Dette har jeg ikke sett før. Jeg var butikksjef i denne butikken fram til sommeren 2002. (Fra Østlandets Blad 10. januar 2003)

https://www.nb.no/items/cf54bbc46a50fcaeabcfa4dd0f8d1dfb?page=9&searchText="rimi%20langhus"~5

PS.

Kunden sier, at han tror, at butikken har satt ut noe gammelt øl, når juleølet var borte.

Men jeg husker at noe av de første jeg gjorde, da jeg ble butikksjef der, våren 2001, var å rydde lageret.

(Og jeg sjekka alltid, hva som var på lageret.

Før jeg bestilte nye varer).

Så jeg tørr nesten å påstå, at det ikke stod noen gamle Hakon-øl-varer, på lageret.

Jeg tror det må ha vært snakk om dårlig rullering.

(At de som setter opp varene, ikke rullerer).

Og det er et 'training-issue', (noe med opplæringen av de ansatte).

Jeg var ikke klar over at det var dårlig rullering, av enkelte varer.

(Jeg kan ikke huske å ha fått noen lignende klager.

Da jeg var butikksjef der).

Da kunne jeg ha tatt opp dette, på et personalmøte.

Vi hadde personalmøter, hvor vi tok opp problemer.

For eksempel så var vi vel enige om, at vi skulle bli flinkere, til å rydde hyller.

Men hvis jeg hadde visst om denne saken, (hvis dette hadde skjedd mens jeg fortsatt var butikksjef der), så kunne vi jo heller ha prioritert, å bli flinkere, til å rullere varer.

(Jeg kunne ha fokusert på dette, på et personalmøte).

Jeg har jobbet en mannsalder i dagligvarebransjen.

Og jeg tror ikke at noen butikker, pleier å sjekke datoen, på tørrvarene.

(De pleier kun å ha dato-kontroll, på kjølevarer, (tørr jeg å påstå).

Man kan se på fenomenet Kiwi-Bob, som lever/levde av, å finne varer, med utgått dato, i Kiwi sine butikker, på Sørlandet/Østlandet).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg har også vært på språkreise mye, til England, på 80-tallet.

Og vertsfamilie-faren, (Rick Hudson, fra Shoreham), han kjøpte en fire-pakning, (eller to), på the Off Licence, (av øl-slaget Holsten), når han handla øl.

(Husker jeg).

Så at en brite bare kjøper en ølboks.

(Til helga).

Jeg vet ikke om det kan være noe tull.

Jeg husker at det var en historie, om en ølflaske, da jeg var statist, under innspillingen av filmen Secondløitnanten, under førstegangstjenesten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Her er mer om dette:

https://johncons.net/min_bok_3_jub.pdf

PS 4.

Han fra Hakon/ICA.

(Terje Gulbrandsen).

Han sier at de ansvarlige, ikke har fulgt rutinene.

Men som jeg nevnte overfor.

Så var det ingen rutiner, for å sjekke datoen, på tørrvarer.

Så her tuller Hakon/ICA.

(Må jeg si).

Den aktuelle varen.

Det var en såkalt 'own-brand'.

Eller EMV, (egen merkevare).

(Noe som var ganske nytt, i Rimi/Norge, på den tida.

For å si det sånn).

Og den varen, var muligens, en hyllevarmer.

(Som det heter).

Denne butikken hadde en spesiell/sær utforming.

Den hadde fått kjempehøye hyller, sånn at de skulle få plass til Rimi sitt mellomsortiment.

(Noen år før, så ble Rimi sine grunnsortiment-butikker omprofilert til ICA Nær.

Og de hadde dyrere priser.

Så det var ikke så populært.

Hvis jeg skulle tippe).

Men selv om Rimi Langhus hadde kjempehøye hyller.

Så var det for få hyller, til å få inn hele mellom-sortimentet.

Så vi kunne ikke bare gjøre om hyllene, etter planogram, (som andre Rimi-butikker).

Da hadde muligens denne varen fått en mer selgende plass.

(Sånn at dette problemet ikke ville ha skjedd.

For å si det sånn).

Og det er vel grunnen til, at denne butikken, ble nedlagt.

(At den var for liten, (til å få plass til Rimi sitt etterhvert utvidede sortiment)).

Og nå er istedet, en Extra-butikk der.

I et helt nytt lokale.

(Har jeg sett på nettet).

Og dette var et prosjekt, (det å bygge en større butikk), som distriktssjef Anne Kathrine Skodvin prata om, allerede i 2001/2002.

(Sånn som jeg husker det).

Og da virka det som, at dette ikke var en ny tanke.

Så dette pusla/somla Hakon/ICA/Coop med, i mange år.

(Det å fikse problemet med, at Rimi Langhus, egentlig ikke hadde plass, til mellomsortimentet.

For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Som jeg også har skrevet om, i memoar-bøkene mine.

Så er ofte øl/mineralvare-avdelingen, i butikken, en slags slagmark.

Øl/brus/vann er tunge varer, som butikkfolka nok helst ser, at bryggeri-folka stabler.

Og bryggeriene kommer med gratis kjøleskap, som selgere fyller opp.

Men som jeg har blogget om, så ville da for eksempel Ringnes, ofte legge noe søppel, oppå Hansa-varene.

Osv., osv.

Så å temme disse selgerne, (fra Ringnes/Coca-Cola/Hansa/Borg og Mack).

Det var ikke alltid så lett.

Så jeg må innrømme, at det jeg oftest jobba med, i disse øl/mineralvann-avdelingene.

Det var å få industrien, (det vil si selgerne), til å ikke breie seg for mye, der hvor handlevognene skulle kjøre osv., i den trange butikken.

Jeg husker at jeg satt en strek, (eller et kryss), i taket.

(På Rimi Langhus).

Og det var for å markere, hvor øl-torget begynte, (dette var rett etter inngangen, i butikken, (cirka der hvor hu Ingvill Storø, (som nå er direktør i Orkla Design), en gang prata om, (når jeg jobba der som 'sommer-butikksjef', ved siden av studier), at hu hadde vært på festival, og sett Fuck For Forest)).

Og da viste jeg en gang det krysset, til en selger, (muligens fra Ringnes), husker jeg.

(Muligens etter at jeg hadde slutta som butikksjef der.

Dette kan ha vært sommeren 2003.

