Min Bok 2 - Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

Men han ville ha dem 'without onion'.

Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne sommeren, (sommeren 1990).

Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

Så lå det en kebab-sjappe da.

Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

Det vet jeg ikke.

Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var kanskje det.

Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het 'Computer Aids', forresten.

Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

Og Øystein sa vel da noe om, at 'computer-aids, nei det hadde Jostein'.

(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), 'have you fucked Vicky yet?'.

Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

Og da brøyt Øystein nesten sammen.

Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

(Hu måtte stå opp vel muligens).

Og Øystein sa til henne at, 'I'm not like that'.

Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

(Av en eller annen grunn).

Noe sånt.

Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

Øystein kalte henne for hennes kjælenavn 'Tin', foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

Så jeg dreiv og sa sånn 'Auswitch' og sånn, hele tida der da.

(Jeg var vel litt umoden da kanskje).

Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

Ekorn var 'eichoniken', eller noe, på tysk.

(Fant vi ut).

Og jeg bare tulla og sa 'der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen'.

Og 'der eichoniken ge-skriken ge-skriken', osv.

Og 'der eichoniken ge-fallen ge-fallen'.

Og 'der eichoniken ge-toten ge-toten'.

Noe sånt da.

Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

På tulle-tysk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde 'essen' for mye.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen av de tyske språkstudentene.

Han digga Depeche Mode, husker jeg.

Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen 'Depeche-gjeng', i Drammen, til og med.

Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

Da forstod han ingenting.

Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

Siden jeg først pratet til han på norsk da.

Noe han ikke forstod.

Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

(Selv om det kanskje ikke var så mange).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.