Min Bok 3 - Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen

Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på 'P' og 'R', på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.

Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på 'S', som bodde der.

Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.

For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).

Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.

Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.

(Selv om denne friheten bare var for en helg da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.

Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.

Vi hadde to feltjakker.

En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.

Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.

Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.

Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.

Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).

Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.

Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.

Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.

Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.

(Noe sånt).

Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.

Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.

Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.

Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.

Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.

For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.

Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.

For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.

Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.

Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.

Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.

For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.

(Noe sånt).

Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.

Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.

I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.

For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).

Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.

Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.

Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.

Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.

At man ble kåt av å være i militæret.

'Hvorfor det', husker jeg at jeg spurte, på toget.

Men da svarte dem ikke vel.

Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.

Blant folk som var i militæret, osv.

Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.

Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.

Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.

Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.

Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.

Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.

Pia prata noe om restauranten 'Den hvite hesten', eller noe, muligens.

Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.

Men jeg fant fram til slutt da.

Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte 'syl' etter meg da.

Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.

Syl var forkortelse for 'syltapp'.

Hva nå det betyr igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.

Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.

Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.

For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.

Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.

For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.

Unntatt søstera mi da.

Og hu var jo søstera mi liksom.

Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.

De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.

Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.

Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).

På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.

Hun var ganske lav da.

Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.

Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.

Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.

Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).

(Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).

Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.

Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.

Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.

Og sikkert kosa seg der da.

Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

De her tre jentene, de røyke også en del hasj.

Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).

Og Monica Lyngstad solgte også hasj.

Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.

Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).

Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.

Så Pia og jeg måtte også gå ut.

Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.

Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.

Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.

Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.