Da jeg jobba som butikksjef-vikar der.

Når jeg hadde sommerferie, fra heltidsstudier, ved HiO IU).

Så det kunne være utfordrende, å få kontroll, på brus/øl-avdelingen.

En løsning kunne kanskje vært, at man også heiv ut industrien, når det gjaldt disse varene.

Og at butikk-folka heller stabla øl/mineralvann-varene selv.

(Og fylte opp kjøleskap selv.

Og ikke bare etterfylte de.

For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Det var forresten noe lignende, da jeg drev nettbutikken Posegodt, fra England, (fra 2010 til 2014).

En kunde mente at isbre-dopsene, (eller Glacier Mints, som de engelske heter), hadde gått ut på dato.

Og de var fra Home Bargains, (i Walton), husker jeg.

Men de dropsene, var ikke hyllevarmere.

(Tørr jeg å si).

Så om det har skjedd noe rart.

(Enten hos butikken eller hos kunden).

Men det er nok ikke sånn i England heller, at butikk-folka går rundt på knærna, og sjekker datoene, på alle tørr-varene.

(Hver dag/uke).

Ikke engang på varetellingene, skulle vi sjekke datoene.

(Sånn som jeg husker det).

Men etter at jeg fikk klagen, (på nettbutikken).

Så endret jeg rutinene, sånn at jeg alltid tok bilder, av varene, som jeg postet.

Sånn at jeg hadde dokumentasjon på, at holdbarhets-datoen, var bra.

Men dette, (at enkelte varer, går ut på dato, i hylla).

Det er et kjent problem, fra mat-butikkene.

(Jeg får nevne han Kiwi-Bob igjen.

Som alltid fant/finner masse dato-varer, i de fleste Kiwi-butikkene).

Og det butikkfolka pleide å gjøre da.

Det var at de tok ut varene, av hylla, når vi fikk klage, (på dårlig dato).

Og så kasta vi disse varene.

Og så skrev vi opp disse varene sin pris, på et svinn-registrings-skjema.

Men kolonial-varer var det som regel lite svinn/dato-problemer med.

Det var mest svinn, på frukt, kjølevarer og meieri-varer.

(Sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Det var ikke sånn at jeg gjorde om, på hyllene, i øl/mineralvann-avdelingen.

(Sånn som jeg husker det).

Det som jeg prioriterte.

Det var å flytte smågodt-stativet, til kassene.

For det var stort og grått.

Og det stativet stod i frukta.

Og det ødela en god del, for innsynet, (som det kalles, ifølge min tidligere butikksjef Elisabeth Falchenberg), i denne lille butikken.

Men dette var som sagt hyller, som var høyere, enn Rimi sine standard-hyller.

(Det var vel muligens sånn.

At de hadde senka topphylla litt.

Og at de brukte den hylla til å selge fra, (istedetfor å bruke den som lager-hylle).

For å si det sånn).

Og derfor var de ikke mulig å gjøre om, etter planogram.

Så det var vanskelig å unngå, at det ble litt harry.

Og jeg bygde vel ikke om akkurat disse hyllene, (som var tunge å shine/fronte, (noe jeg gjorde en gang, en natt før jeg skulle ha en 'Gro-uke', på slutten av 2001), sånn som jeg husker det).

Men det er mulig, at hvis dette ølet, har sått en i høyden, på den nederste hylla.

Så ville kanskje få, kjøpe dette ølet.

(Siden at det var et ukjent EMV-øl).

Og hvis øl-et har kun en høyde.

Så er det vanskelig å bestille, sånn at det er lett å rullere.

(For det er da vanskelig å se.

Akkurat hvor mye øl.

Som det er, innerst i hylla).

Og det er kanskje også vanskelig å rullere.

Sånn at vare-stablerne, (fra Rimi), bare dytter de nye øl-boksene inn i hylla, (uten å ta ut de gamle, og sette de foran).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Det kan også være, at Rimi Langhus, har fått noen varer, fra en annen Rimi-butikk.

(Som har blitt bygget om, for eksempel).

Sånn at dette kan være problemer, som butikken har arvet, fra en annen butikk.

(For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Som jeg har blogget om tidligere.

Så vant jeg driftskonkurransen Rimi Gullårer, som butikksjef, på Rimi Langhus, for andre halvår av 2001.

(Denne konkurransen vant jeg, uten å prøve å vinne den.

Det vanskeligste var frukt-salg-økning-kravet.

Men frukta ble vi manet til, (av regionsjef Jon Bekkevoll, på butikksjef-møter, på Rimi sitt hovedkontor på Sinsen), å prioritere.

Og jeg hadde vært på en del frukt-kurs, osv.

Og jeg flytta jo den nevnte smågodt-sjokkselgeren.

Og satt istedet frukt-sjokkselgere der).

Men et av de andre kravene, i Rimi Gullårer-konkurransen.

Det var, at man skulle selge mer EMV-varer.

(Vi klarte dette, fordi at Anders Karlsson, gjorde om noen middags-mat-hyller, osv.

Sånn at de ble tilnærmet planogram.

Og planogram-ene favoriserte EMV-varene en del.

Så da fikk vi høyere EMV-andel.

For å si det sånn).

Men andre butikker, (for eksempel de stormarkedene, ute i Follo, som jeg aldri fikk besøkt, må jeg innrømme).

De har da kanskje bestilt inn, masse EMV-øl.

(For å prøve å vinne Rimi Gullårer-konkurransen).

Og så har kanskje butikken blitt bygget om eller stengt.

Og så har de andre Rimi-butikkene, i Follo, fått hver sin del, av denne butikken sine varer.

(På containere, med plastfolie rundt.

Eller noe sånt).

Og så har noen av disse varene, kanskje hatt dårlig dato.

(Siden at butikkene har tatt inn for mye EMV-varer.

Siden at de har håpet, at varetrykket, (eller impuls-salget), skulle hjelpe, med å øke EMV/Hakon øl-salget.

Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Jeg jobbet jo en periode, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Ved siden av studier på HiO IU).

Etter at jeg slutta som Rimi Langhus-butikksjef.

Og da lurer jeg på, om det var sånn, at vi fikk noen varer, fra Rimi Prinsdal.

(Eller noe i den duren).

Hm.

Så da har kanskje Langhus også fått noen varer derfra.

