Min Bok 4 - Kapittel 14: Mer fra Ungbo og Rimi

Noen uker etter, at jeg hadde vært forlover, for Magne Winnem, høsten 1993, (må det vel ha vært).

Så dro Magne Winnem meg med, til min far og Haldis Humblen sin sengebutikk, i Tordenskioldsgate, i Drammen.

(Enda Magne Winnem visste at jeg gikk dårlig overens med slekta mi.

Han hadde jo nevnt, for Anne-Katrine Skodvin, at jeg hadde 'problemer med familien', som han ikke skjønte noe av, osv.).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Elin Winnem var vel også med, (mener jeg å huske).

Jeg husker ihvertfall det, at Haldis sa til Magne Winnem at han kunne få femten prosent rabatt, (tror jeg det var), siden han kjente meg, da.

Og Winnem og jeg, vi syntes vel kanskje at det var litt lite.

(Selv om vi ikke sa noe, da).

Men da var Haldis enda frekkere, vil jeg si.

For da sa Haldis det, at det tilbudet også gjaldt meg, da.

At jeg også kunne få femten prosents rabatt, hvis jeg skulle ha meg seng, da.

Så jeg var mer som en bekjent, av faren min og Haldis, enn som en slektning da, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min, han sa også det til meg, i sengebutikken, at han ikke likte Magne Winnem.

Men jeg brydde meg ikke så mye om, hva faren min sa, for han hadde jo vært så uansvarlig, og latt meg bo aleine, fra jeg var ni år.

(Og Winnem var jo også sjefen min i Rimi.

Ihvertfall så hadde han da nettopp vært sjefen min der, på Rimi Munkelia).

Så jeg likte egentlig ikke å ha så mye med faren min å gjøre, da.

Og faren min begynte vel også å kødde, med Winnem, (må man vel si).

Faren min venta i noen måneder vel, med å levere senga, som Winnem kjøpte, da.

Så Magne og Elin, de måtte ligge på gulvet, på soverommet sitt, på Bergkrystallen der, i en del uker, (var det vel).

(Husker jeg at Magne Winnem fortalte meg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem fortalte meg også det, at en gang, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

Så hadde Winnem fakka en butikktyv.

Også hadde Winnem sagt 'skummelt', (eller noe), til han butikktyven.

(Ihvertfall så hadde Winnem brukt noen ord eller uttrykk, som min adoptivtremenning Øystein Andersen pleide å bruke, da.

Fortalte Winnem).

Og da, så hadde visst han butikktyven blitt helt rabiat, sa Winnem.

Så det var noe med den måten som Øystein Andersen prata på da, skjønte jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så hadde visst Magne Winnem, (ifølge hu Monica som seinere ble butikksjef, på Rimi Nylænde før meg, eller om det var Ihne Vagmo, eller ihvertfall en butikkdame, fra Rimi Munkelia da), sitti i kassa, på Rimi Munkelia, og prøvd å åpne en rull, med tiøringer, ved å knekke den rullen, mot kassaskrinet.

Sånn at tiøringene hadde flydd veggimellom da, (forstod jeg).

Og grunnen til at Winnem gjorde det sånn, det var visst det, at jeg hadde fortalt det, at jeg pleide å knekke tiøring-rullene sånn, på OBS Triaden.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men på OBS Triaden så var kassadiskene større, og det var kanskje en list eller noe, på de kassadiskene, som gjorde det lettere, å knekke de rullene, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Rune flyttet inn, på Ungbo.

Så tilbydde han meg, å kjøpe hans gamle PC, for 1000 kroner, husker jeg.

Det eneste problemet, det var, at den PC-en, ikke hadde noe harddisk.

Så man måtte starte Windows fra en diskett, hver gang man skrudde på PC-en.

Men det funka det og.

Og jeg fikk jo litt bedre råd, etterhvert, og begynte å spare opp litt penger.

