Min Bok 2 - Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

(Utenom sammenhengen, må man vel si).

At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

(Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

Så jeg takket ja til det, husker jeg.

For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en 'German car'.

(Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

Så jeg begynte å klage om det da.

(Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

Siden hu nok syntes at den var morsom da.

(Noe sånt).

Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

(Ikke noe mer ihvertfall.

Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

(Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

Altså fem år før det her da).

Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

Med toget da.

Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

(Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

Som jeg skrev om i Min bok da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

(Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

Han spilte ihvertfall en sang, som het 'King Without a Crown', (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

(Utenom sammenhengen vel).

Dette kan også ha vært i 1988 da.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

(Som Øystein også kalte for 'Svarte Jonas' da).

Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.