(Selv om dette er lenge siden.

For å si det sånn.

Så det er mulig at jeg husker feil).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra høsten 1998 til høsten 2000), så var det sånn, at vår kassadame Linn Korneliussen, (fra Vestlandet), en gang satt med skaut/hijab på seg, i kassa, (da jeg kom på jobben, og skulle jobbe seinvakt), husker jeg. Men jeg vet ikke om det var fordi at hu var snikislamifisert, liksom. Hm

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xnWlj/troendersk-is-kriger-31-skrev-hjem-fra-syria-kosa-mae-te-tider-sjoe

PS.

Det at hu Linn satt med skaut/hijab på seg, i kassa.

Det var bare et engangstilfelle.

(Sånn som jeg husker det).

Så det var ikke sånn, at jeg fikk tatt det opp.

Men hu Linn var sånn, at hu frøys mye.

Så jeg måtte kjøpe en varmovn, til å ha i kassa, (hvis jeg husker riktig).

Og det hadde jeg ikke hørt om før.

(Jeg hadde jobba et år deltid på CC Storkjøp i Drammen.

Og to år heltid/deltid på Matland/OBS Triaden i Lørenskog.

Og jeg hadde jobbet i 7-8 år i Rimi, (i Oslo).

Så jeg hadde jobba mer enn ti år i dagligvarebransjen, på den tida.

For å si det sånn).

Men det var slitsomt når de ansatte ble sykemeldt.

Så derfor gikk jeg med på at hu Linn kunne ha varmovn i kassa, da.

(Etter å ha rådført meg, med min assistent Stian Eriksen, blant annet.

Var det vel.

Og det ble vel til at jeg kjøpte, en liten oljefylt radiator-ovn, (muligens på Coop, ved Lambertseter Senter).

For den trodde vi, at ikke var så brannfarlig, da.

Men jeg er fortsatt ikke helt overbevist om, at det er så smart, å ha en varmovn, inne i en sånn trang kasse.

For å si det sånn.

Men det var vel sånn, at distriktsjefen, var Jan Graarud.

Og han var rimelig 'nazi', (han spionerte på meg, fra bak potetgullet osv., da jeg satt i kassa, den første gangen han var innom butikken, som distriktsjef).

Så det var kanskje ikke så fristende, å ta opp sånne saker, med distriktsjefen.

For å si det sånn.

Og det var også en ransbølge på den tida.

Og min mor døde også, på rundt den samme tida.

Så jeg var nok ikke helt på topp, da.

Så jeg er ikke helt fornøyd med, hvordan beslutningsprosessen ble, rundt det med den varmovnen.

Jeg skulle gjerne ha tatt det opp, høyere opp i Rimi.

Må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Min farmor Ågot.

Hu pleide også å gå med skaut.

(Når hu klipte hekken, (rundt hagen hennes), for eksempel).

Men jeg tror ikke at hu var snikislamifisert, liksom.

(Ihvertfall så sa hu til meg at hu stemte KRF.

Sånn som jeg husker det).

Men det er vel sånn, at norske bondekoner, har pleid å gå, med skaut, i alle år.

(Av en eller annen grunn).

Og skaut og hijab er vel mer eller mindre det samme.

(Må man vel si).

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Som nevnt ovenfor.

Så hadde jeg jobba i dagligvarebransjen, i cirka ti år, da jeg hadde Linn som kassadame, (Linn var samboeren til min tidligere kollega David Hjort), i 1999, (var det vel).

Og jeg hadde aldri tidligere sett, at noen av mine kolleger, hadde hatt skaut på seg, på jobb.

Så norske damer, pleier ikke å ha skaut på seg, i kassa.

(For å si det sånn).

Men seinere.

Da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.

(Noe jeg jobba som fra høsten 2000 til våren 2001).

Så trengte vi nye ansatte.

Og det lå bare en eller to søknader/CV-er, på kontoret.

(Sånn som jeg husker det).

Og den ene var fra ei muslimsk dame, som jeg prata med på telefonen, (husker jeg).

Og hu sa at hu ønsket å ha hijab på seg, i kassa, (da jeg spurte).

Og jeg ansatte en annen søker, (som hadde mer butikk-erfaring), husker jeg.

Men man kunne ha forestilt seg, at Rimi/ICA sitt hovedkontor, lagde en policy, for dette med hodeplagg, (i kassa).

For det er nok ikke så lett, for butikkledere, å ta avgjørelser om dette, (ofte i en vanskelig situasjon, med mye sykmeldinger).

Og hva synes kundene om dette.

Jeg husker at jeg satt på en trikk, i Oslo sentrum, en gang, (rundt midten av 90-tallet).

Og ei med piercing i nesa, klagde til ei venninne, på at vestkant-fruene mobba henne, (hu jobba som kassadame, eller noe lignende), fordi at hu hadde piercing.

'Er det en kvise du har der', hadde visst vestkant-fruene sagt.

Så norske kunder liker ikke piercing, (på de butikkansatte), sånn som jeg har forstått det.

Og de liker nok ikke tatoveringer.

Og da liker de nok ikke hijab/skaut heller, (hvis jeg skulle tippe).

Så hovedkontorene/eierne, (til Rimi og Prix osv.), ønsker nok ikke, å ha folk med hijab/skaut i kassa.

(Hvis jeg skulle tippe).

Men de ønsker kanskje ikke negativ publisitet/bråk med muslimer heller.

Så de trekker seg kanskje.

Og så lar de den enkelte butikksjef bestemme dette.

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Da jeg jobba i en kontorjobb i England, (for Bertelsmann Arvato sin Microsoft Scandinavian Product Activation), i Liverpool, i 2005 og 2006.

Så hadde de der noe de kalte: 'Dress-code'.

Det vil si: 'Kles-kode'.

Og den var rimelig klar.

(Selv om de hadde begynt med noe de kalte: 'Dress down Friday'.

Noe som betydde at man skulle kle seg mer 'casual', på fredager.

Og på lørdager og søndager så var kles-koden enda mer casual.

For å si det sånn).

Og den kles-koden ble ofte terpet på, (når det gjaldt at kvinnfolka ikke skulle ha korte skjørt osv.), av sjefene, (husker jeg).

Men i butikker, så har man jo uniform.

Men det var sånn, at jeg pleide å si fra, til de ansatte, hvis de hadde glemt navnskilt.

