det trodde han ikke at var vanlig, i andre land, at soldatene var så høyt utdannede.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, den siste uka, (var det vel), av førstegangstjenesten.

Så klagde jeg på kompaniets oppstillingsplass, (var det vel), til troppsjef 'Kalesj-Bjørn', fordi at såpepulveret, til vaskemaskinen, på badet, på brakka, var tomt.

Jeg lurte på hvorfor ingen hadde fylt opp det, når det gikk tomt.

Men da skjønte ikke troppsjefen noe, (husker jeg).

Og troppsass. Øverland sa at det var Velferden, (eller noe), som hadde kjøpt en stor sekk, da.

(Noe sånt).

Så hele det siste halve året, (eller noe), i Geværkompaniet, så fikk vi gratis vaskepulver, unntatt den siste uka da, da måtte vi kjøpe det selv.

Og det var vel ikke så lett å få tak i, på Terningmoen, tror jeg.

Selv om de kanskje solgte noe i kantina.

Det er mulig.

Så da klagde jeg da, en av de siste dagene der.

Men de andre i troppen, de brydde seg kanskje ikke noe om det, for de vel sikkert ei mor som vaska klær for dem hjemme, (de fleste av dem ihvertfall vel).

Mens jeg hadde en litt kronglete vaskekjeller-ordning, i Skansen Terrasse der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter tjensten, en vanlig dag, på Terningmoen.

Så kunne jeg sitte i kantina der, og spise Pizza Grandiosa, drikke cola, og lese i VG eller Dagbladet.

Og kanskje også spise noe godteri og kanskje potetgull.

(Skjellum var så imponert av Kims, (mener jeg å huske at han sa til Sundheim, på lagsrommet en gang vel), som på den tiden hadde en kampanje, for sin ganske gode Snack Chips, vel).

Men etter at jeg hadde sitti i kantina, i en time eller to kanskje.

Så gikk jeg tilbake på brakka og leste i en bok eller tegneserie da, husker jeg.

Jeg gadd ikke å sitte sammen med 'TV-gjengen', i kantina der, og se på Baywatch, på den nye TV-kanalen TV2, (husker jeg).

(Som det var en hel gjeng, som pleide å gjøre, mener jeg å huske).

Jeg hadde vel sett nok ekte pupper, i min tid, så å se på noen amerikanske damer som fløy rundt i noen røde badedrakter, på en strand, på TV, det ble liksom ikke det samme da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var på reservelaget, så var det vel Frisell og de, som spurte meg, om jeg ikke hadde lært, hvordan man kunne lage seg et belte, av en bit hyssing, (for eksempel).

Nei, det hadde jeg ikke lært, forklarte jeg.

Og det lurer jeg på om var noe slags 'arbeiderklasse-triks', (eller noe).

For det hadde aldri jeg lært da.

Men en god del av de på reservelaget kjente visst til det trikset da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så tok Frydenlund, (som var nestlagfører, på lag 2, som var det laget, som jeg også var på, på den her tida), og en annen soldat, (som jeg ikke husker hvem var nå, men det var muligens Løvenskiold), og dro meg med, til velferdsbygningen, for å se på Basic Instinct, (med Sharon Stone), på en stor TV, som de hadde der.

Og det var litt rart, husker jeg, at jeg syntes.

At Frydenlund og en annen kar, dro meg med dit, for å se den filmen.

For det var sjelden at Frydenlund og jeg, fant på noe sammen, på fritida, (for å si det sånn).

(For han pleide jo ikke så ofte å henge på lagsrommet, akkurat.

Men han var vel mest på stabsrommet da, og spilte Monopol, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på våren 1993, når troppen var ute i skogen, i leirområdet, på Terningmoen.

Så begynte plutselig noen folk i troppen, å kødde med meg, og kasta kongler, osv., (på meg da).

Når jeg lå og slappa av da.

Og Haraldsen, han ville ikke slutte.

Så jeg fant en rot eller kjepp, eller noe.

Og til slutt så ble jeg så lei av, at Haraldsen ikke ville gi seg, (med køddinga si da).

Så jeg sa til han, at han kunne stappe den kjeppen oppi ræva da.

(Foran hele troppen omtrent vel).

Siden Haraldsen ikke ville la meg være i fred da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også en kjent svensk/norsk ishockeyspiller, ved navn Patrik Eide, som avtjente førstegangstjenesten, på Terningmoen, det året jeg var der.

Og han lurer jeg på, om var i troppen vår, i begynnelsen.

For jeg mener å huske det, at han var med på å arrangere infanterimerke-konkurransen der, høsten 1992, og da heia han vel litt på meg, (tror jeg), på svensk vel, da jeg løp forbi, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og det tror jeg at må ha vært på grunn av at han muligens var i troppen vår først, (eller noe).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var på lag 2.

Så hadde jeg gått bort på Bast, (bensinstasjonen like ved Terningmoen), og kjøpt noe godteri, en ettermiddag eller kveld, da.

Og da hadde jeg blant annet kjøpt en pose isbre-mint da, (husker jeg).

Og da lagfører Bricen så det, så sa han, at 'du vet alltid hva som er godt, du', om/til meg, da.

(Av en eller annen grunn).

Og visste jeg ikke hvor Bricen ville hen, egentlig.

(Selv om jeg kanskje tok det som et kompliment, med en gang).

Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter juleferien, på Terningmoen.

Så ville jeg være i form, før 'skisesongen' vår liksom skulle begynne, for alvor.

Så jeg løp en av mine første tredemølle-økter, på en tredemølle, i velferdsbygningen, på Terningmoen der, husker jeg.

Og den satt jeg til å gå ganske raskt, så jeg klarte å løpe ganske fort, på den her tida, (husker jeg).

Vi måtte stadig løpe 3000-meter løp, på Terningmoen.

Og kravet var at man måtte klare å løpe på under femten minutter.

Og det klarte jeg alltid.

I begynnelsen, så løp jeg kanskje 3000-meter, på 13-14 minutter.

Mens jeg en av de siste månedene der, kanskje løp 3000-meter, på 11-12 minutter, da.

Selv om jeg fortsatt røyka, mens jeg var i Geværkompaniet.

Så man ble i god form av å være der, det er helt sikkert.

Pettersen fra Fredrikstad, han tok seg helt ut, på det første 3000-meter løpet, så han spøy, på 'oppløpssia', (mens han fortsatt løp vel), husker jeg.

Og han var også litt korpulent, så han klarte vel kanskje ikke kravet på femten minutter heller vel.

Ihvertfall så var han en av de siste til å komme seg i mål vel.

Men han var kanskje den som kjempa hardest da, siden han spøy, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pettersen han gikk også i et noen måneder, (var det vel), med en hvit krage, rundt halsen.

Jeg husker at troppsjef Frøshaug, spurte Pettersen, på troppens oppstillingsplass, om han ikke snart skulle slutte å gå med den kragen.

Så det virka som om at dette var mye opp til Pettersen selv, synes jeg.

At han kanskje fikk mer frihet, av troppsbefalet da, enn oss andre, i tropp 1.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

Selv om jeg husker at jeg syntes at det virka litt sånn, på den her tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.