Så til slutt, så var det sånn at Glenn Hesler og Øystein Andersen lånte 3000 kroner av meg, husker jeg, cirka et år kanskje, etter at jeg var ferdig med militæret.

(En gang automatfirmaet deres gikk litt trått, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den PC-en, som jeg kjøpte, av han Rune.

Mener jeg at det må ha vært.

Hvis ikke det var sånn, at jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

Men jeg husker ihvertfall det, at jeg en helg, i Skansen Terrasse der, lagde et tippeprogram.

Hvor jeg også nesten lagde min egen versjon av Windows, husker jeg.

Jeg lagde et sånt system at man gikk inn i et vindu, for å velge fotball-lagene da, som skulle stå på kupongen, den uka.

Også var selve tippeprogrammet veldig enkelt.

Man skulle bare skrive hvor mange prosents sjanse, man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier, i hver kamp.

Også genererte tippeprogrammet så mange rekker man ønsket da, (bortimot ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den helgen, som jeg dreiv på, med det tippeprogrammet.

Så satt Pia i stua der, på Ungbo, (mener jeg å huske).

Så jeg mener at jeg viste fram det her programmet, som jeg jobbet med da, til søstera mi Pia, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en lørdag ettermiddag.

(Etter at Pia hadde flytta ut fra Ungbo, tror jeg).

Så somla jeg meg faktisk ned til Narvesen-kiosken, på Furuset der, med en tippekupong, som jeg hadde fylt ut selv, etter noen rekker, som det tippeprogrammet mitt, hadde generert, da.

Men da var jeg litt for seint ute, (fant jeg ut), så de tok ikke imot flere tippekuponger lenger, den dagen, da.

Så jeg fikk ikke levert inn de her rekkene mine, da.

Så det var litt nedtur da, husker jeg.

Selv om jeg ikke tok det her så tungt, da.

For før det her, så hadde jeg vel ikke tippa, siden jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg å huske).

At jeg hadde jeg fortsatt dette tippeprogrammet mitt litt i bakhodet, da.

Jeg gikk blant annet innom en tippekiosk, i Storgata, i Oslo, for å høre om de hadde sånne tippekuponger, med traktor-mating, sånn at man kunne få en printer, til å fylle de ut, da.

Men jeg kom vel aldri så langt, at jeg fikk gjort ferdig selve utskriftdelen, av det tippeprogrammet, vel.

For jeg fikk meg jo internett, etter at jeg hadde bodd, bare cirka et halvt år, i Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

(For Magne Winnem hadde fått seg internett, allerede i 1995 vel, (hvis det ikke var på begynnelsen av 1996), i Avstikkeren der, på Bergkrystallen, husker jeg).

Og jeg syntes jo at internett var artig.

For Magne Winnem dro meg også med, til BI, ved Schous Plass.

Hvor han studerte, skoleåret 1995/96, vel.

(Etter å ha slutta som butikksjef, vel).

Og i datasalen, på BI der, så hadde de internett, da Winnem dro meg med ned dit, (husker jeg).

Og på de PC-ene til BI, så var det masse chatte-program, installert da, (husker jeg).

Så jeg prøvde å chatte på nettet og sånn, på BI der, studieåret 1995/96, da.

Og jeg ble litt hekta på det, da.

For jeg syntes at mine bekjente.

Sånn som for eksempel nettopp Magne Winnem, og også for eksempel søstera mi, Pia.

At de var så alvorlige og nesten aggressive, liksom.

Så jeg lengta nesten etter å ha kontakt med andre typer mennesker, da.

Det føltes nesten som at jeg ble kvalt, (bildelig talt, da), på den her tiden, (husker jeg).

Så jeg syntes det var som en befrielse, å få meg internett, sånn at jeg kunne chatte med 'vanlige' folk, i øst og vest, da.

Sånn at jeg fikk litt avveksling, fra for eksempel søstera mi og Magne Winnem, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.