(Da måtte jeg ofte lage et nytt.

Og i England måtte nok da de ansatte, ha betalt, for nytt navnskilt selv.

Noe sånt.

For det måtte jeg, en gang, (i England), da mitt 'mikrofon-munnstykke' ble stjålet.

For å si det sånn).

Det er mulig, at hvis man leste Rimi sin personalhåndbok nøye, så stod det kanskje, at det ikke var lov, med hodeplagg, (i kassa).

Men dette var et problem som var nytt, rundt årtusenskiftet, vil jeg si.

For de første ti årene jeg jobbet i butikk, så var aldri dette, (med hodeplagg på jobb), noe tema, vil jeg si.

Så hovedkontorene kunne godt sendt et skriv, til butikkene, angående hvordan man skulle håndtere hodeplagg i kassa.

(Vil jeg si).

Siden at dette var et nytt problem, som dukka opp, i forbindelse med den økte innvandringen, osv.

(For å si det sånn).

Og det var også sånn, (på Rimi Kalbakken), at det en gang, satt en sikh, i kassa, med turban.

(En som jobba der fast, før jeg begynte der, (og som hadde perm fra militæret, kan det vel muligens ha vært).

Og som vel var i slekt med ferskvare-medarbeider Gurvinder.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Det var vel forresten også sånn, at hu Linn.

En gang satt med en stor pelskåpe på seg, (muligens av ulv, uten at jeg tørr å si det sikkert), i kassa, (på Rimi Nylænde).

Så hu syntes nok, at det var, rimelig kaldt der.

Men det var det vel ingen andre som syntes.

(Sånn som jeg husker det).

Rimi hadde noen jakker, til å ha på seg, inne på kjølerommet, osv.

Men de var litt 'harry' å ha på seg, i kassa, (må man vel si).

Og det var vel bare på Rimi Munkelia, at de brukte disse, av de Rimi-butikkene jeg jobba i.

(Noe sånt).

På OBS Triaden så hadde vi, (den første tida etter omprofileringa fra Matland, høsten 1990), en uniform, som bestod av bukse, skjorte og blazer.

Og da kunne man velge, om man ville ha blazeren på seg, (husker jeg), i kassa.

(Jeg syntes at det ble litt varmt med blazer.

Så jeg satt som oftest i hvit skjorte, (med rødt slips vel)).

Men Rimi hadde vel ikke noen sånne blazere, (sånn som jeg husker det).

(Ihvertfall fikk jeg aldri noe annet enn skjorter i Rimi.

For å si det sånn).

Hvis ikke kunne vi ha bestilt en til Linn.

Linn hadde lærevansker, (på skolen osv.), fortalte hu meg, (under opplæringa, som jeg tok selv, etter  litt problemer, med kontakten/kommunikasjonen med medarbeiderne, i forbindelse med noen tidligere ansettelser).

Så Linn tok nok ting veldig rolig, på jobb.

Men det var ikke så mange kunder, på formiddagen, på Rimi Nylænde.

Så Linn hadde muligens et veldig rolig tempo.

(Noe sånt).

Så hu hefta muligens assistent Stian Eriksen, (som pleide å ha tidligvaktene), en del.

Og Linn sin samboer David Hjort, han klikka, av å jobbe sammen med Linn, (husker jeg).

(Han prøvde en gang, å liksom stappe en calling, oppi fitta på Linn, (gjennom arbeidsbuksa), inne på tellerommet.

Etter at de hadde jobba sammen en dag, (siden at David Hjort enkelte ganger jobba ekstra på Rimi Nylænde).

Men Linn bare lo av dette, sånn som jeg husker det.

Og det var ikke sånn, at jeg selv, liksom prøvde, å stappe noe opp i fitta, på Linn, etter dette.

For å si det sånn.

Linn Korneliussen og David Hjort var jo samboere.

Så de kunne kanskje tulle litt, på en 'sex-aktig' måte, på jobben.

Uten at det var noe, som de selv, ble satt ut av, for å si det sånn.

Og jeg hadde vel sett fitter/kvinnfolk før, jeg og.

Så jeg tålte vel også såvidt, dette 'pervo-greiene', (selv om jeg var ungkar).

For å si det sånn.

Og det var ingen andre til stede, i tellerommet, når dette 'pervo-greiene' skjedde.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Og da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Noe jeg jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).

Så var det sånn, at 'Gokk-Hilde', (var det vel), mente at det var tradisjon der, på Rimi Bjørndal.

At kassadamene skulle ha nisseluer på seg, på lille julaften.

Og da var det ei marokansk ei, som hele tida tok av seg nisselua si, (husker jeg).

Men det var fordi at ble varmt, (med nisselue), sa hu vel.

(Noe sånt).

Så det var muligens ikke, av religiøse årsaker, at hu ikke ville ha nisselue på seg, i kassa.

(For å si det sånn).

Men et forbud mot religiøse hodeplagg vil muligens også ramme nisseluer, da.

Selv om det kanskje ikke er så vanlig, at kassafolka, har nisseluer på seg, på jobb, (i jula).

Dette er muligens bare noe Rimi Bjørndal hadde som tradisjon, (fra tida før masse-innvandringen).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Det da David Hjort liksom prøvde å voldta sin samboer Linn, med en calling, (utapå arbeidsbuksa hennes), inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.

(Rundt årtusenskiftet).

Det minna meg, om en episode, i England.

Min tremenning Øystein 'Adoptert fra Korea' Andersen og meg.

Vi var to somre, (jeg var der tre somre), hos Hudson-familien, i Shoreham, utafor Brighton.

(Dette var sommeren 1988.

Og sommeren 1990).

Og under et av disse besøkene, så fortale kona i familien, (Tina Hudson), oss.

(Mens hennes ektemann Rick Hudson stod ved siden av henne).

At hu noen ganger, pleide å bli voldtatt, av sin ektemann Rick, (som forresten hadde en eks fra Hamar, fortalte han en gang).

Og det måtte hu bare finne seg i, (mente Tina).

(Siden at de var gift).

Så jeg hadde kanskje denne episoden, i bakhue.

Da David Hjort liksom prøvde, å voldta sin samboer Linn, (som bare lo), med en calling, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde, en ettermiddag, rundt årtusenskiftet.

Så jeg er kanskje litt påvirket, av engelsk arbeiderklasse, osv.

Etter flere språkreiser, (med etterfølgende feriebesøk), til Brighton, (og Weymouth).

Og å gå imellom et samboer-par, (som David Hjort og Linn Korneliussen), når det gjelder seksuelle ting.

Det er kanskje ikke noe, som er noe særlig enkelt/populært, (for å si det sånn).

Man kan si at det er feil, at samboere, skal jobbe sammen, i samme butikk.

Men dette var under en oppgangstid-periode, (før årtusenskiftet osv.), når ingen ville jobbe i butikk liksom, (alle skulle jobbe med y2k-data-problemer osv.).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mer fra Facebook

PS.

Her er mer om dette:



PS 2.

Enda mer om dette:

Mer fra England

I dag, (tirsdag), så skulle jeg egentlig fått arbeidsledighetstrygd.

Men det fikk jeg ikke.

(Grunnet surr fra the Jobcentre.

Etter at noen har sendt dem e-poster i mitt navn, (virker det som).

Og sagt at jeg har fått meg en ny og bra betalt jobb, osv.

Terror/sabotasje, med andre ord).

Men jeg fikk litt mer trygd, forrige gang.

Siden det var surr da og.

Og jeg fikk to utbetalinger, betalt ut, rett etter hverandre.

(Etter at jeg holdt på å sulte ihjel, tidligere i år.

Noe ingen i Norge reagerte på, må man vel si).

Så jeg har noen få pund igjen enda, til mat og strøm.

Men jeg gikk ikke til Bootle, for å handle strøm og andre ting der, i dag.

(Som jeg pleier å gjøe, på 'lønningsdagene' mine).

Siden jeg ikke fikk trygd.

Så ble det litt 'forrandrings', i rutinene mine.

Så det ble til, at jeg dro innom en innvandrer-sjappe, like ved der jeg bor.

En butikk som heter noe med Everton.

(Enda det her heter Walton og ikke Everton).

Som er åpnet lengre enn postkontoret,  (hvor jeg vanligvis kjøper strøm).

Og når jeg gikk inn i den butikken, så stod det ingen, ved kassa.

Men en svær, mørkhudet mann, ropte til meg, (det var to mørkhudede på jobb), fra 'borti der', liksom.

Og han kalte meg 'mate'.

(Altså 'kamerat').

Men jeg var jo der som kunde.

(En kunde, som skulle kjøpe strøm, for ti pund).

Hvorfor kaller de kunder for kamerater, lurer jeg.

Sånn var det, da jeg var på språkreise, i Brighton, sommeren 1988 også.

(Den sommeren som jeg dro, sammen med min fars sin kusine sin adoptivsønn Øystein Andersen.

Som er adoptert, fra Korea, vel).

Da måtte vi etterhvert bytte vertsfamilie, (fra en familie, som hadde en pasient, i stua).

Og vertsfaren i den nye vertsfamilien.

(Nemlig Rick Hudson, som har bodd en del hos ei norsk dame, i Hamar.

Hvis jeg har forstått det riktig).

Han kalte også folk, (som buss-sjåfører), for 'mate', (mener jeg å huske).

Så om det å si 'mate' hele tida, (til alle en møter, liksom).

Om det er noe engelske greier.

Eller om det er noe 'pakkis' greier.

Det veit jeg ikke.

Men det kan man vel kanskje lure på.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

Min Bok 2 - Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990

I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.

Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.

Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.

Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.

For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).

Og han kjøpte flere sånne.

Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.

Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.

Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.

Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.

For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.

Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.

Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.

Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.

Dette var noe vi sjelden gjorde.

Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.

På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.

Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.

Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.

(Vi spilte vel Black Jack osv., da).

Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).

Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.

Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.

At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.

Men så ikke.

For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.

Så da fikk jeg skylda for det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson holdt jo med Arsenal.

Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.

Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.

Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.

Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.

Men det klarte han vel ikke vel.

Så det var litt døvt da.

Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.

Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.

Og han da spilte for Tottenham, som var 'erkefienden', til Arsenal, i 1990 da.

Så sånn var muligens det.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).

For de sa at de ikke ville ha penger da.

Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.

Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.

Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.

Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.

Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.

Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.

Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.

Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.

Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.

Og noen øl-bokser vel.

Det var liksom en tradisjon eller vane da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.

Også han naboen var med, mener jeg å huske.

Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.

Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.

Så jeg la meg nok til en mer 'engelsk' måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.

Rick Hudson, Øystein og meg.

Noe ganger.

Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.

Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).

Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.

Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.

Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.

Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.

(Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).

Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).

At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.

Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).

Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.

Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.

Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.

Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.

Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.

Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.

Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på 'avslutningsfestene', for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).

Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.

Det veit jeg ikke helt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.

At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.

Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).

Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).

At jeg noen ganger lukta som et 'brukt håndkle'.

Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.

Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.

Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.

Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.

Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.

Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.

Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.

Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.

Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.

(Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).

Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.

Og jeg prata til han da.

For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.

Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.

Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.

For å få scannet koffertene våre.

Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.

(Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.

Som England tapte da.

Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.

Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.

Vi får se om jeg klarer å finne ut det.

Vi får se.

Jo, den kampen var visst på 4. juli.

Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.

Det er mulig.

Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 2 - Kapittel 33: Mer fra Brighton sommerferien 1990

Rick Hudson og den naboen, som også hadde språkstudenter, de bygde et skjul, i hagen til Rick Hudson, denne sommeren, husker jeg.

Øystein og jeg måtte hjelpe til litt, husker jeg.

Og naboen ba Øystein om å hente en hammer, husker jeg.

Naboen ble så irritert på Øystein og sa så 'get boom-boom', (husker jeg), istedet for 'get hammer', da.

Så naboen syntes kanskje at Øystein prata dårlig engelsk da.

Det er mulig.

Selv om han naboen, (en ganske høy kar med mørkt hår), vel kanskje ikke var så særlig høflig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var jo vant med å være den eldste, i både søsken og søskenbarn-flokken, hjemme i Norge.

Så jeg gikk vel ganske automatisk inn i rollen som en slags storebror, for de her ungene til Tina og Rick Hudson også da.

Og jeg husker at jeg dro de ungene, med til en bookmaker, i Shoreham, for å vedde på at England, (som jeg holdt med da, siden jeg hadde holdt med de i Mexico-VM, i 1986, siden det var så mange Everton-spillere, på det laget), skulle vinne over Tyskland da.

Noe England ikke gjorde.

Så det var vel ikke så veldig smart kanskje.

Og jeg husker at han karen som jobba i det bookmaker-butikken så litt rart på meg vel, siden jeg lot alle disse ungene vedde et pund hver på at England skulle vinne, og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De hadde også en nabojente ofte på besøk der, i stua, denne sommeren, husker jeg.

(Hu var vel muligens sammen med den eldste sønnen i huset, Richard Hudson, lurer jeg på).

Men selv om hun jenta, (som hadde lyst hår), var veldig ung, så la jeg merke til det, at hu hadde et pent ansikt og sånn da.

Og det var litt overraskende for meg.

For blant andre norske, (som Øystein Andersen og Siri Rognli Olsen), osv., som jeg prata med, på rundt den her tida, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Så pleide vi å si, oss imellom, (sånn som jeg husker det), at engelske jenter ikke var så pene som de norske.

Men hu nabojenta var veldig pen da, (sånn som jeg husker det), selv om hu var veldig ung da.

Så dette var litt overraskende for meg, husker jeg.

Siden engelske jenter ikke gikk for å være så særlig pene da, i Norge ihvertfall.

Så det kan tenkes at jeg tenkte sånn at hu jenta var så pen, at hu nesten var norsk liksom.

Eller noe.

For hu satt liksom på gulvet i stua der, og så pen ut da, og liksom gjorde seg til litt kanskje og liksom.

Og da var det vanskelig å ikke legge merke til henne, siden hun var ganske pen da, syntes jeg.

(Noe som engelske jenter ikke pleide å være da, sånn som jeg hadde skjønt det, ihverfall).

Og det er mulig at Rick Hudson, ikke likte det, at jeg la merke til at hu nabojenta var pen da.

Det er mulig.

For jeg syntes nemlig ikke at de døtrene i Hudson-familien, nemlig Vicky og Kelly, var så særlig pene da.

Så de reagerte jeg ikke noe på, for å si det sånn.

Jeg var jo vant til å ha en stesøster, i Norge, (nemlig Christell), som var ganske pen, osv., da.

Så det var sjelden at jeg reagerte på noen jenter egentlig.

Men hu nabojenta deres var veldig pen da, syntes jeg, (selv om hu var veldig ung da).

Så det er mulig at jeg så litt for mye på henne da.

Selv om ingen sa noe.

Det er mulig.

Hu minte meg kanskje litt om hu rimelig pene fjortiss-jenta, fra Abildsø, som Henning og han pakistanske tenåringsgutten, hadde hatt sex med vel, på ungdomsklubben Tjaller'n der, på Abildsø skole, en gang den ungdomsgjengen på Abildsø, dro meg med dit, (noen måneder før det her), siden Henning hadde nøkkelen til det stedet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kjøpte også et postkort, med bilde av et par, som gikk langs stranda der, i Brighton.

Og sendte det til hu Sari Arokivi da, (som jeg hadde gått langs stranda der sammen med selv, sommeren før).

Selv om jeg husker at skriften min på det kortet, ikke ble så fin.

For det var så mange mennesker, som bodde i det huset, i Gordon Road.

Og Øystein kunne også noen ganger være slitsom.

Så jeg var nok litt stressa, denne ferien, vil jeg nok si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også at Øystein og jeg, var på Top Rank, en gang, før dette skjedde, at jeg havna i bråk der.

Og at jeg hadde kjøpt en lighter, i en kiosk der, som ikke var helt bra.

Så da ei dansk tenåringsjente, (mener jeg at hu var, ei pen jente, med lyst hår vel), ba meg om fyr.

Så kom det plutselig den store flammen, ut av lighteren.

Sånn at jeg svidde av luggen hennes litt, for å si det sånn.

Så den lighteren, den tror jeg at det må ha vært noe galt med.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av disse feriene, hvor jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

Så traff jeg også såvidt ei pen svensk jente, som het Madde, og som var fra Uppsala eller Ørebro, var det vel kanskje.

(Ørebro lå midt i Sverige, sa hu forresten, mener jeg å huske).

Jeg møtte hu vel på Top Rank kanskje og også på bussen en gang.

Hvor noen engelske gutter dreiv å prata om meg, og hu svenske jenta da, og sa at 'he's good enough for her', (eller noe sånt).

Så det var litt spesielt da.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Lederen for EF språkkurset, som Øystein og jeg, hadde vært på, i Brighton, to somre før det her.

Nemlig en amerikansk-nordmann, ved navn Paul Wilkie.

Han var også i Brighton, denne sommeren.

Og Øystein hata Paul Wilkie.

De hadde jo hatt en slåsskamp nesten, på den EF-festen, som hadde vært, i Sjølysthallen, høsten 1988, en del uker etter språkreisen den sommeren da.

Og jeg skjønte ikke helt hvorfor Øystein hata Paul Wilkie.

Men vi så Paul Wilkie, fra bussen, et par ganger vel.

Og han pleide å være på Churchill Square, sammen med en gjeng med språkstudenter der da.

En gang, som jeg ble lei av å være med Øystein, i alle spillehallene, i Brighton.

(Jeg likte ikke så mange spill, (jeg hadde vel vokst fra meg det, å spille så mye, i spillehaller da), men jeg digga et spill som het Out Run, et bilspill, som jeg nesten alltid fikk high-score på, og da skrev jeg 'EFC', som signatur, siden jeg holdt med Everton da).

Så gikk jeg bort til Churchill Square der.

Og da traff jeg han Paul Wilkie der da.

Og jeg fortalte han det, at Øystein skulle banke han da.

Og da svarte vel ikke Paul Wilkie så mye, tror jeg.

Han stod på Churchill Square der, omringet av mange unge norske språkskole-jenter da.

Og Paul Wilkie var jo dobbelt så høy omtrent, som Øystein.

Så hvordan Øystein hadde tenkt å klare å banke opp Paul Wilkie, det veit jeg ikke.

Men det var nok kanskje mye på grunn av dette.

(Det at Øystein sa at han skulle klare å banke opp svære Paul Wilkie).

At jeg trodde det, at Øystein var super-god til å slåss da.

Og kanskje hadde regna litt med, at han ville rydde opp litt, når jeg begynte å krangle, med noen britiske ungdommer, etter at den røykpakka mi hadde blitt rappa, inne på Top Rank der, noen dager seinere da.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del fler ting som skjedde, på denne ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 2 - Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

Men han ville ha dem 'without onion'.

Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne sommeren, (sommeren 1990).

Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

Så lå det en kebab-sjappe da.

Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

Det vet jeg ikke.

Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var kanskje det.

Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het 'Computer Aids', forresten.

Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

Og Øystein sa vel da noe om, at 'computer-aids, nei det hadde Jostein'.

(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), 'have you fucked Vicky yet?'.

Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

Og da brøyt Øystein nesten sammen.

Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

(Hu måtte stå opp vel muligens).

Og Øystein sa til henne at, 'I'm not like that'.

Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

(Av en eller annen grunn).

Noe sånt.

Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

Øystein kalte henne for hennes kjælenavn 'Tin', foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

Så jeg dreiv og sa sånn 'Auswitch' og sånn, hele tida der da.

(Jeg var vel litt umoden da kanskje).

Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

Ekorn var 'eichoniken', eller noe, på tysk.

(Fant vi ut).

Og jeg bare tulla og sa 'der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen'.

Og 'der eichoniken ge-skriken ge-skriken', osv.

Og 'der eichoniken ge-fallen ge-fallen'.

Og 'der eichoniken ge-toten ge-toten'.

Noe sånt da.

Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

På tulle-tysk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde 'essen' for mye.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen av de tyske språkstudentene.

Han digga Depeche Mode, husker jeg.

Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen 'Depeche-gjeng', i Drammen, til og med.

Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

Da forstod han ingenting.

Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

Siden jeg først pratet til han på norsk da.

Noe han ikke forstod.

Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

(Selv om det kanskje ikke var så mange).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 2 - Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

(Utenom sammenhengen, må man vel si).

At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

(Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

Så jeg takket ja til det, husker jeg.

For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en 'German car'.

(Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

Så jeg begynte å klage om det da.

(Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

Siden hu nok syntes at den var morsom da.

(Noe sånt).

Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

(Ikke noe mer ihvertfall.

Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

(Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

Altså fem år før det her da).

Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

Med toget da.

Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

(Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

Som jeg skrev om i Min bok da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

(Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

Han spilte ihvertfall en sang, som het 'King Without a Crown', (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

(Utenom sammenhengen vel).

Dette kan også ha vært i 1988 da.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

(Som Øystein også kalte for 'Svarte Jonas' da).

Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok - Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989

Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.

Det er mulig.

Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.

Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.

Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.

De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.

Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.

Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.

Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.

Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.

Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).

Tina 'gura' litt over seigmennene, og sa at det var 'jelly-babies', til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.

Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.

Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.

Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.

En sesong Everton ikke vant noe i vel.

Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.

Hvis jeg husker det riktig.

Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Men men.

Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.

Det var en bok som var morsom, mente hun.

Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.

Noe sånt.

Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.

Et rom i første etasje der.

(Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.

Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.

Men han fant ikke ut noe.

Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.

Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.

Kom jeg på nå.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.

En av de første dagene.

Jeg husker ikke hva jeg skulle der.

Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.

Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde 'a hard on', og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.

Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.

Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.

Jeg var litt som i en døs.

Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.

Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.

Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.

(Samt solbriller, tror jeg).

Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).

Dette var to italienske jenter.

Ei pen og sprek ei.

Og ei litt tjukkere/styggere.

Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.

Vi snakka på engelsk da.

Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.

Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.

Som begynte å mobbe meg.

For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.

Siden jeg snakka mest med henne da.

Noe sånt.

Men men.

Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.

(De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.

Hvem vet).

Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.

På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.

Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.

Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.

(Hvis jeg ikke skjønte det feil).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.

Bussen tok jo litt tid.

Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.

Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.

Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.

For å møte de her italienske jentene der da.

Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.

(Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.

Noe sånt).

Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.

Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.

Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.

Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.

Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.

Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.

(Antagelig adoptert, tippa jeg).

Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.

Siden de vel røyka da.

Det viste seg at de var finske(!)

Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.

Det var greit, sa de.

Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.

Og de var på språkreise med EF da.

Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.

Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.

Så det var en tilfeldighet, kan man si.

Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.

Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).

Hu var rimelig pussa, og i godt humør.

Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.

Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.

Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.

Men jeg husker det ikke helt sikkert.

Men men.

Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.

Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.

'I can go in here', sa Sari.

Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.

(Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).

Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.

Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.

Bussene hadde streik plutselig(!)

Så Sari sleit litt.

Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.

Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.

Hu bodde like ved Southwick togstasjon.

Ved Old Shoreham Road der vel.

Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.

Så jeg måtte følge henne da.

Og jeg fant stedet hu holdt til da.

Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.

I mørket.

Mens jeg var brisen.

Men jeg fant fram da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.

(Hu koreanske).

Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.

Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.

Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.

For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.

(Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).

Men men.

Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.

Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.

Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.

Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.

Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.

I en andre etasje, i et hus da.

Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.

Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.

Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.

Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.

Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.

Jeg svarte, 'I teach', eller noe.

Og det var visst riktig da.

(For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).

Sari sin lillesøster var også veldig pen.

Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.

Og sa ikke en lyd nærmest vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.

Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.

(Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).

Og jeg kalte han bare for Freddy da.

Noe han kanskje ikke likte.

Det er mulig.

Men men.

Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.

Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.

Hu koreanske sleit litt.

Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.

Men de spurte også et spørsmål.

De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.

'Finnland', svarte hu koreanske.

'Oh Greenland', svarte hu ene britiske dama da.

Også begynte hu koreanske å si noe om 'eskimo' da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Norge het Norja på finsk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.

Det var EF diskoteket da.

Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.

Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.

Mens vi klinte da.

Noe sånt.

Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.

(Sangene vi klinte til.

Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.

Nemlig Simple Minds, med 'Don't You Forget About Me'.

Og Jason Donovan, med 'Sealed With a Kiss', eller noe.

Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.

Noe sånt).

Men men.

En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at 'take good care of that girl, she's special', eller noe.

(Til meg da).

'I know', svarte vel jeg bare da.

(Noe sånt).

På veien tilbake til Churchill Square.

Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.

(På Burger King vel).

På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.

Sari ble aggressiv, og kalte han 'you moron', eller noe.

Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.

Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.

Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.

Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.

Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.

Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.

Noe sånt.

Så jeg ga han milkshaken min da.

Han tok den.

Men krangelen fortsatte.

Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.

Noe sånt.

På engelsk da.

'I don't want your milkshake', sa han engelske gutten da.

Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.

Også stakk han av vel.

Så det var jo rimelig flaut.

Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en 'på tygga', også på Churchill Square der da.

Så sånn var det.

Men men.

(Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.

Det er mulig.

Og at jeg blander dagene litt her.

Hvem vet).

Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.

Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.

Så jeg tok av meg genseren min da.

(Eller om det var en t-skjorte).

Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.

Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.

Og virka rimelig teit da.

Så sånn var det.

Og jeg var også veldig forbanna.

Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.

Og jeg gikk av like etter.

Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.

Og som gikk av på samme stopp som meg.

De lo fælt av meg da, seg imellom da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.

Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.

Det er mulig.

Men men.

Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.

Vi dro til Hove.

Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.

Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.

Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.

Ungene deres.

Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.

(Eller Gary var vel kanskje ikke med.

Det husker jeg ikke helt).

De kunne ikke svømme.

Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.

(Ihvertfall ikke Rick).

Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.

(Tenkte jeg).

For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.

Hvis de ikke kunne svømme da.

Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.

At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.

For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.

De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.

Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.

Siden ungene ikke kunne svømme da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men været var veldig fint.

Det var 30 varmegrader kanskje.

Og solfri himmel.

Og øl-en smakte godt, husker jeg.

Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.

Men Tina var jo kona til Rick.

Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.

Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi var der i 2-3 timer kanskje.

Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.

Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.

Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.

Stranda i Brighton, ved Piren der.

Den var det 'pebbles' på.

Altså småstein da.

Selv om den stranda var veldig populær.

Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.

Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.

Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.

Å ligge der med en bok eller en avis.

Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.

Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.

Siden det er helt sør i England da.

Noe sånt.

Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.

Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.

Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.

Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.

(Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).

Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.

Noe sånt.

For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.

Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.

Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.

(Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.

Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.

Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).

Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.

Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.

Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.

Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.

Det var en grønn edelsten da.

Safir, eller noe.

Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.

Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.

Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).

(Han som var gift med hu indiske dama).

Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.

Siden de ikke ville ha husleie da.

Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.

Ringen passet ikke, den var for smal.

Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.

Men da hadde ikke Argos den i grønn.

Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.

En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.

Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.

Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.

Helt til Hove da.

Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.

Og så kyssa jeg henne.

Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.

Men hu klagde da, over tannhygienen min da.

(Eller noe).

Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).

Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).

Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.

Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.

Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.

Og liksom nikket mot senga.

Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)

Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.

Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.

De bodde i et typisk engelsk rekkehus.

Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.

Det er rekkehus, i noen hundre meter.

Og det er hage på baksiden da.

Hvor vi pleide å spille en god del fotball.

Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).

Han ville bli fotballspiller.

Og det ble han også.

Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).

Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.

Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.

Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.

Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.

Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.

De hadde også en 'haug', (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.

Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.

Det var vel to eller tre tyske studenter der.

Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.

Noe sånt.

Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.

Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.

En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.

Han slo seg ihvertfall.

Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.

Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.

Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.

I Shoreham-by-Sea.

For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.

Som moren hadde avvist, eller noe.

Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.

Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.

En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.

Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.

Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.

(Jeg var litt i ørska vel.

Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).

Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.

Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.

Vicky var 14-15 år kanskje.

Men så ung ut for alderen da.

Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.

Men hennes fra et tidligere forhold.

Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.

(Forstå det den som kan).

Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.

Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.

Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.

Men nei, hu var visst døpt Vicky da.

Så sånn var det.

Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.

Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.

Etter at jeg hadde handla.

Og det ville hu ha da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.

Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.

Det er mulig at det var året før, eller noe, og.

Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.

Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.

Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.

Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.

Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.

Sari var og invitert.

Men hu ville ikke bli der så lenge.

Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.

Jeg fulgte henne til toget.

Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.

At 'we had some fine time'.

Med trykk på 'some' da.

Så holdt vi rundt hverandre da.

For å si hadet da.

Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.

Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.

Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.

Begge høye og ganske tynne/elegante vel.

Noe sånt.

Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.

Noe som tok litt tid.

Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.

Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.

Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.

Så vi var nok litt forelska vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.

Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.

Hva heter det området der da.

At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.

Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.

Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.

For vi satt også litt på en benk og prata da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).

Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.

Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.

Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.

Fra telefonen til Ågot da.

Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.

For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.

Etter at jeg dro hjem da.

Etter kun cirka en uke der vel.

Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.

Det er mulig at det ble noe misforståelse og.

Hvem vet.

Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.

Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.

Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.

Og sendte et kort derfra da.

Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.

Hva er det, sa vel hu Sari da.

'Oil', tippa jeg.

Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.

For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.

Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.

Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.

Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.

Noe sånt kanskje.

Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.

Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.

Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.

Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.

Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.

En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.

Reisebyrået sa at jeg hadde surra.

Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.

De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.

Så det måtte jeg si til dem da.

Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).

(Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).

Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.

Og tulla med billetten min.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En toller, begynte å gå gjennom bagen min.

Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.

En afrikaner, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg var litt likegyldig.

Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.

Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.

Og la i vinduet på rommet mitt der da.

For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.

Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.

Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.

Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.

(Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.

Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.

Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.

Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.

Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.

Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.

Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.

Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).

Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.

Så sånn var det.

Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.

Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.

Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den 'fylle-flyttinga', til faren min og Erik Thorhallsson.

Det er mulig.

Men jeg var veldig sommerbrun da.

Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.

Og jeg hadde drukket mye.

Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.

Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.

Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.

Og hadde klint masse, og sånn, med hu.

Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.

På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.

At 'Erik har bare sjangs på stygge damer'.

(Noe sånt).

Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.

Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.

Eller hva det kan ha vært.

Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.

Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.

Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.

At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.

Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.

Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.

Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.

Så jeg var kanskje litt skjør.

Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.

Så sånn var nok antagelig det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.

Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.

Hvem vet.

Han så litt surt på meg vel.

Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.

Hvem vet.

Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.

(For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe 'damebesøk' da, en vår eller sommerkveld vel).

De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.

Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.

Er det ikke det det heter?

Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.

Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.

Noe ikke Italia er da.

Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.

Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.

(Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).

Men men.

Og vi drakk jo ganske tett der.

Så det gikk jo bare i glemmeboka da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.

Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.

Jeg gikk mot badet.

For jeg måtte på do.

Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.

Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.

Og sa at søstera hans var på badet da.

Men det var jo lås på døra.

Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.

Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.

Også måtte jeg vel på do da.

Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.

(Mellom kjøkkenet og hagen der vel.

Eller noe).

Så da var han Richard ganske 'tøff i trynet', husker jeg.

(Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.

Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.